Lasses gamle diktdagbok

Diktabstrakt fra eldre dagbøker – før 20014  – Lasse Efskind – samlet 2022

Uslipt gråstein

 

Denne diktsamlingen er mine «gamle» dikt. Det starter med en rekke dikt litt løsrevet fra tid.

Deretter dikt mer knyttet til hvert enkelt år og dagbøkene, med litt forklarende brokker fra dagboken.

Samlet sett har diktene nok en mørk undertone, med mye livsfilosofi og vitenskap innblandet. Jeg forlanger slett ikke at leseren absorberer alt, men det kan være en inspirasjon å bla igjennom. Kanskje man finner noe som gir resonans.

Å skrive poesi kan sammenliknes med å dyrke et Bonzai tre. Det er et lite og tettvokst japansk tre som klippes for i sin form å symbolisere personlighet og kunst.

 

Oversikt:

 For hvert nytt kapittel kan søkes 4 stjerner slik: ****

 

  • Jeg har her klippet inn dikt fra flere år tilbake, mye fra dagbøker  (samlet sammen fra mine gamle notater i 2022)

 

  • Legg merke til at det går omvendt vei med år og tid

 

****

Under: Dette er “strødikt” fra 91 til 98, lett omarbeidete og herved servert som en rosin og fruktblanding til jul ::

 

En sannhet                      

Jeg er kommet såpass langt og kort

på dramaet om meg selv,

at jeg vet sluttreplikken.

Jeg vet at for eksempel du ville forferdet

styrte på dør

ved synet av det som vi kunne kalle

”den fulle sannhet” om meg.

Alle dobbeltspillene,

speil ved speil av bløff,

blikk gjennom doble blikk,

men også det med klar mening:

brokker av fritt lys, nervetråder,

en merkelig helhet på litt avstand!

 

Tør jeg legge alt dette i ditt famn,

du som var meg?

 

Fanden hente ordene og tankene!

Det er bare å være ærlig,

knuse speilene.

Men hvem vil leve alene og barbent

blant knust glass?

Derfor nøler knytteneven.

Derfor skriver jeg bare,

sender papirtigre,

og halvkvedete viser

som ingen helt skjønner.

 *

 

Vekt

Alt jeg holder, glipper.

I foldene samler det seg støv

mørk samvittighet, allergi,

masseproduserte verdier:

vit at dere alle en dag veies.

(eller: er det bare noe jeg skriver?

Dommedagenes tid er forbi)

 *

 

 En bombe.

Jeg kan ikke sove,

kan ikke våkne,

ikke bryte ut,

ikke bryte sammen,

jeg legger meg ikke,

reiser meg ikke.

For første gang

tikker livet som en bombe,

tidsinnstilt.

Tilslutt tar tiden alt.

                 **

 

       Den første dag.

       På den første dag

       var jeg opprører og optimist,

       trodde på det gode i alt,

       hadde energi og tid nok,

       var utømmelig.

       Tømtes.

                  **

 

    Løvetann.

    Selv en vakker blomst

    blir ugress

    når den formerer seg vilt.

    Vi har blitt for mange mennesker

    på denne milde jord,

    blitt løvetann.

 

      Vil urvinden en gang

      spre våre livsfrø

      som løvetann fallskjermer

      ut i rommet ?

      Viste det seg:

      var vi alle sterile?

                      **

 

     Kalkyler.

     Vi vet ikke når

     de virkelig harde tidene kommer.

     Plutselig er de der.

     Ekspertene har tatt feil

     nok en gang.

                      **

     Ortopedi

Vi vil operere og sementere

nye ledd i stygge hofter og knær.

Vi trenger å reparere

når livet kommer for nær.

Likevel, vi vet det er latterlig

for utgangspunktet er uerstattelig.

**

 

     Ta godt tak.

     Barna mine,

     dere er alt jeg har.

     Glipper taket om dere,

     så glipper livet.

                      **

 

                Til rors Columbus.

                Står du ennå til rors Columbus?

                Holder du stø kurs.

                Du tror at framtiden skal gjenoppdages.

                Bare en av milliarder stjerner

                har vi hittil holdt i hånden. Slik!

                Likevel

                ser vi med frykt på

                menn som går på månen,

                ser vi at vi mennesker sprer oss som virus?

 

                 Rett ryggen, Columbus,

                 stig ut av din gamle fembøring

                 og finn et romskip,

                 eller en ungpikedrøm.

                 Din røde strek på draftet

                 er genene fra generasjon til generasjon.

                            **

 

     Selvportrett.

     Huden legger seg i folder

     årringer løper gjennom alt,

 

     Mitt livs baug

     skyver is tilside,

     tunge blokker, skruis

     på et tilfrysende hav,

     stivnende bevegelser,

     kalde kropper.

 

     Kloden krummer seg

     som i skam under meg.

     De svake kreftenes samlete styrke

     binder meg fast.

     Tilslutt møter jeg meg selv

     i skruisens kraftspiral.

     Ugjenkjennelige innefrosne lik

     av forlatte drømmer

     skjules under den sorte solen.

 

     Men jeg er også en såmann

     i tankene langt borte.

     Mitt livs plog

     pløyer svart muld,

     sekunder presset sammen

     nesten til stein.

     Nå brytes de opp

     og korn med ukjent kraft

     sås i mellom.

     Kanskje finnes det et håp?

     Noe kommer til å gro.

                 **

 

  Til Nils (Aas, billedhoggeren).

  På låvebroa sto en jøde,

  med bind for øynene.

  De tvang oss barna til å se,

  Rinnanbanden.

  Jeg var 9 år, sa du.

 

  Gården var Øvre Aas, Inderøya 1942

  De tvang far. Han sa ingenting ,da.

  Vi så kula blåse gjennom skallen,

  så rykningene, blodet.

  Liket ble liggende lenge på låvebrua.

  Sa du.

 

  Jeg har prøvd å forme dette i leire,

  mange ganger,

  prøvd å glemme.

  Men hendelsen kommer tilbake,

  uformelige, så nære.

  For jævli.

  Sa du.

 

  Far hadde også lært av dette.

  Han smuglet polakker over grensa,

  måtte være alene.

  Det var angivere i hver krok.

 

  En dag sto far smilende i døra,

  jeg er trett, sa han,

  lag meg en enkel bauta, gutt,

  bare med navnet. Så enkelt.

 

  Og slik ble det.

  Jeg hadde lært, ble steinhugger.

  Vi blir alle formet i stein,

  solide og tunge. Til slutt.

  Sa du.

 

  En halvbror av meg var boms,

  men flinkere enn meg.

  Så mange ubrukte krefter,

  men livet fikk det ikke til med ham.

  Han druknet seg tilslutt i et dike.

  Sa du.

 

  Dikteren Boyer beskriver

  de små forhold hos store folk.

  Utrettelige åretak. Det ror og ror.

  Dem har jeg hogget i stein,

  og plassert på Ravnkloa i Trondheim.

  Sa du.

 

  Mine blinde onkler sa ved avdukningen

  at statuen sto galt.

  De pekte: der!

  Jeg fulgte dem med blikket,

  der i diket kom en hand opp, og vinket.

  Halvbror !

  Sa det.

  Dette måtte skje, før eller senere.

 

  For jeg unnslipper ingen,

  og ingen dør i meg.

  De hamres og slipes

  til form etter form,

  til det som betyr noe

  står igjen i stein og speide utover.

            **

 

  Filosoferinger:

  Hvis alt er lovlig,

  hva hender da?

  Hvis alt er mulig,

  hva skjer da?

  Det umulige?

  Begrensningene bygger friheten

  som veggene i et rom,

  Mine to halvsvake hender,

  halvsterke.

 

  Har du tenkt over

  hvorfor 1, 2, 5, 8 og 10 gangen

  er lettere enn f.eks. 7 gangen?

  7 ganger 3 er 21, 2 ganger 2 er 4

  Ingen kan dypest sett svare. Psykologi?

 

  Når alt er prøvd

  står jeg ved juvet

  og føler likegyldighet,

  kaster meg ut

  tror jeg kan fly,

  eller tror jeg vil knuses.

  Knuses.

 

  Det er en forlokkende mulighet

  å gjøre slutt.

  Alt skal likevel ta slutt

  uten tyngden av varig verdi.

 

  Høyt på nordhimmelen,

  leker et flakkende blåhvit lys,

  hvitøyet i livet, vinteralvene.

  La meg en gang få nå dit. Naken.

                **

 

Hav og håp.

I horisontene ser jeg,

et håp

men med hav på alle kanter.

Salt sjø, måkeskrik. Skitt.

 

Skuta stamper i tung sjø.

De tomme fatene ruller.

Skipperen har bestemt seg

for å følge skuta til bunns.

Den tåler ikke stort mer.

Men jeg ser etter en utvei.

Rekved kan bli min

og rottenes redningsplanke.

               **

 

Ungdomssynd.

Har reaksjonen rett:

det ble en ungdomssynd

dette med revolusjonen.

Makta rår,

når skolebøkenes smil lukker seg.

Vi er maktmennesker,

rovdyr, altetere.

Men tilslutt er vi barn igjen.

Opprøret lever i dette håpet,

i barnet.

                  **

 

Månelys

Jeg står i månelyset

der min skygge blir 

lys mot et dypere skygge.

Slik sollys kan bli skygge for et sterkere lys,

og mørket bli lys mot et dypere mørke.

Godhet holder tilbake for en høyere godhet,

ondskap åpner mot større ondskap.

Taushet synger om en dypere taushet.

Det gode er det ondes problem

og det onde er det godes problem.

De er alle soler

i et uforståelig univers.

Tausheten i alle ting forferder meg!

Bildenes vandring gjennom symboler,

tilslutt tilbake som rene bilder,

målbinder meg.

Avgrunnen og ikke høyden skremmer.

                **

 

Ateisten.

Hvor er ateistens gud?

Det åndelige mellom alt,

er kilt inn

idet vi ser,

er uforklarlighetene

i alt det du forklarer,

er han og henne i ditt skjulested

som du ikke viser noen,

låst uten nøkkel,

er angsten for at døden snart

skal sette sitt datostempel

også på deg.

 

Dette er ateistens gud.

 

Men også gleden er gudegitt

i det vanlige daglige livet

da ingen spør og alt er,

og får være

i sin uforklarlige forklarlighet.

 

Solen smelter all luftig metafysikk,

ingen straffer eller gjør undre mer,

metaforer, skrømt,

alt svinner hen.

Sur vin servert som livets leksir

spyttes ut, fy faen!

Endelig får jeg banne fritt,

som han en gang forbannet fritt.

Endelig får jeg finne livet

som han en gang frelste meg fra livet.

 

Det er viktig

å ville seg en følgesvenn.

Man blir fattigere uten.

Men velg kresent

                **

 

Picasso

Det du berører

med din kunst

blir mer verdt enn gull,

på markedet,

men også lagt på ditt eget alter.

En ektefødt kong Midas er du

med en tyngde som selv ikke tiden

trenger helt gjennom;

den som ellers forvitrer alt

øker bare din verdi.

Nærmere kommer ingen udødelighet.

               **

 

Hensikter.

Hvis det er slik

at enhver hensikt

tilslutt synker,

hvis de innerste meninger

en gang blir meningsløse.

Hvis det skulle være slik,

hva er da hensikten nå?

 

Du avviser selve problemet,

det er ikke fruktbart sier du.

Men jeg vet at angsten er der

også hos deg,

som et fjernt torden.

Likevel, i dag er jeg raus:

hvorfor prakke på oss tomheten

om den er aldri så korrekt.

Illusjonen er et hus

vi godt kan leve og bo i, på lån.

 

Men bli ikke så husvarm

at alle frie valg stenges ute

og tomheten stenges inne.

Gi mennesket i deg mulighet

til selv å være skaperen.

Se opp mot himmelen,

viljen er vinden som løfter

tankenes hvite drage

høyt mot en blå drøm.

Barnet i deg holder i snoren

og ler: den flyr, den flyr!

Hvem tenker på torden da,

og på lynet som kan slå ned i dragen!

              **

 

En trosbekjennelse

Jeg tror,

at mennesket er et rovdyr

mer enn en drøvtygger.

Jeg tror,

at mennesket er medmenneske

mest som et middel for selv å få.

Jeg tror,

på ufornuften som det grunnleggende.

Fornuften må spise smulene.

 

Urskogen vi brenner ned

vokser opp igjen inne i oss, med torner.

Nervetråder vokser gjennom tid og rom,

som tette grener, der hendene leter.

 

Galskapen og griskheten

i alle ting

er roterende glatte flater

som finner hverandre

og får fart på gliset.

Vi raser av sted!

 

Det reiser seg en ny kirke i mennesket,

blasfemisk fri for gud

annet enn den gud som er

bak våre blå øyne.

 

Så mye urett,

så mange lover og regler

for folk flest.

Forspiste rikfolk

finner smutthullene og horene.

Formynderstaten, sier de

er lett match for ny teknologi.

 

Derfor er lovlydighet

det eneste lovlige,

umoralen

det eneste moralske,

opprøret den eneste nødutgangen

fra denne brennende kåken.

 

Men det sier jeg deg:

Be ikke på dine knær

for det som skulle være

en selvfølgelig rett.

             **

 

El Salvador (etter borgerkrigen 1989).

Om krigen ble remi

tapte de freden.

Kapitalen kan dette

å flytte brikker.

 

Igjen er gud og kapitalismen

the winning team.

Stakkars fattige folk

uten tro

men med så mange guder.

 

Det er ikke bare propaganda,

men et ekte valg for dem:

klatre, og kanskje komme opp.

Da må du forsvare systemet.

Eller tro på det store kollektivet,

på kommunismen ingen har sett,

men de har sett geværene

og grådigheten også derfra.

Kan vi bebreide dem deres

sans for CocaCola?

              **

 

Jeg er døden.

Mørket er i meg.

Derfor elsker jeg mine barn slik,

mine to lys.

 

Jeg er døden,

en gambler som gang på gang

kaster den sorte terningen,

en gjøkunge

som forsøker å dekke over,

napper ut sine sorte dun.

 

I min knyttete hånd

knuges livets dårskap.

Rundt meg er det natt,

og nært meg er et blafrende leirbålet,

urmennesket i meg ser inn i flammene.

 

Jeg er døden,

Tør jeg kaste terningen

en gang til?

Tør jeg se?

Tør jeg reise meg, slukke bålet

og gå ut i natten.

Ønsker jeg det?

               **

 

 Uttrykk:

* han arbeidet med ræva foran,

* du ter deg som du har ligget i tullgraset,

* lang sykdom har kvasst øye,

* nå har jeg eti så raua står på gløtt,

* finnes det intelligent liv på rutebilstasjonen i Arendal?

* Gud er død, leve Herren!

* Kjærlighet er en sykdom som best kureres i sengen.

               **

 

Nyttårsbønn foran speilet:

Fader,

du som finnes i oss,

komme ditt mangfold

som på jorden

så også i våre tanker.

Komme en tid for alle ting

slik at vi til slutt kan holde

speilet opp og se

at vi fikk levd livet ut.

               **

 

Klovnens vise:

For livets teater

må vi bukke dypt i kveld.

Kjære publikum,

dere forlater vel

at vi spiller dere selv,

alt dere er, som sum.

 

Den som kunne være

det man ikke er,

kan i hvert fall si:

det skal jeg bli.

 

Som dere vet,

så sagt:

alt brister.

Selv kjærlighet

til slutt blir lagt

i en rad av hvite kister

 

Eller,

den som kjenner døden

svært så tett,

vet at alle livets timer teller

like tungt og like lett.

 

Godt godt,

så er alt likegyldig?

Nei, for senen skifter brått

og gjør ugyldig gyldig.

Tilslutt applaus og latter

for en klovn med mange hatter.

          **

 

Valg

Jeg har gjort visse valg,

de var så viktige

at de gjorde meg uvitende.

 

Når overveide jeg henne

mot andre?

Når valgte jeg å

forgripe meg av rent begjær?

Stoppet jeg ofte opp og tenkte

på kjærligheten, begjæret eller livet?

Slik jeg stadig stoppet og veide

de for små og de for tunge ting.

 

I min uvitenhet gjorde jeg visse valg.

Det er en romantisk myte

at det nok er best slik.

Men det er slik.

              **

 

Militær musikk.

Militær rett er rettferdighet

som militær musikk er musikk,

har jeg lest,

og tankene mine lekte videre:

Ung kjærlighet er kjærlighet

som hardingfele er myke toner.

De gamles klokskap er klokskap

som trette øyne gir syn for tanke.

Ærlig arbeid lønner seg best

som horenes tårer trøster flest.

Hvis arbeid er synliggjort kjærlighet,

er da latskap synlig hat?

Pengenes makt er glede

som pengeverdi er magisk teater.

Spill opp, spill opp, spillopper!

Legenes piller er god medisin

som kloke koners råd er salmesang.

Salige er de som synger

blues eller marsj, og masjerer!

Militær musikk, militær logikk

den er på frammarsj,

for jord er jord,

og himmel er himmel,

Halleluja, tramp opp, tramp ned.

Krig og fred.

               **

 

Pappa

Kjære Pappa,

Dette diktet er til deg:

Hvorfor skal det være så vanskelig

å fortelle noen

hvor glad man er i en,

gi isteden for å bare ta imot.

Istedenfor sårer man som oftest

den man er mest glad i.

(skrev min datter Kaja).

**

 

Vampyr

Jeg biter deg i nakken, er vampyr.

Kjenn pusten min av råttent kjøtt.

Se oss i speilportrett,

vi rir livets eldste ritt.

Et vakkert syn?

Et syn!

Etterpå lukter det emment

og tankene slikker

kroppene våre,

som katten slikker sine unger

som vi slikker en syk verden,

en syk tid i et sykt land,

i et sykt miljø i en kald klodekropp.

Jeg pusser tennene.

Bruk fluor!

 

Men tidshjulene settes i bevegelse,

sakte endres alt,

det ruller raskere, raskere, raskere.

Det springer fram en fin rødme

i kinnene dine

i tankene dine.

Du innser: fordi alt er likegyldig,

er alt gyldig.

Det er skjulte kamera i alle ting.

Smil og ta det sporty!

          **

 

 Blomst

Selv en vakker blomst blir ugress

når den formerer seg vilt.

Vi har blitt for mange

på denne milde jord.

          **

 

 Små klagesanger

Jeg tror ikke at Vårherre

kan høre

annet enn suset i engene.

Han bøyer seg ikke ned

for å plukke nettopp deg.

Jeg tror ikke Vårherre

hører godt

og ryggen hans er nok stiv.

 

Midt i det store landskapet

reiser seg som en hildring

behovet for fred

fra gud.

La oss få være

i vår lille avkrok.

Men vinden blåser gjennom oss alle.

Til våren vil sæden igjen spire.

 

Kunne jeg bare

svitche rundt kontrastene,

gjøre datamaskinens digitale drømmer

til mine.

Men livets sort og hvitt

lar seg ikke pelle på nesen

av et tastatur.

 

I dag så jeg tydelig

rynkene i ansiktet ditt

og i mitt.

Jeg så det hvite stenk i håret,

blikkene som gikk forbi,

munnen som med kraft var lukket,

hørte kroppspråkets mange små klagesanger.

 

I dag hørte jeg også

for første gang at jeg pustet,

ikke tungt, men annerledes.

Et varsel om storm.

Krusninger av åndedrett

jager over

den ennå blanke flaten av år etter år,

av løfter etter løfter brutt.

Jeg ser mot bunnen

og vil gripe himmelen i dypet.

Men en krusning rynker mitt speilbilde.

 

En gang sa vi

vi skulle alltid være sammen,

aldri skilles.

Aldri skilles.

Hvor er du nå?

                 **

 

 Vi er

Vi er unge, sant du sier

som et vindpusts vekt i løv.

La oss gå langs grønne stier

lett som luftens støv.

 

Vi er eldre, sant det er

som et landskaps modne flor,

ennå grønt, men rødlig skjær,

ennå tusen ferske spor.

 

Vi er gamle, sant det blir

men i duggens morgendråper

gjemmer vi vårt livsleksir.

Solen løfter det vi håper.

           **

 

Min dansepike

Solen legger seg og hviler

på sin røde pute

reiser mot sitt alverike.

Kom min kjære danspike,

hvil ditt hode i min hånd.

Jeg vil alltid se deg sånn.

           **

 

 Øyeblikk og småvers:

Det er øyeblikk i livet

da all mening brenner opp.

Hold fast i den ilddrypps erkjennelse

at tiden rinner ut,

like fort og like langsomt,

like ugjenkallelig for alle.

 

Minnenes teater

tidtrøyter de fleste,

stadig mer absurd

hen mot siste akt,

der teppet faller tungt

og ingen applauderer.

 

På den annen side,

det er lommer i livet

der tiden ligger stille.

Eller, den svever som varmedis

dirrende i mitt livs landskap.

Høye trær og mange stier går framover!

Følger du meg!

 

Jeg lukker øynene

varsomt om dette synet

slik at det etser seg inn

i mitt livs sølvplate,

den du en gang

må være så snill å feste

på min grav.

 

Ingen kan ta fra oss

det livet vi har hatt,

i gode som i onde dager.

Ingen kan ta fra oss våre barn.

Bare tiden,

Men i øyeblikket er alt evig.

Misunn ikke evigheten,

for den er forelsket i vår tid

den vil helst være øyeblikket.

              **

 

 Jade

Den gule keiser av Kina

gnagde i seg jade

og drakk kvikksølv

for å stjele seg til udødelighet.

 

Det er vi som i dag ser

all denne vanvittigheten,

og innser at gjennom oss

så fikk han på en måte helt rett.

              **

 

Vi er alle pasienter.

Vi er alle pasienter

lagt i terapeutens knokkelhånd.

Døden og livet, sier jeg,

andre virksomme piller finnes ikke.

Håndspåleggelse og energier,

er blodfattige gudsjammerligheter

i våre tankers klyptotek.

Bare døden og livet har ekte stråler

og kan gi huden ny glans.

 

Vi er alle pasienter,

i vår skalles venteværelse

for å komme inn i behandlingens helvete

der psykiatere sager i stykker sjelen

med barkbilleanalyser av vakre trær

og med bønders syn på åndens templer.

Det er ikke alltid det passer seg

å ta pulsen eller lytte på hjerteslag.

Lytt heller til hjertet i hjertet.

Og hold pusten!

              **

 

 Om å dø.

En gang var jeg redd dødsøyeblikket.

Nå vet jeg:

det skjer ikke slik jeg trodde.

Alt skiftes sakte ut

til ingenting lenger er meg.

Millioner øyeblikk er

timeglassets tørre korn.

En gang var min kroppen min egen

med hele sin tyngde i seg,

et jomfruelige meg.

Nå er den homøopatiske avtrykk,

skrift i sand,

minner om meg bak meg

som sakte spiser hverandre opp.

Som går opp i ingenting.

 

Hvor mange ganger rekker jeg

å vaskes helt tom, å dø,

før jeg tilintetgjøres?

Er det tilintetgjørelsens nådestøt

jeg egentlig er mest redd,

og derfor kaller døden?

Ja.

                **

 

 En skøyte-limmerik:

Oscar Mathisen,

den mørkkledde konge på isen

med sin sorte kalott på snei,

best, spør du meg.

Og ingen djevellue å se,

hilsen fra skøytemusé.

 

Kuppern og Hjallis

fortjener en trallis.

Men Koss

that is the boss.

 

Is er for løpere i det fri

men haller gir bedre gli.

Gamle ærverdige skøytetider

og nye kulørte fantomer –

vi vet medaljen har tvende sider,

at pressen klipper og zoomer.

Slik har det vært

og slik skal det bli.

Vi elsker det egentlig vi.

                 **

 

 Demokrati

Antikkens herrefolk

skrev bøker

men leste dem ikke,

slaver leste for dem

mens de satt med laubær i håret

og vintunge blikk,

men de lanserte demokratiet

som vi sier det: lenge før sin tid,

og ikke minst så de atomet,

sa at noe til slutt var udelelig.

Dem om det.

 

Jeg suser langs veien

rastløs i min Merchedes,

og hører på lydbøker,

liker at de leser for meg.

Blodet drypper i Bosnia.

Menneskets natur er udelelig.

Kapitalismen er ustoppelig.

Demokratiet er uforbederlig

slik jeg er det.

Oss om det.

           **

 

Valg

Hvilken idiot ville velge likhet

når han kunne velge å være fremst

blant keiserens menn.

Mange keisere

med stadig nye keiserens nye klær

kaster sine blikk etter oss.

De trenger oss

som en motvekt til illusjonen.

 

Det er mye elendighet i verden,

sier vi.

Men også mye glede, sier vi.

Og alt skal kunsten avspeile,

som livet. Sier vi.

Fruktene og flosklene er servert.

Bordet er dekket

for den som vil forsyne seg.

Graven er alltid åpen

for den som vil dø raskt.

Vær så god.

 

Egget holder jeg i en hånd,

og en stein i den andre.

Ytterpunktene.

Relativitetsteorier.

Som en partikkel ikke kan

akselerere til lys,

kan dødt ikke smeltes til liv.

Likevel blir ustanselig

partikler til lys, og dødt til liv.

Det finnes alltid en tro

sier vi, en Gud.

Det er for mye å undres over.

Og for lite, sier vi.

Jeg ser fra steinen til egget,

fra øyeblikket til evigheten.

Og lukker øynene.

          **

 

  Sagflis.

Jeg vil dikte

til denne tomme dagens pris

som fyller mitt liv med sagflis.

Så langt kom jeg altså,

Og slett ikke lengre.

         **

 

   Voice of America.

“Voice of America” har drept millioner mennesker

med propagandaens CocaCola- kuler.

Dom-dom! Dummest!

Fellesskapet i kommunismens sorte fjær

tegner seg som en ravn mot himmelen,

over de evige jordiske jaktmarker.

Et lett bytte. Men uspiselig.

                **

 

  Øde landskap.

Hun sier: jeg kan ikke ha to samtidig,

det ville du ha merket.

Hva skal jeg si: at jeg ikke merker

hvor mange jeg selv har? Alle og ingen.

Jeg går sporløst på skaren av andres liv,

mot vinden i et øde landskap.

Og merker det nesten ikke.

Det er skremmende:

Landskapet fryser gjennom huden

og blir meg.

Langt bak i drømmen

står du med de varme hendene.

          **

 

  Schindlers liste.

Ser du ikke at Schindlers liste

dette nazi hollocost

trykket til filmens bryst av Spielberg,

at det ikke reddet noen,

bare utsatte døden,

ga litt ly for et regn av kuler.

Men verre enn noen krig

er tidens nålestikk av sekunder.

 

Vi menneske stopper ikke regnet,

men kan gi noen ly for regnet,

et skjul natten over.

Men den nådeløse solen

må du tåle alene.

Dagen er din.

 

Ps/ jeg kommer alltid til å mene

at solen er best i skyggen/ ds

            **

 

 En ond kabal.

Vi tenker

at en dag løser alt seg.

I det minste fordi alle skal dø,

også maktas matadorer.

Vi overlever

gjennom vårt avkom.

Mer trøst makter jeg ikke å gi.

 

Likevel, jeg tror ikke på

den store utslettelsen,

atombomben,

the big bang.

Jeg tror på den uutholdelige og nær evige pinen,

liv gjennom liv, generasjon etter generasjon.

Jeg tror at meningen til slutt

må gå opp i det meningløse,

som en ond kabal.

Rettferdigheten – ikke bare mangler den,

men begrepets innhold er uklart.

Jeg har likevel et håp,

at vi er skapende,

skaper mening og rett

som et kunstverk. En frise.

Hvis noen vil kjøpe den.

Å kjøpe er å anerkjenne.

Å bli kjøpt er å bli verdsatt.

                **

 

 Fragmenter av nei

Vi sier

en dag kommer rettferdighet til å skje fyldes.

Da kan vi se og løfte alle de navnløse som i dag er

trengt sammen i trang urett eller lagt under torven.

Dessverre: nei.

Urett gjentar seg,

trekkene gjenkjennes i stadig nye Janusansikter,

kapitalisme dandert med demokrati kjenner vi.

Nei til førførelse.

 

Klær skaper folk, men maktas frosne fingre

er blåkalde uansett påkledning.

Kunne den bare hatt den anstendighet å bruke vanter.

Jappene jamrer over ikke å bli en Askeladden,

mens gjeldsofre og de arbeidsløse er ren statistikk.

Politikere skriver sine hiroglyfer over TV-skjermene.

Folk bøyer nakken under paragrafene.

Nei til formynderstaten.

 

De som falt i Gulfkrigen? Vi husker bare

noen omkomne amerikanske piloter,

ikke dem de slapp bombene over,

alle de “kirurgisk” angrepene, pasientene,

liv skåret ut av verdens kropp.

Så humanistiske drap.

Nei til flere kriger for å redde verden.

 

Alle viktige media

spiller på overvåkningens evangelium

i Brønnøysundsregisterets navn,

der Orwells visjon er satt på pidestal

sammen med individets sang om den røde rubin.

Nei til overvåkningssamfunnet.

 

Var opprøret forgjeves?

Vår tids sosialisme er ingen kollektiv grå masse

i asken fra Hitler og Stalins krematorier,

den er retten til å stå fritt og i full blomst,

men likevel være sammen, ha et felles navn.

Det er så mange surmager og brønnpissere som vil

kaste opp i fanget ditt.

Nei til alle brønnpissere.

 

Navnløse i alle land,

ta og kjenn på din nestes hånd.

Er den varm så hold den godt og lenge.

Da blir vi en lang lang lenke.

Ja til lenkegjengen.

                    **

 

 En honningdrøm.

Det summer en sverm av fluer over mitt liv.

Gid det var bier.

Det lukter svette i porene mine.

Gid det var nektar.

Jeg produserer møkk til alles lyst.

Gid det var honning.

                    **

 

 Dette må bli.

Det koker fram fra et forvirrende kaos

i mitt kraniums munnskjenk.

Tankenes små bobler dannes, vokser og stiger opp.

DETTE MÅ BLI ET DIKT.

 

Livets mange meninger

smeltes ned til en klump metall

i hjernens skjærsild,

og livskraften gjærer og gjærer.

DETTE MÅ BLI EN SKIKKELIG RUS.

 

Tidens fine flor av blått blod

banker helt ut i fingerspissene.

Jeg beføler deg alt under huden.

DETTE MÅ BLI EN VARM ORGASME.

                   **

 

 Ingentings vise.

Jeg sitter i et tomt rom

og lytter til meg selv,

til en ingentings vise.

Mitt liv blir stadig mer likt

et dikt av Jan Erik Vold. Loff.

                    **

 

Et humledikt

Det er sommer, det er sol.

Det er ikke vind,

det er ikke mygg.

Jeg sitter med beina på bordet,

lukker øynene, lukker tankene.

Sjøen ligger der blank og stille.

En flydur høres i det fjerne

som en humle.

Vent til den kommer helt nære,

da slår jeg!

            **

 

 Gresshopper

Gresshoppene synger med bakbeina,

hører vi, men sjelden ser vi dem.

Det er bra med noen slike, sier vi,

Det gir stemning og kanskje litt nytte,

men en hel sverm ødelegger avlinger

nådeløst som store hagl,

de gnager de i seg aksene.

 

På Lillehammer og i Hamar før OL94

dukket en og annen gresshoppe opp

i grå dress og knokkelslips. Først en.

Etter hvert kom det flere og flere,

ble fra sjarmerende, til en stor sverm.

 

I departementene og fylkeskommunene

ville ansatte først tjene folket.

Så dukket det opp paragrafryttere

i blå dress og sorte sko,

med et gresshoppesus av regler.

Først var de bare noen få,

hver enkelt i og for seg grei nok.

Etter hvert kom det flere og flere.

 

I store konsern med marmor og glassportaler

høyt hevet over ethvert klima,

med lydløse terminaler til all verden,

sitter gresshoppene og kritiserer

folks inneffektivitet og statens innblanding

i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.

Der inne formerer de seg effektivt

for å kunne erobre markeder etter markeder,

pålegge oss kriser etter kriser,

komme igjen for å dømme levende og døde,

uten at vi på vår side stiller spørsmål

som de alltid setter spørsmålstegn.

Bankkrisen var bare en begynnelse.

Gresshoppene overtar jorden.

                           **

 

Om å leve videre.

Blodets bånd

leder kjærligheten og livet videre

utover det egne liv.

Også gjennom vennskap

gjøres noe levende utover oss selv,

sterkest, ja uovervinnelig hvis

det er begge deler: blod og vennskap.

 

Jeg vil være mitt eget eksempel,

på hvordan minner om andre i meg,

får dem til å leve, i meg.

 

Mor, du bar meg opp på fjellet

i en kurv i frigjøringsdagene 1944.

Om somrene satte du rypesnarer, planla livet,

dro på fisketur (det var før den sure nedbørens tid).

Her på hytta hviler bildene tålmodige,

luften er så ren at de ikke samler støv,

også bildene av de to sterke menn i ditt liv:

en professor og en direktør,

et trekantdrama Shakespeare verdig,

et liv med meg som dobbelt enebarn,

dobbelt ukelønn og dobbelt middag,

og mye kjærlighet.

Slett ikke så skjevt som man ville tro.

 

Alle tre er nå døde.

Alle lever videre i meg

som jeg håper jeg vil leve videre

i mine barn. I deres minner.

At livet som ånd derved forlenges,

er uten metafysikk, likevel uforståelig,

slik all sann uforståelighet bør være.

 

Hvis vi likevel prøver å forstå,

er det gjennom hukommelsen

at vi holder livet oppreist.

Men hukommelse er lunefull.

Det vanvittige i historien huskes,

teracottagravene, pyramidene, korset.

Den kollektive hukommelse

er mer urettferdig enn Gud selv!

Blir min hukommelse også en slu dommer?

                **

 

 Lyder i stillhet.

Sletthei fjellet,  det er høst, ettermiddag, lett overskyet.

Jeg stopper opp. Er helt alene. I stillhet.

Først kommer en summing i hodet,

som fra en elektrisk harpe,

den feider snart ut.

Men duggen på lyngmoene hørte den, blunker.

Og der, et lavt kvidder, et lydglimt bak fjellbjørka,

fra en rypestegg? Nei orrfugl.

Et brus av smålyder varmer gjennom stillheten,

de balanserer all oppmerksomhet.

En bekk? Ja, og bjeller fra sau langt unna,

så fjernt at lyden tynnes ut til et sukk.

 

Jeg går igjen. Støvlene støyer

som militære gjennom sprø lyng.

Tramper ned alt. Stillheten sprekker!

                  **

 

 Undring.

Det som forundrer meg mest med virkeligheten

er dens slående mangel på fornuft.

Eller dens kyniske fornuft:

Darvinismen i alle ting,

verdiløsheten i all verdi.

 

Hva med den uunngåelige kjærligheten

mellom meg og mine barns blikk,

som en gang mors hånd rundt lille min

holdt alt fast?

 

Mange taler om kjærlighet

men få har holdt den i sin hånd.

Mange taler om livet

men få lar det leve i seg.

Mange taler om døden

men få gjør den til en del av livet.

 

Jeg tror at egentlig er alt tillatt

Hvis jeg tillater meg selv.

Derfor tillater jeg kjærligheten

og de store store ordene.

                 **

 

 Bilder.

Se: fotos fra de harde trettiåra

i sort og hvitt.

Husk at virkeligheten var farger

også den gangen.

Glorete plakater og video

fra de virile nittiåra.

Husk at også nå kan bilder printes

uten en eneste farge.

                     **

 

 Livet i revers.

Jeg grep til slutt hånden hennes

for å føre henne vill.

For bare den villfarne

har en mulighet

til å finne en farbar vei.

Kom, sa jeg, følg meg.

Men jeg gikk bak.

Hun grep begjærlig

ledelsens mulighet.

Hun vokste som jeg minket.

Tilslutt var jeg et lite sædsellekorn

oppslukt i eggets famn.

            **

 

 Puslespill.

Jeg blir aldri en

professor i språk.

Men jeg griper ordene

begjærlig.

Og kaster dem mot

sitt eget bilde.

 

Jeg blir aldri en

Bonnard i bilder,

men jeg presser mine former

mot pannens harde skål

og ser runene kommer fram

i mine meninger.

 

Jeg blir aldri en

Einstein til å formulere naturlover,

fange det ufatterlige og fruktbare,

grokraften i vår virkelighet.

Men jeg finner brikker

av naturens puslespill

og setter de sammen

slik det var.

Jeg lar meg ikke forføre

av alle de som tror naturen

lyder deres egne drømmer.

 

Jeg blir aldri en vinner

i det kirurgiske klatrestativet.

Helsevesenets maktmennesker

river meg til blods hver virkedag.

Men jeg prøver å utøve mitt håndverk

så lenge kraften finner fram i mine hender,

som planten vil utfolde sine blomster

så lenge den har saft i stilken.

Vi må alle handle mens det er tid.

 

Også de som dør på første klasse,

de dør. Spør du meg.

Er det klasser også etter døden?

Kanskje Euroclass eller kaster?

Wenche Foss inntok Radiumhospitalet.

og la ut sin journal i ukepressen.

Slik er det å ha offentligheten som scene.

Nær døden kommer til første klasse

med direktør Vincent ved sin side,

han du vet med OL hymnen,

dørvokteren av første klasse.

Det er bedre å kjenne direktøren og ikke ha kreft,

enn å ikke kjenne direktøren og ha kreft.

Spør du meg. Eller surret jeg?

Alt er ute av balanse,

likevel roterer verden vibrasjonsløst videre

og alle legger sine egne puslespill.

                   **

 

 Et paradigme.

Summen av alle gode forslag

er en skrekkvisjon.

Summen av all visdom

er den dypeste dumhet.

Summen av vår tekniske viten

er et altetende villdyr.

Derfor: alt bør ikke summeres.

Vi bør vende effektivitetens paradoks om

til å gå opp i en varmere verdi,

ved enkel divisjon på divisjon,

skape et paradigmeskifte.

(vet du ikke hva det er, slå det opp da vel!)

                  **

 

 Min madonna.

Den dagen du liker regnvær,

står en sol opp i deg.

Den dagen du slutter å sutre

(her nappet hun surt arket bort)

og griper verden som den er,

vil den bli et redskap i hendene dine.

Den dagen du sanser skyggene i hagen

som vakrere en et maleri av Chagall,

da blir du madonna,

og skjenker oss en fullagret vin

som er kunsten selv

i det alminnelige hellige måltid.

                   **

 

 Tanker til god vin.

Fra det fjerne høres musikk.

Nært meg spiller sirissene.

Ennå har jeg noen frie valg,

trengt opp innerst i livets hjørne.

Mitt liv er ellers som min mage,

den begynner å bule,

men med stramme muskler under

hvis du tør kjenne: kjenn!

 

Jeg sitter på en sval altan.

Det er natt, og foran meg:

er et sort hav

og et glass blank vin.

Usynlige mygg i mørket

merkes først neste morgen.

Jeg tenker: det er ikke enkelt å ha det så godt,

sitte på solsiden selv om natta.

Solen er best i skyggen.

Dagen er god å ha på si

til å bla gjennom

i det svale sommermørket.

Løftet av øyeblikkets magi

hviler jeg på vinden, som en ørn

og ser alt ovenfra.

                **

 

 Det siste landskap.

Jeg ville oppsøke fjellet og høydene

for å være alene i sorg, for å se utover og se mitt liv

i perspektiv. I nye perspektiv.

Men tankene mine sto lammet,

synene svartnet.

Er dette det sistes landskap.

 

 Det jogger en fyr langt der nede

 med sin fuglehund i nyskjerrige siksak.

 Så forskjellig livet er for oss,

 uten en skarp grense

 mellom rett og galt, flaks og fatalitet,

 uten en registrerbar mengde sannhet,

 bare mageknip og tankenes lek

 gjennom det sistes landskap.

 

 Du har fått danse,

 men måttet sette deg igjen.

 Noen stjal dama di,

 og festen går mot slutten.

 Men den kjekkeste jenta sitter igjen,

 som den kjekkeste gutten.

 Var det egentlig slik? Var dere tross alt heldige?

 Spør jeg i det sistes landskap. 

 

 En gang for lenge siden her,

 jogget jeg nedover fjellet sammen med ei jente

 og lette etter et passelig sted for å ligge med henne,

 en fjellhylle litt i skjul.

 Nå sitter jeg her alene med min penn

 og min sammenfalne penis,

 sier til meg selv: det er greiere nå.

 Men gir det mer glede?

 Herfra er alle retninger

 like riktige, og like gale,

 i det sistes landskap.

 

 Nede igjen i bygda

 kom en Merchedes Cabrolet glidende inn.

 Den stanset, ut spratt en sprek mor og datter

 sommerkledde som folungene om våren.

 Jenta løp bort til et hesteutleie, ville ri.

 Snart red mor og datter med hjelmer inn i Jotunheimen

 og uten å vite det, inn i det sistes landskap.

 

 Ansiktet som jeg nå ser i alle ting

 blir utydeligere for hver dag.

 Hvem kunne tro at mitt liv

 noen gang skulle lakke og li?

 Den bilen jeg første gang kjøpte

 ville vært veteranvogn i dag.

 Tidløst er alt som har vært,

 tablåer malt og satt til side

 uten rekkefølge eller rang.

 De kommende døde roper til meg

 fra dypt i det sistes landskap.

                 **

 

 Trekkfugltanker.

Sakte endrer alt seg

til det står fram omskapt.

Stille strømmer livet

til det med ett styrter seg i dypet.

All kjærlighet blir meningsløs

uten den første til oss selv,

det kan ingen bebreide oss.

 

Den som vil befri seg

fra seg selv

er i fritt fall.

Gamle kapper er hengt ut i vinden.

Gode borgere har hengt seg

i Slottsparkens vakre trær.

De tar dem ned før 17.mai.

 

Handlingenes puslespill

har ingen fasit.

Men hvis det en dag kommer

noen som kjenner seg igjen i brikkene

da sier jeg: hvis du tar med deg troen

sammen med tvilen,

da vil ditt livs andedam

aldri fryse helt til.

Misunner vi ikke likevel trekkfuglene

deres oppbruddsevne?

              * *

 

 

 Alte kameraten.

Morten og jeg, ganske subne,

har sovnet av på hver vår sofa.

En gang var vi i samme bevegelse,

men nå har vi altså sovnet av

mens svanene har svømt sin vei.

En gang var vi mestre, i hvert vårt.

Nå ligger vi her

i likkister for de levende.

                **

 

 Rumpa i gear.

Noen har sagt at

det rette sted å tape er i finalen.

Nixon satte en ny standard:

å tape etter først å ha vunnet finalen,

til topps, deretter desendere,

blåse over ende mens halve kloden holder pusten.

 

Den vanlige mann og kvinne

taper uten å ha tenkt tanken på å delta.

De er låst inne i et lite liv, i hverdagsnederlag.

Jeg sier: det samme kan det kanskje være, for

somrene blir kaldere og vintrene mildere framover.

Enten er det drivhuseffekt eller en ny istid.

Samme faen, banner jeg, se å få rumpa i gear,

kom deg til et sted der du i det minste

kan tape, fryse eller svette.

La ikke de andre kjøre hele showet.

Show litt for dem, syng for eksempel!

Vær Gud eller Satan, go man!

De vil se på deg, og begynne å blåse.

Blåse blåse blåse deg ned.

Men bare stå på!

Uansett hvor mye du taper

har du da vunnet litt.

                 **

Gutten i vinden.

Noen har sagt at

det rette sted å tape er i finalen.

Nixon satte en ny standard:

å tape etter først å ha vunnet finalen,

til topps, utsyn, deretter desendere,

blåse ned mens halve kloden holder pusten.

 

Den vanlige mann og kvinne

taper uten å ha tenkt tanken på å delta,

låst inne i et lite liv. Og hverdagsnederlag.

Jeg sier: det samme kan det kanskje være, for

somrene blir kaldere og vintrene mildere.

Enten er det drivhuseffekt eller en ny istid.

Samme faen, banner jeg, se å få rompa i gear,

kom deg til et sted der du i det minste kan tape,

fryse eller svette. La ikke de andre kjøre hele showet.

Show litt for dem, syng for eksempel!

Vær Gud eller Satan, go man!

De vil se på deg, og begynne å blåse.

Men bare stå på, for uansett hvor mye du taper

har du vunnet litt.

                       *

 

*

 

Livet – for faen

Livet mitt blir mer og mer uforståelig,

snart er bare fornuften tilbake.

Mine mål blir mer og mer uoppnåelig,

snart er bare målet tilbake.

 

Må jeg ligge her og høre på meg selv

når alle andre er tilstede.

Må sorgen spise opp seg selv

i kalori på kalori av glede.

 

Fy Faen for et fangehull

å gå omkring på livets vidder.

Fy Faen for et fittehull

er munnen min. At tungen gidder!

                 **

 

 To tyngder.

For et mareritt hvis folk kunne se på meg

og se hele sannheten om meg.

Men på den annen side,

pokker ta toleransen hvis alt kunne vises

og man likevel ville smilt nesten som før.

Jeg balanserer disse to tyngdene

som egg i hver sin varme hånd,

klekkes de ut blir de begge uhyrer.

Jeg drar hjem og knekker meg en omelett.

Har du litt salt?

                        **

 

 Natt.

Hver natt er en gave,

gi den en himmel i deg.

Hver natt er et syn bak synene,

en bevissthet under det bevisste.

Livet soves aldri bort,

det leves i søvnen i nye dimensjoner.

Dagen er ditt formelle liv.

Natten er kunsten å være.

Farger, symboler, drifter

males på drømmens store lerret.

 

Men henger du bildet i din dags stue,

tør du ikke?

Var lerretet tomt sier du,

da du til slutt så etter?

                 * *

 

 

 En fattig trøst.

Dette diktet er om filosofene

Sartre, Wittgenstein og Carnap,

tankenes Snipp, Snapp og Snute.

Jeg presser fjeset mot min rute.

Når er eventyret ute?

 

Tanken er et nysådd frø,

sæd til eksistensens brød.

Jeg vet at folk flest innerst vet

at Gud er død, fra evighet til evighet.

Men troen tukter, tvilen rår

inn i nye hundreår.

Snipp snapp snute

så er livet ute!

                **

 

 Reidar og Godot.

De sier om Reidar, min stefar

at hans alderdom var fin, hans hjerne klar.

Men jeg vet ikke jeg,

livet hans ble alt for mye et spørsmål om skitt og urin.

Og om slim, for han snuste.

Jeg husker hva han var.

Alderdommen hans ble

som å sitte foran et gammelt TV:

Hvem ryker først?

Finner jeg mitt program?

Hvor er fjernkontrollen? Her lå den sist.

Støvete bøker som før ga innsikt ga nå allergi.

Hva sitter jeg her og venter på?

Måtte han spurt seg.

Og egentlig,

venter vi ikke alle på Godot.

                 **

 

 Livet

Livet er en underlig sak,

ingenting foran og ingenting bak,

likevel fult av forbindelser

forover, bakover og forbi.

Det gjelder å ha fantasi

men samtidig besindelser.

 

Jorden svever i det tomme rom,

som er ett med å falle.

Livet lyser i et ingenting,

for intet og alt er i alle.

 

Ta vare på det ene

som lodder liv til liv,

sterkt og tett.

Ta vare på det rene

som tar oss unselig i hånden

men som vil lede rett.

                **

Tullsnakk.

Nå er jeg full

men finner stødigere fram enn på lenge.

Det er fint å bla i moteblader.

Det gir en håndfast mening: kropp, klær.

Kan det være at dette utskjelte

kan tegne drømmene tydeligere enn tusen talemåter?

For drømmene lever også i reisemålenes rekesmørbrød,

i grisefestens gladiatorleker.

 

Det er noe med bredden mellom beina

og skrittet hennes. En bollemus.

Det tenner menn som meg.

Slik sett er jeg et dyr som adlyder

genenes ordre, ereksjonens ettersittende giv akt!

Dessuten vil jeg hevde:

unn deg en liten eksergis

gi deg tid til å gripe fruktene, plukk gleden.

Frykt ikke, livet fins.

                      *

 

*

 Hat og kjærlighet.

Jeg hater nasjonalismens supermarked,

som jeg elsker kulturenes kulinariske lunchbord

spist i rennesteinen eller på parnasset.

Fra det ekstreme til det alminnelige

spennes livsbuen.

Pan, se strengene som dirrer,

og pilene på vei mot sitt bytte;

de er evangelier, øyeblikk og evigheter.

I dine foldete hender

lukker jeg min sjels øye.

Og raper –

Supermarkeder og luncher,

tar de da aldri slutt?

                  **

 

 Sannhetsord, versjon 2.

Jeg sitter nært varmen

men kulda kjennes,

tidens kulde.

Kan et liv som mitt

klebe seg til fiksstjernenes fata morgana

i regnskapens time?

Jeg kunne begynt med sannheten om meg selv,

Men den er ikke en gang entydig.

Selv ditt smil sier meg to ting samtidig.

Dine drømmer sprekker som troll for sola

mens dine drifter danser med alvene.

Hundre ganger slik er også jeg.

               **

 

Egaliser din drøm.

Sove kan jeg gjøre i graven,

leve må jeg gjøre i livet.

Det høres selvfølgelig ut

men er det ikke.

Nettene må bli våkenetter.

 

For oss livets glade gutter

ordner det seg til slutt.

Vi går og går gatelangs,

men tankene blir et gnagsår.

Vi synger for mye

om solen som aldri går ned.

De tynne tonestrålene slukker.

 

Så egaliser din drøm nå,

den du fant i våkenettene.

Sutre over meningsløshet

kan du gjøre i graven.

Meningen, sa gladguttene,

er selve drømmen om livet.

                **

 

Ufornuftig.

I møte med den kollektive ufornuft,

blir vi alle for individets frihet.

Men fant vi derved fornuften?

 

**

Fra 97:

 

 Loven om fruktbarhet

Fenomenet “fruktbarhet”

har flere folder enn man vet,

flere enn  fløyelsteppene i livets kirke.

Kom til det gamle tankens hus

der brødrene Forstand og Sannhet

kneler ned og skrifter:

Høye pater, prøvet ble vi

vår sannhetsrus ga ingen klarhet.

Lovenes natur er ikke vakre idealer,

de viser konsekvensers kalde hardhet.

Det nytter ikke bare lese gamle skrifter,

vi vet at alt med tiden skifter.

Hva blir igjen, som ekte? Som livets lærde lære?

 

Pater svarer: Det er sæden og dens frukt,

det er vinger og bevinget luft.

I det å se og så å bli sett

skapes gnisten i ditt folkevett.

Hør tidens hersker og profet:

På alle veier, søk en fruktbarhet.

 

Vi vil forstå deg bedre, pater,

ved eksempler…..?

 

Se på solnedgangens fargeflor,

den fører elskende så nære, uten ord.

Mens fysikkens Kepler fanger lysets kvanter der,

og kleber dem til lovers faste former av fornuft.

De ser det samme, de elskende og Kepler,

men likevel så helt forskjellig tanke.

Hvem har rett?

Begge to, for ingen adlet sannhet finnes

bare møter mellom se og sett,

bare fruktbarheter, rett og slett.

 

Mennesket er et teknologisk dyr,

vi finsliper kniver, vi flyr.

Men drømmene gjør oss til fresende katter,

vi maner fram ånder, har gråt og latter.

Vi samler sannelig på kontraster,

kaller dem dyder og laster.

Jeg sier, alt dette er

former for fruktbarhet.

                    **

 

 En grense.

Stiene du gikk

kan ikke gås av dere.

Livet som du fikk

er ikke mere.

Det er grenser

selv ikke glatte tanker

greier gli seg over.

          **

 

 Filibuster

Det varte en stund før jeg forsto

at likegyldigheten var ditt opprør.

Ironiens bitende infanteri i deg

fyrte løs mot oss filibustere.

Fred være med oss alle.

I krigen!

            **

 

Valkyrier.

Nå er det taust i skallens Valhall

men med ekko fra alt som var.

Valkyriers rop og latter

forstummet har.

Rundt står moralens urgamle trær,

drysser løv over sansenes hender,

minnene kjemper mot tidens hær,

i en verden som brenner og brenner.

 

Jeg ligger på ryggen, ser at det skjer,

og tenker: jeg er egentlig ikke mer.

Virkeligheten er vasket helt ren,

hvite lerret på stafeli-tynne ben.

                  **

 

 En lek.

Fra høyden ses alt annerledes,

tanken flyr og det blåser friskt.

Men på lavlandet dyrkes kornet.

Der bølger åkrene i meg, og de metter.

Mens blikket løftes mot fuglene.

 

Det finnes fordeler og fanteri

med nesten alt, fra fjellet til slettene.

Alt er nødvendigvis subjektivt.

Tingenes egen tyngde

kan bare måles med troen på en selv

i møtet med en annen.

Dette innses skarpest

på den ytterste tankedag.

 

Tvilen i alle ting tvinger fram toner

og gjør livet mulig å leke.

Hold derfor fast ved tvilen.

Pass deg for troens lekkerbisker

de bjeffer og biter.

               **

 Jeg ble disket

Jeg har alltid blitt ringeaktet

fordi jeg hadde for vane å provosere,

tydeligvis selv når jeg ikke ønsket det.

Men nå hører ingen en gang etter!

Det er for lenge siden 38.0 (trettiåtte blank).

Derimot får jeg i fleisen

meninger om alt ”jeg ikke eier”.

Jeg eier ikke sosial intelligens,

ikke evnen til å velge,

jeg viker unna det viktigste.

Fy faen, din feiging, sier de.

Samtidig: ting jeg beviselig har gjort

forsøker noen å stryke av historien.

For eksempel tålte ikke Knut Bjørnsen

og andre hvithårete forståsegpåere

at jeg blandet idrett og politikk.

Men de ble blanke i øynene

når Johan Olav Koss dro til Eritrea.

Det ufarlige feires, fanene er til festbruk.

Kanskje jeg likevel er tilstede

indirekte beæret, unevnelig nevnt?

 

Jeg skrev boken Trylleringen

og spådde rett om idrettens

komers-mareritt.

Klubben min ble disket i Holmenkollstafetten

fordi jeg løp med et anti EF merke.

Klart de synes jeg er umulig,

i smått og stort.

Jeg skjønner dem.

Men skjønner de meg?

               **

 

  Det svake lyset

Ennå henger natten i kroppen

mens dagen stiger

slik at det dype mørket

sakte gjennomskinnes mer

av det svake lyset,

og konturene av verden våkner,

vil risse seg varsomt inn

i min virkelighet.

 

Skyggene fra natten

legger seg nakne inntil mine nervestrenger,

de bønnfaller: vær hos meg litt til.

Men med ett rinner sola

og natten sprekker!

              **

 

 Livets Papparazier

peiler meg inn, ser meg gjennom søkeren

men de plager meg egentlig ikke.

Hva pønsker de på?

Hvilket spørsmål stiller de?

I min kanalsøkende sorte fantasi

er papparazienes oppgave egentlig

å bygge glansbildenes fasader

flittig oppover

så høye at de faller

av sin egen forvokste tyngde.

 

Det var en gang i geriljaens rike

i det indre av El Salvador,

jeg satt i skyggen og spiste tortillas.

Der sto han med ett, papparazian,

i skyggen av sin egen store cowboyhatt,

med kamera og linser hengende,

med et revolverbelte av filmer,

med en bærbar sort plastdusj i sekken.

Han forklarte på bredt nordamerikansk:

begge parter i borgerkrigen respekterer meg

men begge skyter etter meg,

geriljaen som regjeringen!

Men faen ta, nærbildene selger!

Han var en ekte papparatzia.

 

Jeg vet ikke hvorfor Diana døde i tunellen,

men tror hun tråkket på sin egen mine.

 

Hvis folk forlanger

sine helters hoder på et fat

så holder de likevel ikke ut den

som velger å ta dem på ordet.

For den bygger hatets logikk

så himmelhøy at det styrter ned

over folks helligste drømmer.

 

Egentlig lever vi alle under vann.

Heltene i livet er det agn

som senkes ned til oss.

Vi ser den blinkende kroken,

og kjenner igjen smerten

men kan ikke la være:

vi napper i oss godsakene,

og piler unna som piraja,

til det en dag går helt galt,

med både pirajaene og papparaziane,

går galt med alle paddene i sivet,

med livet.

**

 

Min tids ubærelige tyngde

er et lodd om føttene

er redselen for å synke.

Ser jeg ikke det meningsløses

voldsomme buespenn

fra begynnelsen til slutten,

og de små menneskene under,

 og det ennå mindre meg.

 

Astrofysikernes  «sorte hull»

er dødelige materieknusere.

Men de såkalte «ormehull»

åpner for fantasiens vinger.

De vil unnslippe livets kirkeklokker,

vil spenne buen på nytt

og narre materien

på metemarkens enkle vis:

ved å spiser seg vei gjennom jorden.

 

Måtte jeg en gang få slippe gjennom

mitt livs ormehull, lille markkryp,

kjenne den svarte molden vike.

              **

Et vakkert par

Det baller seg til

i begge ender:

I troens tankefjas

med alle kongenes nye klær,

og i fornuftens selvforskylte nakenhet

inntil det vanvittige.

 

Herr Fornuft og frøken Tro,

var det ikke bedre

om de begge besinnet seg

og stjal hverandres

små blikk av beundring.

De kunne blitt

et så vakkert par!

**

 

 

Det heter ikke

Det heter ikke:/

jeg kan så lite,/

men at min kunnskap er begrenset./

 

Det heter ikke/

vi vet så lite/

men at vår viten

har svake vinger./

 

I erkjennelsen av vår begrensning/

ligger bevegelsens mulighet/

og trekkfuglens stedsans og tro.

**

 

Viten og virkelighet (filosofisk notat)

Utenom vårt møte med virkeligheten/

har ikke forestillingen om viten noen mening./

Derfor ligger det er hav av ikke unnfanget viten og venter/

fordi mange møter har nødvendigvis ennå ikke funnet sted,/

men også derfor: det finnes ingen endelig mengde viten/

som et stort skattkammer, bare sammentreff som skjer./

Som spontane møter mellom mennesker/

er også møtet mellom mennesket og all annen virkelighet/

fra soloppgang til solnedgang, fra kjærlighet til hat./

**

 

Makula  (slå det opp hvis du ikke vet hva det er)

Det er lov å nyte øyeblikket/

det er lett å veie tiden/

det er lys for livets makula/

å la det som er/

lene seg mot det som blir./

**

 

To gråstein

ligger hele natten/

uten å ta på hverandre./

Han tør ikke – hun fyser ikke./

Han puster tungt/

til slutt snorker han./

Hun får ikke sove/

blir liggende stille./

Til han vekkes av stillheten,/

ser på henne, tør ikke ta på./

Men hun fyser ikke, faen ta ham./

**

 

Leirbål under en sort sol

Over leirbålets enkle livsform/

stiger en sort sol opp/

og du ser: teknologiens silisiumjungel./

Rovdyret går hvileløst/

fram og tilbake/

i våre gode tankers spinkle bur.

**

 

Morten og jeg (versjon2)

har sovnet av på sofaen./

En gang var vi i samme bevegelse – Idrettsaksjonen./

Men nå har vi sovnet hver på vår sofa./

Mens svanene har svømt sin vei – So long./

En gang var vi mestre i hvert vårt./

Nå ligger vi her/

i likkister for de levende!/

 

**

 

Til Reidar (versjon2)

 

Forskertrangen fant i deg

sin intensitet til å evne mye.

Den fant i deg

også sitt administrative medium.

Som en synsk satte du forskeremner i sving

rundt hospitalets krystallkule.

 

Likevel står vi små tilbake

ved kreftsykdommenes fjell av gåter.

En gang når du forlengst har fått hvile

vil kanskje fjellet åpne seg

og man ser:

det rommet også det du gjorde.

Gyldne gjerninger legger seg som årringer

i menneskehetens livseik,

finnes som malm i bergene,

og løfter seg med vinden

inn fra havet.

 

Tilslutt måtte også du hvile på årene.

Tilslutt så vi deg som en profil mot solnedgangen

i det gravferdsbål der livet legger seg til hvile.

**

 

 

Kaosteorier (prosastykke)

Idag gjennom yr og gråvær i tidlige morgentimer

suser jeg langt over fartsgrensen

gjennom det flate sovende landskapet,

og jeg tenker: til nå har jeg lært to nye ting i dag:

om Lorentz kaosteori, likninger

hvor datamaskinen med flid alltid tegner en sommerfugl,

og at tretti tusen ble født av sæddonorer fra universitet.

Er det verre enn å forelske seg i en man ikke kjenner?

En sommerfugl fra blomst til blomst.

Jeg ville helst valgt mine foreldre med mer omhu.

Men egentlig, det blir mer skremmende hvis en genetisk kontroll og valg blir mulig. Vi er vandt med det naturlige, Darvinismen i alle ting. Slik er vi.

Follo kirke brente i natt. En ny satanist?

Det er bilradioens land jeg bruser gjennom,

i mitt livs katedral av tanker og tikkende tid.

Når punkterer jeg? Når parkerer jeg?

Ingen vet. Kaos er kanskje det beste. Fly min sommerfugl!

**

 

**

 

Taket glipper/2

Det ville kostet deg så lite,

et smil, et håndtrykk,

en omfavnelse før søvn.

Jeg holdt rundt en knyttet hånd,

knyttet tankene.

Det koster meg så mye

å måtte la taket glippe,

troen på et nytt samliv

løsne grepet.

**

 

Aldri skilles, versjon 2

Idag så jeg

rynkene i ansiktet ditt

og i mitt,

det hvitnende spenk i håret,

blikket som ser forbi,

munnen som med kraft er lukket,

kroppspråkets mange små klagesanger.

 

Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.

Aldri skilles.

 

Idag hørte jeg

for første gang at jeg pustet,

ikke tungt, men annerledes.

Et varsel om storm.

Krusninger av åndedrett

jager over den ennå blanke flaten

av år etter år. Løfte etter løfte.

Krusninger rynker mitt speilbilde

der jeg ser mot bunnen

og vil gripe himmelen i dypet.

 

Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.

Aldri skilles.

**

 

     Opprør, versjon 2

     På den første dag

     var jeg opprører og optimist,

      trodde på det gode i alt,

       fra ondskapen til snillhet;

       med energi og tid nok,

       utømmelig.

       Tømtes

 

**

Ateisten, gammel versjon 2.

Hvor er ateistens gud?

Det åndelige mellom alt,

kilt inn av oss

idet vi ser og er.

Uforklarlighetene

i alt det du forklarer.

Han og henne i dine skjulte kamre

som du ikke vil vise noen,

låst uten nøkkel.

Angsten for at døden

skal sette sitt datostempel

også på deg.

Gud er

gleden i at livet

hver dag åpner deg

til det dansegale panorama

som selv del vanlige livet er.

Hva er da ikke lykken og sorgen.

Alt dette må få lov å være som det er

i sin forklarlige uforklarlighet.

Må ikke krokes til

en gammel gud

som skaper og straffer,

og slynger ut metafysikkens

luftige metaforer,

skygger som ikke stemmer med legemene

eller med sol og måne,

skrømt!

Sur vin, servert som

selve livets leksir.

Og som ber oss forsake alt annet.

Fy Faen!

Gud er til for å bannes over,

som den selv forbanner

gjennom det den kaller frelse.

Mens den guddom

som svever i sinnet

og derfor mellom alle ting vi ser og er,

er følgesvennen vi alle

blir fattigere uten.

**

 

Hensikter, versjon 2.

Hvis det er slik

at enhver hensikt

tilslutt synker,

hvis de innerste meninger

en gang blir meningsløse.

Hvis det skulle være slik,

hva er da hensikten

med så energisk å overbevise

alle dere klamrende til en mening?

 

Jeg ser angsten i deg medmenneske

idet du avviser mine påstander.

Muligheten ligger der

som et fjernt torden.

Men hvorfor prakke på dere tomheten

om den er aldri så korrekt.

Jo, det er en hensikt,

selv i å hevde det meningsløse:

det gir mennesket muligheten

til friere valg,

til å legge av seg åket,

skape seg sin egen mening.

Erkjenn at skaperen

ikke er en gud,

men sola på himmelen i ditt sinn,

og det milde regnet

av ditt eget blod

sildrende gjennom din hjernes

blader og enger.

Og viljen

er vinden som løfter

tankenes forunderlige drage

høyt mot en blå himmel,

mens barnet i deg holder snøret

og ler.

**

Jeg tror, versjon 2

Jeg tror, at menneske er rovdyr, alteter,

mer enn en drøvtygger.

Jeg tror, at mennesket er demokrat

og medmenneske

som et middel for selv å nå mer.

Jeg tror, på ufornuften som det grunnleggende,

med fornuften som dens tjener.

Urskogen vi slo ned rundt oss

vokser til inne i oss.

Nervetråder som vokser i tid og rom,

tette grener, hender som leter,

glatte flater som til slutt finner hverandre.

Jeg tror, det vil reise seg en ny bibel i mennesket,

blasfemisk fri for gud

annet enn våre blå øyne.

**

 

Fragmenter brukt før/senere:

Horisontenes havblikk,

jeg ser

Jeg er , et håp

med hav på alle kanter.

Salt sjø, måkeskrik som fjernes seg.

Lasten er blod og vin.

 

Hvor lenge skal en

holde fast ved det håpløse,

fordi det hadde en besvergelse

man en gang svor.

Når er håpet helt ute?

Når lønner det seg ikke lenger

å være standhaftig

og uutholdelig tro.

(For også det er kalkulert lønnsomhet).

 

Skuta stamper i tung sjø.

De tomme fatene ruller.

Skroget knaker.

Jeg har ikke lenger noe valg,

må være tro til det siste,

må bli med

ned.

Jeg er kommet så kort

så langt

i meg selv,

til unevnelig å vite:

enhver ville med forferdelse

styrte på dør

bort

i lynild av den fulle sannhet

om meg.

Alle dobbeltspillene,

speil ved speil,

blikk gjennom blikkene

leter, brokker av

fritt lys, nervetråder.

Tør jeg legge alt i ditt favn,

du som var meg.

Fanden hente ordene

tankene.

Det er bare å være ærlig,

knuse speilene.

Men hvem vil leve alene

i knust glass.

Derfor nøler knytteneven.

Derfor ……..

 

Alt jeg holder, glipper.

I foldene samler det seg støv.

Mørk samvittighet, allergi

masseproduserte verdier.

Bærende, sviktende.

Jeg kan ikke sove,

kan ikke våkne,

ikke bryte ut,

ikke bryte sammen,

legger meg ikke,

reiser meg ikke.

For første gang

tikker livet som en bombe,

tidsinnstilt. Av hvem?

Jeg vet ikke når det vil skje,

om det skjer.

                   Tilslutt tar tiden alt.

 

Lasse Efskind – diktsammendrag sammenhengende nå slutt – så noe mer pr år, det kan bli enkelte repetisjoner:

 

 

 

****

 

Diktene under i dette kapitlet er fra 2014 –

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

I Lærdal

der bratte fjellvegger

reiser seg høyt fra havet

glir to ørner rundt og rundt

mellom utspring der smeltet snø

kaster seg ut i fossefall.

 

Med ett styrter en av ørnene inn i fossen.

Det lyder et lite skrall

og den faller som et løst komma nedover.

Hvorfor vites ikke.

Kanskje den angrep sitt eget speilbilde der

men traff en stein.

 

Den andre ørnen sirklet rundt og rundt

lenge

med tyngre og tyngre vingeslag.

Til slutt gled den bort.

 

En laksefisker midt i elva

hun løftet aldri blikket.

Lokalavisa fanget det heller ikke opp.

Men hadde det vært et småfly som styrtet …

Vi har alle våre perspektiv.

 

Lasse januar 2014

 

Nytt dikt ad vårt grunnlovsjubileum:

 

Grunnlovsfeiringa

up my ass!

Nasjonalstaten-

vår bunadsvakre narredrakt.

Gud signe dagen

men fanden ta

sannheten hver natt.

 

For, se deg rundt,

tror noen virkelig at

vi hadde hatt det verre i dag

sammen med danskene

eller svenskene – hele veien?

 

Grunnloven

er kongens nye klær.

Kan ikke noen tørre

banne igjen i kjerka

rope ut at Eidsvollsmennene

se, de står jo der som nakne

uten vår tids tøy!

*

Hei Puskas  — forstår at du har et hektisk program på nyåret. Derfor må jeg alt nå planlegge litt. 

Jeg fyller 70 år torsdag 13.2., og til forskjell fra Asle så tenkte jeg ikke å være et år på etterskudd. 

Det jeg planlegger er en mini-maleriutstilling på Skøytemuseet (Frogner Stadion i Oslo) ca kl 18 med “åpent hus” og litt servering og tale. Forhåpentligvis kommer det også noe media. 

*

Rydding på kontoret

 

Papirer kastes

Det brenner dårlig

Sur lukt siger fra

bakgården

 

Dagene kastes

De smuldrer opp

og blir til unyttige sekunder

 

Livene ligger der

en glemselens lie de parade

Peker du på noe

så snur det seg bort

 

Bare nuet beveger i bønn

en ukjent stor tanke

at alt dette unyttige

må få brenne i fred

må få bli sin energi verdig

gå inn i den enhet

som går opp i alt

*

Vinteren vil ikke helt slippe taket, men alle vet at den til slutt må. Det grønne vil trenge seg gjennom det grå.

 

Jeg våkner

uten smerte

uten diagnose

 

Jeg lever

med dagslyset

med min elskede

 

Jeg tror

på nuet, på deg

på oss, på framtiden

**

Forsidefjesene spør

hva er viktigst – privatliv eller trygghet?

Men du får aldri privatliv, helt

aldri trygghet, helt

Himmelen er en klatretur

helvete er en balansegang

Det gjelder

å sikre tauet

sentrere tyngdepunktet

tro og tvile på alt

 

Vi er småskårne stakkarer

Vi er støpt i form av stjernene

faen ta, himmelen hevne

Dronene flyr gjennom smartfonene

ser deg mer enn du ser dem

En klar beskjed

slå av alt under takeoff og landing

 

Hei LilleJon — vet ikke helt hva jeg skal svare på din litt forunderlige tilbakemelding.

Det der med at klokken ikke lar seg skru tilbake? – regner ikke med at det er et forsøk på å bekrefte Albert Einstein på nytt. Jeg skjønner oppriktig talt ikke hva galt jeg har gjort dere eller Inge, og husker bare uenighet om trivialiteter.

Fint at dere har det bra. Og jeg har det også bra – er frisk og er gift på nytt med Kaja Kierulf. 

Jeg kommer ellers med en ny roman nå rett over påske på Koloritt Forlag: Men barna dine får du aldri. Den bygger på en sann og dramatisk historie.

Ha en riktig god påske til dere alle …  Lasse

 

Den 4. apr. 2014 kl. 22:46 skrev Bjørg Efskind:

Takk for bilder! Det er et interessant utgangspunkt for tilbakeblikk til en tid som var

*

på flyet til Uganda 8.5.14 …

 

Fire spørsmål og tre svar

 

Hvis noe er ønsket i tiden

stiger det ikke da opp?

Hvis såkorn er stein

steiner de ikke da det som kunne gro?

Hvis livet er gjennomlevd

legger du deg ikke da bare ned

mellom din sjels sluknete stjerner?

Hvis gudene ønsket oss noe

hvorfor har de da flyktet

til en fremmed dimensjon?

 

Jeg senker mitt garn i dypet

men fanger ormer.

Jeg løfter mine hender mot høyden

men fingrene fryser fast i nuet.

Jeg tisser på blomstene

og de blir alle røde.

*

Noe fra joggeturen i dag 9.6.14: Teknologiens trommesalver stiger/ som en åsgårdsrei / som Afrikansk wodo/ som samisk gan/ viljeløst viljesterkt/ tungt svevende/ ustyrlig styrt/ maktesløst med all makt/. Trommesalvene strekker seg som sterke armer/ griper tiden griper all avstand/ trekker sammen/ knaker/ kloden krympes/ avstand blir nærhet/ utopi blir uunngåelighet/ så dans med trommene/ hengi deg til teknologiens ekstase/ dans …

Veiene i Afrika er som porene på brystet til en solbrent sjaman. En går til hjertet, en annen litt mindre til hjernen. Men alle ber deg trå inn, smiler, og bærer fram sine frukter.

fra notisboka: Tiden tar oss alle/ tar oss alle igjen. Nødvendighetens pisk driver oss/ slår og slår mot nuets skjold./ Her ber selv konger tynt på sine knær/ men tiden tar dem alle/  uten nåde / Likevel vokser det umulige til det mulige/ i dagdrømmerens hildring/ i speiling over ørkenheten/ som ved en hellig handling/ forenes det forgjengelige og det absolutte/ i det tomrom som tiden glemte.

… menneskets stamfar: Pikaia.

*

Lovsang for Puskas:

jeg er nordlending jeg

på toppen av næringskjeden

for ingen vil spise meg

jeg er en samler av øl og vinyl

trygt i mitt rede jeg

der de underligste besøker meg

jeg er en traust trubadur jeg

som blander mine sanger

med sol og med regn

så dans, alle dere

så lev, alle dere

så ta hendene sammen, alle dere

sammen til den store hvite ringen

sammen i det store gode livet

her på næringstoppen

her nordpå hos meg

her i mitt skummende vinyl idyll

her hos en enkel trubadur

vær steike lur!

 

Døgnets fire faser ved Malawisjøen

NATT

Selv i mørket skinner rommet

mellom menneskene rundt Malawisjøen

mens nattens nymfe ligger nakent på stranda

skjuler sporene etter fiskeres enkle farkoster

løper duggvåt innover maisåkrene

kler seg i silke rundt åsene, danser

brer over seg skyene, sovner

Alle ser og blir sett i mørket

… begjæret, overgrepet, sviket …

MORGEN

Solen stiger som en oval boble

gjennom blåsvart vann

åpner opp sitt malerskrin

som en eksentrisk livskunstner

møter alle, fargelegger alt

blåser bort tåken mellom trærne

Nakne kropper myser mot dagen

Alle ser og blir sett i det stigende lyset

… savnet, sødmen, håpet …

DAG

Solen varmer i gress og hjerterøtter

jager alle som kan til skyggene

havet gir sølv, marken gir gull grøde

alle slags varer bæres til markedet

kvinner balanserer plastkar på hodet

går i rekker som maur langs stiene

Tiden samler sine sekunder og står

Alle ser og blir sett i den klare dagen

… kravene, kreftene, arbeidet …

KVELD

Kveldsluft kjølner selv sterke hender

til fiskere, bønder, kontorknekter

følelsen av å komme hjem til kvelds

og være ønsket og ventet

holde rundt hverandre med små sterke ord

Mørket legger en hånd over øynene

men tenner samtidig et lys

i menneskene rundt Malawisjøen

Alle ser og blir sett i det svake lyset

… smertene, troen, tvilen …

For 2 år siden hadde Joyce Banda akkurat overtatt som president i Malawi etter at den daværende president brått døde.

 

Dette diktet er/ fordi/ jeg sitter og bare ser/ bare lar tiden sile/ som myk sand fra hånden/ mens dagene er varme og lyse/ mens livet lener seg/ mot Sareptas krukke/ mens alt har begynt/ og ingenting har sluttet/ mens det å vente er å hvile på vinden.//

Dette diktet er/ fordi/ slik er det slett ikke lenger/ livet har kort vei igjen/ dagen er på hell/ skyggene er lange/ og de kommer etter meg/ og de griper etter sekundene/ som tiggere griper mynter/ De stjeler gjerne min sparte tid/ Jeg løfter hendene/ tomhendte som et skjelett/ mot den røde horisonten.//

 

I går dro jeg og Kaja etter lunsj til Nkoma District Hospital på besøk. Jeg må virkelig si at de hadde kommet seg ift. da jeg besøkte dem for 2 år siden.

 

Se med meg

Erkjennelsen av eksistens

er hos den drøvtyggende kua

er hos antilopen og løven

er hos ørnen som høyt

hviler på vingene

De har alle åpnet øynene

De ser sin eksistens

 

Se med meg

Erkjennelse av eksistens

er også hos mennesket

som strever for daglig føde

som streber etter åndelig føde

som tror seg hevet til noe høyere

som fanger naturen i lover

som lukker seg inne i sorg eller glede

De har alle åpnet øynene

 

Så se med meg

se at det å være er nesten alt

det å være seg selv som liv

mens viten og tro er nesten ingenting

Forskjellene mellom oss alle

er derfor millimetere

sammenliknet med kvantespranget

i å være med åpne øyne

Men se ikke bare deg selv

 

Ser du meg?  Hvem ser jeg?

 

Jeg teller mine dager

og tar på tiden

som sandkorn av sekunder

Finnes det en hånd

som vender timeglasset

når det øvre kammer er tomt?

 

Jeg tar på mine nervestrenger

Det iser som frosset begjær

Men jeg vil vende lede til glede

la det potensielt negative

bli det potensielt skapende

la varmen til slutt vinne

 

Jeg tar på mine tanker

Det går en gud

gjennom våre hjernevinninger

og en demon

gjennom våre drømmers labyrint

Tør jeg gripe dem og holde fast?

 

Jeg tar til slutt på min sjel

der jeg skjermer inn mine syn

så grenseløse at de bryter

realitetens strenge rammer

og så redde for lyset

at de vil leve og dø

dypt der inne i meg

Det er ok, det er best slik.

Lasse 26.9.14

Jeg går min fjellsti

der grønt har blitt gull

rundt klaser av tyttebær

De smaker syrlige

av gjennomlevd sommer

En refleksjon trenger seg på

hvilken usannsynlighet det er

at jeg skulle plukke og spise

akkurat de bærene

Likevel, det skjedde

Jeg ser meg derfor rundt

sannelig, naturen er fylt opp

av usannsynlige hendelser

Livet er også fylt opp

av slike usannsynligheter

Mens klodens omfavnende kule

samler dem alle til en

 

Jeg går videre på min fjellsti

og innser at det som skjer

løfter seg idet det skjer

ut av matematikken

All handling er å plukke tyttebær.

Skøyteløperen

*

Isen

er bare en hard flate

mellom meg og ambisjonene

Den er

vårt teatergulv

for det samme drama

runde etter runde

til jeg løfter armene

og tidens dommer taler.

Sannelig sier jeg dere –

i denne verden av stål

er kinn mot kinn

den lenke som løsner deg

er blikk mot blikk

det eneste levende lys

 

 

****

Diktene under i dette kapitlet er fra 2013 –

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

Året 13 med Kaukasus/ Odin prosjektet

Vårt vakre demokrati:

 

Friheten

den felles vidtfavnende friheten

er som det fete legemet

der det legger seg

over de tynne nyfødte tankene

og kveler også dem.

En flodhest svinser rundt i all søle og gjørme

snøfter: vi tolererer alt

men vet hvem vi liker ..

En krokodille løfter øynene fra dypet

og sperrer opp kjeften mot kverulantene,

derved er all uenighet slukt.

Når krusningene har lagt seg

vil frihetens hvite vinger

vifte lydløst over vannflaten

slik at selv gudene der oppe bare ser

godhet og grenseløs toleranse.

Dialektikk:

 

Det onde er det

godes energi,

uten begge stopper vi.

Gjennom kamp

er livet skapt,

uten død går

livet tapt.

En kulde kryper

i mitt sinn,

slik at varmen

finner inn.

Uvett knytter

stramt sitt bånd,

la klokskapen

 ta min hånd.

En tanke stopper opp

og tviler,

mitt hjerteslag

tar den og hviler.

Slik er alle

krefter delt,

slik blir

altet ett og helt.

 

Fralandsvind:

 

Ser meg i speilet:

en gammel mann.

Ser meg i sinnet:

et liv med blod på tann.

Det er klærne som er slitte

ikke det der inne.

Valget er i tanken min,

i morgen er fralandsvind,

sammen skal vi heise seilet …

 

Parykker:

 

Vi klarer ikke leve

med den nakne livets lov

med intethet på vent.

Vi vil skape, vi vil kreve

ånd som unngår å bli brent.

Hør tidens ulveflokk på rov …

 

Hukommelse fra slekt til annen

er en himmel rundt forstanden.

 

De store spørsmål våknet mens jeg sov.

Livets mening, sosiale mesterstykker,

lar seg bære som de pudrete parykker.

Men væren før og etter meg og deg og dette

er flyveteppet ingen vev kan flette.

*

Mennesket blir primitivt/ i møtet med sine behov/ Mennesket mister sin bakkekontakt/ i møtet med jordas tyngde./ Vi blir onde i våre behov/ og syke på sjelen av å se inn i/ den store sammenheng./ Urskogene svaier ennå i våre gener./ Skal de krigerske stammer kalt mennesket/ kunne møtes i ny mening/ diktert av utstettelsens ultimatum/ eller skal de nedkjempe hverandre/ i fysisk og metafysisk vanvidd/ der gud har gravd seg inn/ som en parasitt i hjernens hjerte.

 

Tillegg: Mange leter etter et rasjonelt grunnlag for en gude-tro. Men en slik kanossagang eller Sisyfos slit er vår tids alkymistme. Et nytt liv – bare overgang av molekyler til nye forbindelser, ikke et eneste legges til eller trekkes fra verden.

*

Jeg har skrevet i dagboken en disposisjon for en fortsettelse av Under en sort sol – en fortsettelses bok – det ender slik:

”det neste steget – et mykere menneske”.

Tonje og Line ser på hverandre. Alt av elektronikk skrur seg igjen plutselig igjen, strømmen blir brutt og det blir mørkt. Hele byen blir mørk. De er under en sort sol!

Plant et tre,

parker din bil,

pløy din mark,

bevar regnskogen,

fang CO2 i ditt hjerte

                    men glem ikke mennesket.

Fold dine hender for Jesus

 legg deg på kne for Mohammed

  sett deg i Yoga for Buddha –

men tro ikke annet enn at de alle

                    var bare mennesker.

Men det er ikke – bare –

det er ditt gen, mitt gen,

vår framtid og fortid,

vår verdens familie.

*

Det senker seg en stille time

da alt er sagt.

Det nytter ikke kreve mere

min hånd er uten makt.

*

Mennesket har kommet høyt og lavt

de har vært berusete og sobre

vært nede på de mørke dyp

og opp i tynne luften

– så det er ingenting igjen vi kryp

mer kan erobre

enn fornuften.

*

Dikt kantate til Kaja 50 år

 

Det satt en kvinne ved bordet en kveld

hun var ikke sulten mer

sa, mitt liv det er kommet på hell

men det er ikke det jeg ser

– jeg ser – yes we can

 

Det sykler en kvinne mot høyden

beina blir sure og trette

tror bakken blir for drøy den

men lykken var bedre enn vettet

– så yes – yes we can

 

Det løper en nymfe i fjellet

men trollene følger i draget

hun ser at det mørke må telle

jeg er slangen i Edens hage

– som freser – yes we can

 

Det rydder en mamma på loftet

det barna har utlevd, dratt fra

hun tror at hun sviktet så ofte

jeg vet de har hatt det så bra

– de vet – yes we can

 

Det sitter en kvinne på kaffebar

hun skal treffe en rar en

det kommer en fanden til kar

og reven han sitter i snaren

– knekk den – yes we can

 

Årene kommer og andre blir slukt

hun famner dem kjærlig alle

det er uår og kronårs frukt

noe vil seire, noe vil falle

– men si alle – yes we can

*

Kanskje

 

Så mange mektige

hvilken usigelig tyngde

i stadig vekst

så styrt men ustyrlig

så sikret men sårbar

som Titanic kanskje

som Noas Ark kanskje

som selveste Cæsar kanskje

Imens i salongene

hever vi glassene

rundt bordet

og drikker vinen

Vi skåler

for det gode liv.

 

– Hvis –

 

Hvis man oppsummerer

  all verdens moral

    blir den ikke så hakkende gal

 

Iblandt

   slår mitt liv

     øynene opp i mørket

        og kan ikke se

           men drømmenes lyse rester

              viser meg vei gjennom pupillenes lykter

 

Hvis man summerer

   all verdens lidelse

      blir det til slutt null

 

Men all verdens kjærlighet

   lagt etter hverandre

      når oss fra månen.

 

 

Utenfra innenfra

 

Jeg er levende

innenfra og ut

utenfra og inn

er et åpent landskap

ser horisonten alle veine

Sansene strekker seg ut

mot impulsene

men i tankenes metropol

myldrer det av liv

ut fra de vakreste templer

og fra de trangeste smug

Slik er jeg et bilde av verden

og verden et bilde av meg

De møtes og tar om hverandre

som familie og venner

kysser på hvert kinn

før de smelter sammen i et smil

*

241213:  dikt ukas lasse bok:

Våre sinn har spent seg ut

fra himmelbunn til himmelkant,

de rommer helhet, rommer

alt som tapte, alt som vant.

 

De er vårt indre i det ytre

er livets lyse som de mørke rytt´re

er de som rir i sol og månelys

gjennom minnenes teater,

og for meg – lar møte, gjennomleve

alt jeg elsker, alt jeg hater.

 

*

31.12.13

Hvis ….

Hvis jeg en gang blir berømt – igjen

skal jeg svare på alle

innsendte ord og meninger – med en gang.

Dere andre skal ikke bli møtt med

tause sukk fra mitt opptatte ego.

 

Hvis jeg en gang får makt – igjen

skal jeg la masken falle

skal jeg løfte alle dere avmekitge

la dere leke innover

mot det skarpe hvite lyset.

For vi er alle små kryp

som lar oss lystre, lar oss lede

av de hvite lysene

dypt i tilværelsens/ genenes mørke.

 

 

****

Diktene under i dette kapitlet er fra 2012 –

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

7.1.12: Begynner med en slags dikt inspirert av Gilbert:

Krig i krig/ og krig i fred/ krig i åpent lende/ Krig i sinnets dyp.// Fred i krig/ og freden bak en fred/ fred bak lukket munn/ og fred i mørkets favn.// De to går arm i arm/ en hånd i knuget hånd/ De holdes hardt i sammen/ av hat og kjærlighet.//

 

Notater fra søndag morgen 15.1.12: Minner er illusjonens søster/ Hva hjelper å oppleve livet/ i høyt tempo i real time/ når tiden selv aldri ser seg tilbake/ og hjertet slår som klokken/ framover og framover./ Det er på en vei som aldri svinger seg tilbake/ og den munner blindt i havet./ Kanskje illusjonen er det som kan stoppe tiden/ bøye veien en u-sving tilbake/ og møte minnene./ Sammen sier de/ at livet kan leves på nytt og nytt/ i illusjonenes lys i minnenes favn/ Slik bæres vi gjennom/ regnbuen over våre liv/ til der genus og galskap møtes.//

 

Jeg går gjennom en stor bokhandel/ hyllemetre for hyllemetre/ alt er skrevet, alt er kjøpt og ukjøpt/ ordene vokser over alle grenser/ gnager meg ned til analfabet./ Over skjermen/ danser utallige treff på mine søkerord/ som sandkorn gjennom digitale fingre/ Jeg står et tastetrykk fra/ de ivrige meddelere/ se opp!/ verden eksploderer i kommunikasjon.

Det ultimate spørsmål: hvem har rett til å ta liv, og gi liv? Og – med hvilken rett?

Til ettertanke: Den samlete biomasse av maur er like stor som menneskets – og deres biologiske nytte uerstattelig, og med instinktiv disiplin! Den samlete kombinasjonsevne i alle datamaskiner og internett er mindre enn en eneste menneskehjerne. imen

Ole Paus: I Norge har vi alt, men det er også alt vi har!

Einstein: naturlover skal gjøres enklest mulig, men heller ikke enklere.

så et lite dikt, om linjene kan kalles det:

Jeg går bortover veien

går bortover tiden

møter tiden

tiden møter meg

hilser goddag

hver vår vei …

 

Puskas om Asle T:

Du va´kke store tassen

men du er best i klassen.

Du gir penger i kassen,

du skiller deg fra massen …

Men det aller aller beste du har laga

det er Daniel og Saga!

 

Fra Sven: 3. Juli lander den neste ortopeden fra Norge, Lasse Efskind, og kona Kaja, i Lilongwe. Flyet lander kl 12:15 tirs 3. juli. Kaja blir i 2 og Lasse i 3 måneder.

De skal bo i 3/588

 

jeg har skriblet ned tre dikt i litt afrikansk ånd, – Ytterkanter – og de skriver jeg ned nå, ukas Lasse, fruktbarhetsfilosofi:

 

  1. Hvis det ikke skjer i dag/ kan det skje i morgen/ eller om en annen skje/ legges ved tallerkenen/ så, spis det du får/ spis når det kommer/ eller om det ikke kommer/ se mot horisonten/ stryk fingrene gjennom håret/ og gjennom alt/ med vinden/ med tiden forstår du/ at alt skjer og ikke skjer./ Så hold sansene og munnen åpen/ da skal du fullbyrdes/ kanskje som profet/ eller stå i livets bok/ som et komma.

 

  1. De kaller operasjonsstuene for theater/ og i sannhet: her spilles/ både drama og komedie./ Her slukkes og tennes alle lys/ masker og tuber føres/ som sverd og skjold/ og knivene, kjære kirurg/ knivene er livets øks og vugge.

 

  1. Alt har en fortsettelse/ og fortsetter/ og har en forlengelse/ som finner fram/ til en ende som blir/ en ny begynnelse./ Sirklene ruller mot/ de lange linjer./ Rotasjonens tyngde/ kaster oss utover i intet/ som er alt/ i sekunder som er evige;/ til vi løfter hodet/ skjerper blikket/ lar tankens hånd/ holde fast i horisonten/ der sirklene strekker seg ut til linjer/ og tiden tangerer nuet/ i den nakne eksistens.

 

  1. Og et fjerde dikt noen dager etter:

Verdsett hver dag/ som et helt liv!/ De er mandelblomster/ på bare greiner/ – skrev jeg mens hæren/ til den siste samurai/ skytes ned på min dvd/ meies ned/ med nye våpen, nye sekunder/ nye dager, og nye liv/ nye tider som kommer/ likevel – tidløst/ som genenes dans i solen/ som verdienes alvedans/ med skygger og samuraier/ gjennom livet og døden.

 

  1. Dikt på engelsk til gjesteboken på Ntchisi Forest Lodge:

The green Ntchisi mountain/ greets us by its thin air/ and trees and birds and insects./ And the sun looks at us all/ happy to be the creator/ happy to show us/ his stars in the silent night/ and smiling in our face/ in the chilly morning.

 

5b. Et nytt dikt for Ntchisi da vi kom dit igjen 11.08.12:

We came here twice:/ the forest, food, the hosts/ was equal nice./ The memories as ghosts/ we hope them all to sink/ into the mind/ as a piece of Africa sublime.

 

  1. I natt/ hadde stjernene/ trukket seg litt tilbake/ hadde et kjølig tynt lys/ lagt seg over landskapet./ Bølgene hadde sølvvinger/ blader sendte små øyeblikk/ – fullmåne fra skyfri himmel – / i natt sto den/ i senit/ -Silvernight!

 

  1. Jeg innser:/ det er ikke et mål/ at denne reisen/ og denne dagen/ tar slutt./ La den løpe/ som livet løper/ og er i løpet./ Fellen er/ at det løsner i tidssømmene/ mister bremser/ mens motorene maler i hjernebarken./ Trær står stille/ med sine stramme stammer/ og ser./ Skjærer man i barken/ så drypper det tårer/ som sevjen fra afrikanske gummitrær/ og slitte gummihjul/ ruller og ruller/ over stein og strå/ stadig villere./ Det skrangler løsere og løsere/ i tidssømmene/ i hjernevinningene/ til det rundt en sving/ og rundt en ny sving/ er slutt./

 

  1. En vandring på stier/over stepper, gjennom regnskog/ i Afrika./ En vibrasjon gjennom strenger/ i hjernevinninger/ på bølger av tankesvingninger/ til bilder av skjør sammenheng./ Et fall nedover i drømmer/ gjennom forunderlige eksistenser:/ som Alice, som alver, som Adam./ Det å fødes/ er å våkne/ holde i tryllestaven/ ta på strengers vibrasjon/ bølge inn i eksistens/ og reise ryggen/ på steppene, i regnskogen/ i Afrika.

 

  1. I Afrika, Malawi/ går ateister på kirkekonsert/ for kulturen./ Koret synger, pastoren preker/ men vårherre/ han er nok en lur én/ gjør barnestreker/ for ei lita jente på mammas rygg/ helt trygg/ med hud som natta/ med fletter av rasta/ og med store smil:/ der gjemte seg gud/ det var ingen tvil!

 

  1. Forlatt i mørket/ noen skriker/ noen hører … / forlatt/ langs veien i mørket:/ en krum rygg/ en umerkelig skygge/ et liv/ en slukket lengsel./ Bak rattet, four wheel drive/ tilbake fra en god middag/ tilbake fra et godt liv … / det flimrer rygger/ gjennom lyskjeglen/ det flimrer glimt/ av skjebner/ skikkelser mot veien/ liv i grøftekanten./ Det er et Afrika/ gjennom femhundre år/ av kolonialisme/ skrevet med sine historier/ på hver mørk rygg/ fortalt idet lyset treffer dem/ og forløst idet/ vi en gang vil treffe/ våre handlingers/ innerste konsekvenser.

 

  1. Ånd og vann/ er nervers nett og blod./ En indre stille brann/ er lyset over mørkets bro./ Vår arv fra fordums dyp/ er både sterk og svak/ med troll og tro og kryp/ men også tanken ren og rak./ Noe gjør oss bundet/ annet løsner krefter./ Noe har vi vunnet/ men magi forfølger efter./ Så fletter alt seg sammen/ i den vev som livet er/ vi knytter never, sier ”amen”/ til den andre bredd er nær./
  2. Lukten av Afrika/ er som forbrent kaffe/ flammet med noe chili/ gjæret i svette og skitt/ frigjort gjennom røyken/ av små bål/ som blander seg/ med morgendisen./ Den syrlige eimen/ er også i tarmene/ tømmer seg begjærlig/ ber ikke om diskresjon./ Gjennom håndtrykk og smil/ blandes bakterier med gode ønsker./ Trekk pusten dypt i Afrika/ et helt kontinent/ en mørk chaman/ åndes inn i et eneste drag.

 

  1. Det lister seg av tanker/ gjennom gresset/ som lekne barn/ som leopard på rov./ Det leves doble liv/ i skjulte dimensjoner./ Det gjemmes håp/ i slit og savn./ Det er tørketid/ der alt kan brennes./ Slik hviler verden/ brunsvidd, bar./ Den rake afrikaner tror/ at alt er styrt av ånd/ tanker, dimensjoner, slit/ er magisk manet, handlingslenket./ Frihet er for ham en illusjon./ Men han er brikken/ han er barnet, leoparden./ Magi er spirer/ er i troperegnet/ for vann er livets heksehånd.

 

  1. Hun ligger avmagret og skitten/ i en seng på sykehus/ i Lilongwe, Afrika./ Fanget i sykdom/ der livet er en lenke/ lar hun et stort smil strømme ut/ gjennom sekunder av lykke/ svøpt i en mørk evighet./ Illusjonenes varme hender/ holder rundt henne./ Diagnose er den hvite manns pisk./ Heksekunst er Afrikas øyne/ som ser gjennom nettene/ som lar jeget unnslippe/ kroppens strupetak/ og lar slippe inn til sjelen/ de små glimt av glede.

 

15.: to små-dikt: Ekstase/ er din sjels tsunami/ bølger fra en indre glød/ på dypet hever den deg, løfter/ men ved bredden: / vold og død.

Dans med ild/ er livet som fortæres/ gir forbannelse så vill/ men varme, nytte/ om den bæres.

 

  1. på vei hjem med flyet 29.9.:

Vi er dømt til/ å ha vårt eget ståsted./ Vi skal ikke kreve andre/ for vårt eget nåsted./ Gener går fra kropp til annen/ målet er vår skrift i sanden.

Money talks!

Technology talks!

Spirits talks!

People talks!

 

I talk!

 

Se egen diktsamling om mine afrikanske dikt!

 

INSTRUCTIONS FOR LIFE

  1. Give people more than they expect and do it cheerfully.
  2. Memorize your favourite poem.
  3. Don’t believe all you hear, spend all you have or sleep all you want.
  4. When you say, “I love you”, mean it.
  5. When you say, “I’m sorry”, look the person in the eye.
  6. Be engaged at least six months before you get married.
  7. Believe in love at first sight.
  8. Never laugh at anyone’s dreams.
  9. Love deeply and passionately. You might get hurt but it’s the only way to live life completely.
  10. In disagreements, fight fairly. No name calling.
  11. Don’t judge people by their relatives.
  12. Talk slowly but think quickly.
  13. When someone asks you a question you don’t want to answer, smile and ask, “Why do you want to know?”
  14. Remember that great love and great achievements involve great risk.
  15. Call your mom.
  16. Say “bless you” when you hear someone sneeze.
  17. When you lose, don’t lose the lesson.
  18. Remember the three R’s: Respect for self; Respect for others; Responsibility for all your actions.
  19. Don’t let a little dispute injure a great friendship.
  20. When you realize you’ve made a mistake, take immediate steps to correct it.
  21. Smile when picking up the phone. The caller will hear it in your voice.
  22. Marry a man/woman you love to talk to. As you get older, their conversational skills will be as important as any other.
  23. Spend some time alone.
  24. Open your arms to change, but don’t let go of your values.
  25. Remember that silence is sometimes the best answer.
  26. Read more books and watch less TV.
  27. Live a good, honourable life. Then when you get older and think back, you’ll get to enjoy it a second time.
  28. Trust in God but lock your car.
  29. A loving atmosphere in your home is so important. Do all you can to create a tranquil harmonious home.
  30. In disagreements with loved ones, deal with the current situation. Don’t bring up the past.
  31. Read between the lines.
  32. Share your knowledge. It’s a way to achieve immortality.
  33. Be gentle with the earth.
  34. Pray. There’s immeasurable power in it.
  35. Never interrupt when you are being flattered.
  36. Mind your own business.
  37. Don’t trust a man/woman who doesn’t close his/her eyes when you kiss.
  38. Once a year, go someplace you’ve never been before.
  39. If you make a lot of money, put it to use helping others while you are living. That is wealth’s greatest satisfaction.
  40. Remember that not getting what you want is sometimes a stroke of luck.
  41. Learn the rules then break some.
  42. Remember that the best relationship is one where your love for each other is greater than your need for each other.
  43. Judge your success by what you had to give up in order to get it.
  44. Remember that your character is your destiny.
  45. Approach love and cooking with reckless abandon.

 

 

****

Diktene under i dette kapitlet er fra 2011 –

dagbok fra 04 til 10 mangler, men usikkert om dikt fra denne tiden er skrevet annet sted.

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

Tre små dikt skrevet søndag morgen 6.2.11 samtidig som revolusjonen i Egypt der tydelig det muslimske brorskap er i ferd med å snike seg inn i maktens høysete. Invit til maleri utstillingen i Galleri Tonne. Så diktene:

Dikt1: Mann uten motor/ bare med forbehold/ og med myk toleranse/ – er det tidens potens?

Dikt2: Vår tids revolusjon/ går tilbake i tid/ og innfører charia/ og omskjærer/ både kjønnets og munnens lepper.

Dikt3: Hva åpner seg i døden/ og hva lukker seg?/ TIDEN/ øyeblikket blir evighet/ og evigheten et øyeblikk/ som i en dyp narkose./ Ønske noe annet?/ men virkeligheten vil slukke våre ønsker./

 

vedlagt et lite dikt, kaller det “ukens dikt: menn med rompa i været”:

Menn med rumpa i være´

er de nye revulosjonære.

Bomber fra blå himmel

panner mot pinet jord –

så roper en menn´ske vrimmel:

Allah er stor!

 

dikt: La oss ha en deal og ikke sloss:/ hvis vi unnlater å frelse dere/ vil dere da avstå mere/ fra å frelse oss?/

Og en til: veien til helvete/ har de gode intensjoner/ men veien til himmels/ har døde millioner//  – kanskje litt banal??

Annet dikterisk: Vi er alle livets minnebrikker/ biologiske bomber, de tikker/ Man kan ikke unngå å reflektere:/ det er dette jeg er, ikke mer.//

Nytt:

Våre regnbuer av livsløp/ lagt i baner/ av guders galskap og av gener / mot naken hud i tidssvøp/ ja, vi aner/ det mangfoldige fra taperen til verdens ener./  Kloden er et narrens hus/ og – hensikten med alt dette/ er sikkert nok applausens rus/ og skuespillets såre svette.//

Apropos Taliban som sprenger gamle skulpturer: Kanskje det er vi som forflater/ som tror at all gammel religiøs kunst/ bare er kunst./ De som sprenger dem og hater/ har i det minste fanatismens brunst/ mens vi har mistet de dype driftene/ og dyppet tungen i overtoleransens giftbeger./ det ligger forventning og fare i luften/

 

Dikt inspirert fra P2 søndag 28.5.11 om opposisjonelle i Tunisia der det kan dreie seg mot et nytt Iran – Diktatoren reiste/ men diktaturet reiser seg igjen./ Gud døde/ men illusjonene reiser seg igjen/ Bare de få skremmes ikke av tankens skarpe lys/ og tåler emosjoners ildgang./ Det går en ny svartedaues pest over Afrika og Europa:/ Islamismen.

 

Norge i Libya: Trehundreogfemti bomber for fred/ slipper vi rett ned/ Vi synger ”for dets fred slår leir”/ eller mer presist: gjennom drap til seier!

Utbrudd: Faen som jeg savner deg/ hele deg naken/ lyser inni meg hele tiden/ som en brennende fakkel!//

Materiens evne til økende kompleksitet/ er som tidens armslag fra nuet til evighet./ For noen er dette naturlovers bud/ for andre en hånd fra en Gud.//

Vi lever i tallenes tid/ med overvåkningens digitale ånd./ Vi velsigner alle/ fornuftige kontroller/ til summen en dag alltid ser på oss./ Vi merker at fornuftes fangevoktere/ vår big brother/ har fjernet en frihetsgrad/ fra våre liv./

Ja, vi må ta tilbake bildene og tallene/ og tro at selv det digitale rom/ har drømmer.

Ukas Lasse: Vitenskap har villet se/ åpne altet for lover/ materiens ånd/ men villet mer enn det:/ sikre grunnen under oss/ for våre skjøre liv/ samtidig, gå mot grenser/ som selv gudene ikke kjenner./ En tid er forbi/ religionene brenner!

dikt: nå med ny MAC:

Terrorens vesen er fanatisme/ fra korstog og heksebål/ til Breiviks rasisme./ Men kampen mot terrors mål/ kan også ende i exorsisme./ Derfor: å veie hat mot kjærlighet/ er hva vi hele tiden tror og vet/.

Når en plages av veps i hagen/ må man ta selve bolet,/ det læres i livets skole./

Min tid hos mennesket/ har vært vel anvendte øyeblikk/ jeg lukker blikkene/ og de smelter sammen til evighet./

Dikt fruktbarhetsfilosofi:

Vi fyller opp våre liv/ med hendelsestrofeer/ smidd på ambisjonenes ambolt/ Livets smed/ han slår og slår/ mens varmen synker i hans smie./ Se en forvridd figur/ av bøyet jern, av brutte buer./ Hva skjer med ilden/ hva skjer med trofeet?/ Men gruen gløder ennå./ Det er blitt mørkt der ute…

Fritt etter Nansen: Hukommelsen er vårt sanne paradis, og vårt helvete.

Vårt ene jeg er tanken smidd av ord og bilder, vårt andre jeg er det indre himmelhvelv av fornemmelser, fantasi og følelser, og som stjernene trer den klarest fram i nattstillet.

 

livets sekunder

som duggteppe over myrene …

draugen fra dypet

solen fra mellom skyene …

så sårbart, så vakkert

som dugg for sol

som draugens dom.

Også stjernene

vil en gang fordampe …

 

Filosofisk sluttreplikk:

Kampen mellom materie og ånd er en pågående krig der partene stadig møter i mistankenes lys, likevel er de avhengig av hverandre. Vitenskapen har kikket Gud i buksa eller under skjørtet. Det vil ikke gå upåaktet hen! Likevel lener vi oss behagelig tilbake på illusjonene. På juleaften venter selv den klokeste litt på nissen.

 

 

 

****

Diktene under i dette kapitlet er fra før 1999 og til 2003

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

Foredragene om Peru på Gol (Hallingdal FH) og Elverum ble begge vellykkete, også kveldsforedrag i HEF 10.12.03 (Anna Skåre, Børre Svendsen) . Senere møter om moderne livssyn og fruktbarhetsfilosofi?

 

Mitt Peru 2003 – Reisens filosofi

Vi valgte å sette oss sammen med sjamanen, indianernes medisinmann, og la han plassere en sort frosk på våre hoder, en som utskiller en melkeaktig væske som når den trenger inn i huden gir hallusinasjoner. Vi drakk også sjamanens te ”Ayahuasca”. Den gir en rus full av visjoner. Indianerne avviser ikke denne virkeligheten som illusjon. Tvert om, de ser den som mer virkelig, mer dyp enn vår daglige verden. De vil hente visdom og ikke forvirring fra den.

Vi lukket derfor øynene, svelget litt nervøst men lot frosken sitte – vi ville være med!

Sjaman, Sjaman

ser du meg?

Jeg ser inn i deg.

Vis meg, vis meg

solens vei…

 

13.8.02 Sitter på vakt på Stensby ( slutter 1.9. og begynner da på Aker, ortopeden, perm et år fra SS), og skrev et dikt: Mitt eget stygge jeg/ kan jeg skylde på deg?/ eller på mitt opphav?/ på min oppvekst eller mitt miljø?/ Eller tror jeg ennå/ på en frihetsgrad,/ på han som sto opp/ knuste pianoet og sa/ Gud er død og du lever/

 

Slaget, som jeg har lest akkurat nå, stakk rett i hjertet. (Slaget er en novelle om en mann som får slag, ikke med her – kan sendes) (mail fra Br. 25.8.02)

 

Ideutkast til en ny politisk basis:

Stikkord: et solidarisk samfunn – et varmt samfunn – sosial drivhuseffekt – human effektivitet – det gode liv.

  1. Folkets nei til formynderstaten. 2. Nei til byråkratisering. 3. Mindre skatt- og avgiftstrykk på lønnstakere. 4. Ja til en styrt effektiv økonomi. 5. Ja til et totalansvar for miljø og økologi.
  2. Ja til et fargerikt fellesskap. Norge må aldri delta i krig på annet lands territorium, uansett begrunnelse eller allianse. Men vi kan delta i rent fredsbevarende styrker godkjent av FN.

 

Her er endel fragment dikt fra 2002 de er dels med i bearbeidet form annet sted, men ikke alt:

Jeg er legen, sa han enkelt/ og pasienten slo blikket ned./ Jeg skriver reseptene/ og gir rådene/ som senere vil leve sitt liv/ nær Guds lover/ Jeg dømmer til døden/ eller til livet./ De ber/ men også truer meg./ De feller sine tårer/ over mitt livs landskap,/ et landskap der sol og regn/ skifter og strides,/ der jeg sjelden sår/ og sjelden høster/ men enn stjeler meg til føden/ og en stensatt sengefell./ Dere kjenner min taushetsplikt/ murene i meg/ høye og tykke som gud selv. / Jeg er den egenkjære/ der bare den til slutt hjelpes/ som hjelper seg selv/ og blir bevisst sviket/ i maktens healer-hender, / som forstår ekkoet/ i denne hule ensomme verden,/ som betaler rolig for seg/ og går. //

Så er det en annen versjon (tror den første er best, men..): Mennesker drar forbi meg/ mennesker spør meg om råd./ De både ber og truer, / de drepes og dreper./ Regntungt feller de sine tårer/ i mitt livs landskap./ Et landskap der sol og regn/ skifter og strides/ der jeg sjelden sår/ og sjelden høster/ men stjeler meg tid/ til føde og en fell./ Jeg har makten/ Jeg skriver reseptene./ De kjenner min taushetsplikt/ De kjenner murene i meg./ Jeg er den tause talende/ som gud selv/ den egenkjære./ Bare den tilslutt hjelpes/ som hjelper seg selv./ Bare den frelses/ som forstår ekkoet/ i den ensomme verden/ som tar resepten, betaler for seg/ og går.//

Så et annet dikt:

Et helt liv/ vil vi gi og se og få/ og et helt menneske./ Bit for bit maler vi/ kunsten i oss fram/ gjennom kunstnerne i oss./ Mesteren og hans verk/ en Cescanne, en Picasso eller han Odd/ slik er visjonen om våre liv!/ Men virkeligheten?/ er den et kitch smøreri/ havnet på livets loppemarked?/ La det likevel ikke herske tvil/ intensjonen var den beste,/ vi ville avkle vårt aller innerste,/ men markedets manglende forståelse/ stemplet det til kitch/ plasserte oss i en krok./ Livet i sin tykke alminnelighet/ eser og eser,/ det meste som sees er main-stream./ Plutselig fant fyrsten en skatt,/ det nesten bakerste maleriet/ gjemt vekk på markedet./ Var det deg eller meg?//

Ennå et dikt som har ligget på en lapp lenge:

Flosklenes tid/ blir aldri forbi./ De er gode ord/ som er såret og slitne/ av å slikkes av/ for mange tunger./ Men tiden kan tørke dem opp/ og en ny forfatter kan/ forsiktig pelle skorpen av/ inn til en ny tynn hud.// Hammertærne slår rot/ i sykehusets kloakk/ og ånden fiser fram/ fra prestens svette rumpe./ Nei, det er ingen stil/ over bildene lenger./ De ligger knuste i bakgården/ blant rammenes rørknokler./ Men konkyliene spiller ennå på sordin/ mot solnedgangen.//

 

Egypt 17.2-24.2.00.: var en sann ferie, en liese.

****

Diktene under i dette kapitlet er fra 1998 og 99

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

30.10.99: om kjernefysikk, sorte hull og big Bang: 3 grunnpartikler: protoner, nutrinos og quarker. Fire krefter: elektromagnetiske, gravitasjon, sterke kjernekrefter og svake. De svake og el.magn. fikk Weinberg forent til en, dvs. bare 3 tilbake – 2×3. Det er ståa idag. Einstein likte ikke ideen om sorte hull.

 

16.10.99 Et dikt:  /Det er sant/ at jeg har gjort mange feil/ at jeg som beruset tror jeg vil se – bedre/ at jeg prøvet å famne alt/ forgjrves./ Nei, ikke forgjeves./ Ikke faen/ jeg er ikke slått ut/ men slått ned./ Jeg lukker øynene og tenker/ Hva vil jeg helst se/ inn i et nytt årtusen?/ Det er sant./ Jeg åpner øynene/ og viljen legger seg for mine føtter/ illusjonene brer seg som lav tåke utover landskapet/ men jeg skimter soloppgangen!/ Det er ennå bare morgen./ Og, det er sant:/ en vidunderlig morgen//

 

Fragmenter 98-99:

Motsetning og mening// Det er et jøtulsprang/ i alle ting/ motsetninger som man ikke/ er summen av/ men titter fram mellom kontrastene/. På den ene side: jeg kan alt/ tenker jeg når jeg ser andre bilister/ og betrakter meg selv. Kødannere!/ På den annen side:7 symfoniorkestrene, de stille toneflodene/ jeg kunne aldri fått fram en eneste helstøpt tone/ ikke en liten fjellbekk.// Livets mening/ eller: livet uten mening?/ Fra prosjekter, puls, utholdenhet/ til i et dødssprang/ redselen for ikke å kunne puste./ Jeg har sannelig berørt begge deler/ sett sorte trestammer som gitter/ mot en blå himmel/ eller latt en rød sol senke seg/ fresende i tåkehavet./ Finnes det en fellesnevner/ ingen kan nevne?// Som vi alle er makne/ under våre klær/ er vi alle tildekkete/ over vår nakenhet./ Vi blir ikke uten videre våre tanker/ for vi er summen av teknologi og tro./ Våre hemisfærer/ hever og senker oss/ som en lett liten båt på havet./ Tyngden/ av alle effektive våpen/ truer med å stille oss helt forsvarsløse/ for nye fineder/ som kan kle av oss kongens klær.// Livet og døden/ smilet og smerten,/ vi unnslipper ingen av dem./ Slik er genenes kanossagang/ gjennom tiden/ fremdeles en jerngrid:/ galskap og geni/ blottet og skjult/ som universet selv/ i sin begynnelse og slutt.// le99

 

Tar med Barlindhaug hytterapporter 98:

Til Lasse

I går Lørdag. 19/12-98 var eg og Vigdis på inspeksjon på hyttene.Du hadde

rett det hadde vert museinvasjon, men det må nok mer enn ein tornado med

vaskefilla for og få dei reine.

 

denne jæ…. maskinen…….

hvorfor heter bildet kajafisk forresten?

og hvorfor fikk jeg plutselig opp et tegneprogram isteden for bildet – hilsen VERDENS BLAKKESTE kaja

Smådikt:

Det heter ikke/ jeg kan så lite,/ men at min kunnskap er begrenset./ Det heter ikke/ vi vet så lite/ men at vår viten har svake vinger./ Og i erkjennelsen av vår begrensning/ ligger bevegelsens mulighet/ og trekkfuglens tro.//

En mer filosofisk: Utenom vårt møte med virkeligheten/ har ikke forestillingen om viten noen mening./ Derfor ligger det er hav av ikke unnfanget viten og venter/ fordi mange møter har nødvendigvis ennå ikke funnet sted,/ men også derfor:/ det finnes ingen endelig mengde viten/ som et stort skattkammer/ bare sammentreff som skjer/ som spontane møter mellom mennesker/ er også møtet mellom/ mennesket og all annen virkelighet/ fra soloppgang til solnedgang/ fra kjærlighet til hat.//

 

Diktstubb: Snart holder bare en ting/ stand for mitt hovmod: evigheten./ Som vi flykter fra verden/ inn i illusjonen./ Slik flykter evigheten/ inn i sekundene./ Se, de renner som sand ut av mine hender./ Skyene på flukt strekker jeg meg mot./ Jorden borrer jeg meg ned i./ Jeg famner, altså er jeg.//

Det hendte en kveld/ jeg lente meg ut av kroppens vindu/ ut mot solnedgangen. Makter jeg å møte skyggenes mørkkledde landskap? // Det hendte en morgen/jeg åpnet det lyslette vinduet/ inn mot sommerens dansende skyer./ Se hvordan himmelen griper om oss i begjær!//

 

-15.1.98 Susanne og Kaja i konflikt. K fikk ikke sitte på til Hemsedal. Tror at det campingvognprosjektet blir en dyr sak.

 

98: Bok roman ide: en kreftsyks kamp, paralellt med hans fantasier om en lovmessighet som ser menneskeheten som en kreftsvulst. Guds terapi med nød og ondskap. Tilslutt forklaringens tolvtonespill og mystikk ala Spinoza, uten håp, men med et blendende lys.

 

Jeg har fått et nytt syn på/ hvor viktig pertentlighet er/ selve det nettverk/ som lar en orke/ tanken på kaos og nød/ tryggheten i foldete hender./ Men også hvor bakbindende/ og vingeklippende/ det for faste mønsteret/ kan stenge deg/ som et fengselgitter/ fanatismens glattcelle av galskap./

 

*

27.6.98 Tilbake fra Kina! Kortversjon: det gikk som jeg kunne tenkt, mange overraskelser pos og min, yin og yang, men det gikk! Ingen store ulykker,  mange store opplevelser. Skrev dagbok, men kan ikke skrive den over her.

*

 

Dette bildet over

forestiller en soloppgang. Ingen nedgang. Optimismens tegn altså. Og et skaperdrama. Mer og mer blir livet til dramatikk.

 

1997 mangler ikke, men dikt fra 97 er med under

 

****

 

Diktene under i dette kapitlet er fra 1995 og 96

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

1996: dette året frykter jeg. Så mangt som gror. Vi får se.

Juletreet er kastet og jeg dradd til Geilo på MEDLED.

 

31.3.96 Snakket med Odd Nerdrum i dag, han trillet barnevogn, skinnlua ned i øynene, ubarbert. Jeg fikk vridd inn i all beskjedenhet at jeg skal ha “rekved” utstilling på Galleri Unique 20.april.

 

Alle kan være fruktbare, nyttige, for deg eller meg, utfra en komplisert mosaikk av hva mitt liv setter som nyttig. Slik er vår verdens lange bønnekrans. Jeg teller og mumler.

 

*

Skrev da følgende dikt, med en liten ettersmak av Odd Børretzen, tror jeg:

 

Noen har sagt/ det rette sted å tape/ er i finalen/ Men Nixon satte en ny standard:/ å tape etter først å ha vunnet finalen/ nådd toppen/ og sett utover landskapet og livet/ for så å desendere/ blåse ned igjen/ mens halve kloden holdt pusten.// Tape på de rette tidene og toppene/ joda, ikke som Hansen eller Fransen/ finne seg selv/ låst inne i et lite liv/ tapt før det rakk å tenke tanken/ selv på en liten hverdagsseier.// Det samme kan det være, sier noen./ Jeg sier: somrene blir kaldere/ og vintrene mildere/ men er det drivhuseffekt eller en ny istid?/ Det samme faen/ sier noen./ Jeg sier: se å få satt rompa i gear,/ kom deg til et sted/ der du kan tape/ der du fryser eller svetter./ La ikke de andre/ få kjøre hele showet./ Show litt for dem, syng!/ De vil se på deg, og begynne å blåse/ Blåse!/ Men bare stå på/ for uansett hvor mye du taper/ så har du vunnet litt.

 

-16.5.96 Tiden går. Tankene mine står – stille.

*

Kveld 16.7.96 Besøkt Reidar, Unni Ø der. Grill. Sommer. Filosofering. Dette diktet skrev jeg:

 

Hver natt er en gave/ gi den en himmel,/ et syn bak synene,/ en bevissthet under det dagsbevisste./ Livet soves ikke bort,/ det leves om natten i et annet liv/ som er ditt liv./ Dagen er ditt formelle liv,/ og natten det reelle./ Farger, symboler, de sterke driftene,/ alt malt ut på drømmens store lerret.

Og: Wittgenstein og Carnap/ er tankenes Snipp og Snapp./ Jeg presser ansiktet mot min rute./ Nå er eventyret ute!/ Mens Sartre griller eksistensen sprø/ Er det ennå mulig at mennesket ikke vet/ at Gud er død/ i evighet./ Men troen tukter/ den som vet./ Ruten brister/ mennsket mister/ seg selv./

Jeg fant et gammelt dikt jeg skrev i margen i en bok. Det går ann. Her er det:

 

Det koker et forvirrende kaos/ i mitt kranies munnsjenk./ Tankenes små bobler vokser og stiger./ Dette må bil til et dikt!// Livets mange meninger/ smeltes ned til en klump metall/ og livskraften gjærer og gjærer./ Dette må bil en skikkelig rus!/ Tidens fine flor av blått blod/ banker meg ut i fing./ Jeg beføler deg alt under huden./ Dette må bli en varm orgasme./

 

– Vil gjerne skrive om min agresjon til USA, igjen. Nå utløst av at de straffer alle firma som handler med Cuba.

 

Reidar overflyttet Bærum sh pga. elektrolyttforstyrrelse, lav albumin og hgb, SR100, slimer fremdeles og KOLS symptomer. Har retrett til Solgården. Drar innom ham i kveld. Skrev ned noen ord, halvferdig: De sier om Reidar/ at hans alderdom er så fin,/ at hans hjerne er klar./ Men jeg vet ikke jeg/ livet har blitt for mye/ spørsmål om skitt og urin./ For jeg husker hva han var,/ nå blir det støvete bøker/ og et gammelt TV./ Han leser og ser på det./ Men livet har blitt som å vente/ på hva fanden skulle hente./ Og egentlig for oss alle/ har vi en dødningskalle/ som vi løfter og tenker på/ at alle venter vi på Godot.//

-27.7.96.

 

jeg er trett. Det er støv i alle ting. Tiden skjærer gjennom som en orm på sanden. I kveld gleder jeg meg til å sove. Tror det blir mer spennende enn dagen. God natt.

9.8.96 Dagen for bisettelsen, Asker kapell.

… dikt til Reidars minnealbum:

 

Til Reidar

Forskertrangen fant i deg

sin intensitet til å evne mye.

Den fant i deg

også sitt administrative medium.

Som en synsk satte du forskeremner i sving

rundt hospitalets krystallkule.

 

Likevel står vi små tilbake

ved kreftsykdommenes fjell av gåter.

En gang når du forlengst har fått hvile

vil kanskje fjellet åpne seg

og man ser:

det rommet også det du gjorde.

Gyldne gjerninger legger seg som årringer

i menneskehetens livseik,

finnes som malm i bergene,

og løfter seg med vinden

inn fra havet.

 

Tilslutt måtte også du hvile på årene.

Tilslutt så vi deg som en profil mot solnedgangen

i det gravferdsbål der livet legger seg til hvile.

-16.9.96 i Brønnøy. Lager delfinrekved, minnealbum.

 

*

Fra 96:

Livet- for faen,

Livet mitt blir mer og mer uforståelig,

snart finnes bare fornuft tilbake.

Mine mål blir mer og mer uoppnåelig,

snart finnes bare målet tilbake.

 

Må jeg ligge her og høre på meg selv

når alle andre er tilstede.

Må sorgen spise opp seg selv

i kalori på kalori til glede.

 

Fy Faen for et fangehull

å gå omkring på grenseløse vidder.

Fy Faen for et fittehull

er munnen min. At tungen gidder!

(LE-96)

 

Vunnet litt-

Noen har sagt at

det rette stedet å tape

er i finalen.

Men Nixon satte en ny standard:

å tape etter først å ha vunnet finalen,

nådd toppen

og sett utover landskapet og livet

for så å desendere,

blåses ned igjen

mens halve kloden holdt pusten.//

 

Å tape på de rette tidene og toppene,

joda, er en slags invers Phyrros seier,

er ikke som en Hansen eller Fransen:

finne seg selv låst inne i et lite liv

tapt før det rakk å tenke tanken

selv på en liten hverdagsseier.//

 

Samme kan det være, sier noen.

Jeg sier: somrene blir kaldere

og vintrene mildere for tiden,

men er det drivhuseffekt eller ny istid?

Spør jeg.

Og før du rekker å utgyde ditt sukk

så fortsetter jeg: se å få satt rompa i gear,

kom deg til et sted, hvorsomhelst,

der du i det minste kan tape,

der det er mulig å fryse eller svette

som Gud eller Satan. Go man!

La ikke de andre få kjøre hele showet.

Show litt for dem, syng!

De vil se på deg, og begynne å blåse.

Blåse! Nixon, tenker du.

Men bare stå på

for uansett hvor mye du taper

så har du vunnet litt. (LE-96)

*

Så var det Erlends dikt,

først slik omtrent som han skrev det:

 

Tomme rom.

Du kom meg i møte

under høstens gyldne tak,

jeg så beundrende din gange

dine myke ansiktsdrag.

 

Du smilte til meg blidt

og holdt min hånd,

og visket i mitt ¢re:

jeg vil ha det sånn.

 

Men hvem kan vel forlate

når en selv er ensom,

hvem kan gå tilbake

fra tomme rom.

For minnene flyver sakte

og sakte flyver de

som vender tilbake

fra en tid som er forbi.

 

Jeg så deg en høstdag

men ser deg ikke mer,

du forsvant bak grener

med løv som ingen ser.

 

Nå sitter jeg her ensom

men er rolig i mitt sinn,

mine hender hviler stille,

jeg ble aldri din.

 

Med ryggen rak jeg går

rundt i tomme rom

på leting etter tegnet

som ville vendt meg om.

 

Jeg gjentar for meg selv:

minnene er bare tankelin

om tiden som er over:

at du kunne ha blitt min.

(EE-96)

– Så var det min sterkt omdiktete versjon:

 

Du kommer meg i møte

over høstens gyldne trepper,

din kropps bevegelser

ditt ansikts myke lepper,

 

ditt flammetente smil,

din lille hånd som holdt.

Du visker i mitt ¢re:

vår kjærlighet er ung og stolt.

 

Men minnets fugl den glir

fra det som var til det som blir.

Minner flyr så sakte

og sakte flykter også de

som vender om, tilbake.

Liv som kommer.

Liv som flyr forbi.

 

Med fuglens høyde så jeg

ditt kroppsspråks lyse linje.

Det steg en tone mot meg

fra verdner i ditt indre.

 

Med buestrengen strøk du,

så slapp du, løp, forsvant.

Fiolinen holdt jeg

som Askeladden: fant, jeg fant!

*

Jeg fikk deg aldri helt nære

kledde deg aldri helt av,

derfor er tankenes hærfolk

fanget av mandige krav.

 

Men nå som slaget er tapt

f¢r det riktig ble kjempet

tenker jeg: tonen ga alt

som Vårherre stille lempet.

(EE+LE -96)

 .

 skrev 3.6.96 et annet dikt:

To tyngder.

Fy Faen for et helvete

om folk kunne se på meg

og se hele sannheten.

Men på den annen side,

pokker til liv hvis alt kunne vises

og man likevel ville smile blidt.

Jeg balanserer disse to tyngder

som egg i hver hånd,

klekkes de ut blir begge uhyrer.

Jeg drar hjem

og steker meg en omelett. (LE-96)

 

*

Vi husker den Taoistiske fortellingen om steinhoggeren som ønsket seg så sterkt å bli større, bedre og annerledes. Han gjennomsteg alle menneskelige rangordninger, alle naturkrefter og guder, for å ende som et stort fjell. …. og krøpet inn i hver enkelt som et gen. Det ble det nærmeste som noen eller noe kan komme et evig liv.

*

16.6.95: stans rett syd for Lion mot Valencia. Grillaften.

Mary ble sur for dette diktet (rett før vi dro):

Den dagen du liker regnvær,

står en sol opp i deg.

Den dagen du slutter å sutre

(her nappet hun surt arket bort, men jeg fortsetter)

over alt og alle,

men griper verden som den nå engang er,

vil den også falle som et redskap i hendene.

Den dagen du ser på skyggene fra trærne

og tenker: de er vakrere en et Chagall,

og skjenket meg av den største blandt kunstnere.

Den dagen vil jeg også viske:

det var deg som skjenket.

*

St.Tropes: Matorgie, sol. Brigitte Bardot hos Edna 23.7. Jeg sitter på en sval altan om natten ved rivieraen og ser utover havet. Drikker hvitvin. Det er usynlige mygg i mørket. De merkes neste morgen. Jeg tenker: det er ikke enkelt å ha det godt, men det er verre å ha det dårlig.

*

3.8.95 Br.s snart ferdig for denne gang. Akvarellserie om skøyteteknikk det mest kunstneriske. Mye tåke.

Laget en tekst, som et eventyr til akvarellene, vil henge det i museet. Her er teksten:

Et skøyteeventyr – (er ikke med her – se akvarellene)

*

17.8.95 Jeg har fundert på mitt dødsøyeblikk. Egentlig kunne det vært på en treningstur. Et fall, en lammelse. Smertefritt og raskt. Men med en smak av unødvendighet.

*

-26.8.95 Tilbake etter en MEDLED uke på Åsgårdstrand. Rene sydenturen, bortsett fra hard jobbing. Jeg fikk gruppekarakteristikk: maktmenneske uten tillit eller kontakt.

Jeg jogget ned fjellsiden der borte en gang / sammen med ei sprek jente / og så bare etter steder jeg kunne få anledning / til å ligge med henne. / Her sitter jeg nå alene med min penn / Det er greiere, men jeg spør meg selv / om det gir mer glede. //

Herfra er alle retninger like riktige, og like gale. //

Det kom til Beitostølen en Merchedes Cabrolet Sport glidende inn. / Den stanset og ei jente sommerkledd spratt ut som en folunge om våret, bort til noen hester. / De skulle ri. / Mammaen, hun, som en filmdiva kom etter. Faren (?), han, mage og hvit skjorte fikk ned biltaket, låste og gikk til slutt etter. / Senere kom de alle tre ridende. Med hjelmer. Hun foran. De strakryggete bak. / Ut i Jotunheimen. / Hva man kan se ved å se. / De ville ha senket sine blikk. //

Det ansiktet jeg ser / blir mer utydelig for hver dag / og søvnen søtere. / Hvem kunne tro at mitt liv / noen gang kunne lakke og li? / Den bilen jeg første gang kjøpte / ville være veteranvogn idag. / Som for noen timer siden. / Tidløst er det som har vært / tablåer malt og satt til side / uten rekkefølge eller rang. / Men roper ikke de døde fra dem? / Uten lyd. //

 

Desember 95:

Det er kaldt i julen, og lite snø. Barfrost.

Mary sovnet i sofaen juleaften, etter for mye mat, og jeg diktet litt:

Sakte endrer alt seg/ til det står fram omskapt/ Stille strømmer livet/ til det styrter seg i dypet/ All kjærlighet blir meningsløs/ uten den til oss selv/ Det kan ingen bebreide oss/ Og den som vil befri seg/ fra seg selv/ er i fritt fall/ Handlingenes puslespill/ har ingen fasit/ Men kommer det en dag/ noen forbi som gjenkjenner seg selv/ da er dere to/ Tar du med deg troen/ sammen med tvilen/ fryser det aldri helt til/ i ditt livs andedam/ Men misunner vi ikke trekkfuglene/ deres oppbruddsevne!/

 

****

Diktene under i dette kapitlet er fra 1994

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

 

Enetale til mine 50 år.(ekstremt forkortet)

Sosialismen sitter som støv og sot i veggene på roteloftet.

Smiler du?

Det gjenstår en frihet for meg: jeg kan velge ikke å samle de vennene jeg ikke har. Jeg bestemmer ikke over min likferd, men over min 50-års feiring.

Det blir ingen.

Lasse Efskind, 8.2.94

 

-10.2.94

Vanlig Brønnøy, traff Karin V. til kaffe, maler, jogger, betaler ut lånet i Hardanger SB 99.032

 

Strødikt:

Antikkens herrefolk skrev bøker,

men leste dem ikke.

Slavene leste for dem,

mens de satt med laurbær i håret

og vin i blikket.

De sa: til slutt er det noe udelelig.

 

Jeg suser langs veiene, rastløs

og hører lydbøker,

liker at de leser for meg.

Menneskets natur er udelelig.

 

Hvilken idiot ville velge likhet

når han kunne velge å være blant keiserens menn?

Men det er et problem:

så mange keisere, med stadig nye klær

kaster sine blikk etter oss.

 

“Voice of Amarica” har drept millioner

med propagandaens CocaCola-dumdum.

Fellesskapet i kommunismens sorte fjær

tegner seg som en ravn mot himmelen.

Her blir man både drept og fordøyet.

 

Hun sier: jeg kan ikke ha to samtidig,

det ville du merke.

Hva skal jeg si: at jeg ikke merker

hvor mange jeg har?

Jeg går sporløst på skaren av andres liv,

mot vinden i et øde landskap.

 

fragmenter

 

13.3.94: framtiden setter streker også på nuets blanke ark. Som i filmen, så i livet. Mens jeg er inne på det: “Schindlers liste” har vi sett, Spielbergs holocaust i sort-hvitt. Joda, men vi har øvet oss lenge i grusomhet, til å tåle dagen i dag. Dette skrev jeg etter filmen:

 

Ser du ikke at Schindlers liste

ikke reddet noen,

bare utsatte døden,

bare ga litt ly

for et regn av kuler

verre enn noen krig:

tidens nålestikk av sekunder.

 

Vi menneske stopper ikke regn,

men med Brecht, vi kan gi noen ly

og et skjul natten over.

Men den ubarmhjertige solen

må du tåle alene.

Dagen er din.

 

Is var det ja, et OL har vært, og min 50års dag. Det ene vellykket, det andre mislykket. Først om det siste.

 

*

1.4.94:

Vi tenker,

en dag løser alt seg.

Ja. En dag dør både du og jeg.

Alle dør, også maktas matadorer,

aldri så galt at det ikke er noe godt.

De fleste menger seg med det annet kjønn.

Vi overlever gjennom vårt avkom.

Jeg tror ikke på den store utslettelsen,

atombomben, the big bang.

Jeg tror på den uutholdelige og nær evige pinen

liv gjennom liv, generasjon etter generasjon.

Jeg tror at mening må gå opp i det meningsløse

som en ond kabal.

Rettferdigheten, ikke bare mangler den oss i mellom,

men begrepets innhold er uklart.

Jeg har et håp om at vi er skapende,

skaper mening og rett

som et kunstverk. Maler fram meningen.

 

Vi tenker,

en dag kommer rettferdighet til å skje fyldes.

Da kan vi se alle de navnløse som er

stampet sammen i trang urett eller lagt under torv.

Nei, urett gjentar seg i stadig nye Janus skikkelser,

nå for tiden som demokrati ledet av kapitalisme.

Det er mindretallene vi skulle hatt omsorg for,

flertallet ter seg alltids til slutt.

 

Klær skaper folk, men maktas frosne fingre

er blåkalde uansett påkledning.

Kunne den ennå hatt den anstendighet å bruke vanter.

 

De som falt i Gulfkrigen, vi husker bare

noen omkomne amerikanske piloter,

ikke dem de slapp bombene over,

alle de kirurgisk skar ut av verdens kropp.

Her hjemme i hverdagskrigen

husker vi jappenes jammer over ikke å bli som Askeladden,

men gjeldsofrene og de arbeidsløse

er statistikk, ikke navn.

Vi vet navn og parti på politikerne som hjelper oss

med stadig nye regler og restriksjoner

De skriver sine hieroglyfer over TV-skjermen.

Hva med de som bøyer nakken under paragrafene?

 

Alle gjennomtrengende media spiller

overvåkningens evangelium i Brønnøysundregisterets navn,

der Orvels visjon er brent og glemt

sammen med individets sang om den røde rubin.

Var opprøret forgjeves, som alle opprør?

Vår tids sosialisme er ingen kollektiv grå masse

med aske over seg fra Hitler og Stalins krematorier,

den er retten til å stå alene og fritt i full fargeblomst,

men likevel sammen med andre, ha er navn.

 

Navnløse i alle land,

kjenn på din nestes hånd.

Er den varm så hold den.

Vi er en lang lang lenke.

 

Det var diktet.

Når jeg tenker etter så skrev jeg også en nytt anslag, en ny stil som kunne være en åpning for boka, Under den sorte solen, kanskje. Her er den:

 

Han ler, livet er en såpeopera

*

20.4.94 Jeg trodde jeg ville bo sammen med noen. Nå vet jeg ikke, Dikt:

 

Det koker et forvirrende kaos

i mitt kranies munnskjenk.

Tankenes små bobler dannes, vokser og stiger.

DETTE MÅ BLI ET DIKT.

 

Livets mange meninger

smeltes ned til en klump metall,

og livskraften gjærer og gjærer.

DETTE MÅ BLI EN SKIKKELIG RUS.

 

Tidens fine flor av blått blod

banker meg ut i fingerspissene.

Jeg beføler deg alt under huden.

DETTE MÅ BLI EN VARM ORGASME.

 

*

Vært mye på Djupvarp, maler stua. En dag alene der, stemning:

Middagshøyde.

Det er sommer, det er sol.

Det er ikke vind,

det er ikke mygg.

Jeg sitter med beina på bordet,

lukker øynene, lukker tankene.

Sjøen ligger blank og stille.

Flydur høres i det fjerne

som en humle.

Vent til den kommer helt nære,

så slår jeg til.

 

-og et helt annet dikt:

Gresshopper

 

Gresshoppene synger med bakbeina,

hører vi, men skjelden ser.

Bra med noen, sier vi,

stemning og kanskje nyttig,

men en sverm av dem

ødelegger avlinger

nådeløst som store haggel,

gnager i seg de aks

våre barn skulle bakt inn i brødet.

 

På Lillehammer og i Hamar før OL94

dukket en og annen gresshoppe opp

i grå dress og slips som formet fra knokler.

Etter hvert kom det flere og flere.

 

I departementene og fylkeskommunene

ville folk først tjene folket.

Så dukket det opp paragrafryttere

i blå dress og sorte sko,

et gresshoppesvermsus av regler.

Først var de noen få,

hver enkelt i og for seg grei nok.

Etter hvert kom det flere og flere.

 

I store konsern med marmor og glassportaler

høyt hevet mot ethvert klima,

med lydløse terminaler åpne mot allverden,

alt angrepet av datavirus,

sitter gresshoppene og kritiserer

folkets inneffektivitet og statens innblanding

i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.

Der formerer de seg effektivt

for å kunne erobre markeder etter markeder

og pålegge oss kriser etter kriser,

komme igjen for å dømme levende og døde,

uten at vi stiller spørsmål

som de alltid setter spørsmålstegn.

Bankkrisen var bare begynnelsen.

 

*

Jeg plukker hvite hår,

flere år for år.

Bilder vokser fram og blekner,

kommer mot og går sin vei.

Det er livets klinkekuler

snart mot ja og snart mot nei.

-eller-

Det som forundrer meg mest med virkeligheten

er dens slående mangel på fornuft.

Eller dens kyniske overfornuft.

Darvinismen i alle ting.

Verdiløsheten i all verdi

før den uunngåelige kjærligheten,

mellom meg og mine barns nakne blikk,

som en gang min mors hånd rundt lille min.

-eller-

bilder fra de harde trettiåra

i sort og hvitt.

Husk at virkeligheten var farger

også den gangen.

Glorete plakater og video

fra de virile nittiåra.

Husk at også nå finnes fotos

uten farge.

 

-9.11.94, dette blir ikke mye

*

-21.6.94 Island og Nordisk Ortopedisk kongress 8-12.6. 2-300, Hotel Loftleidir, Perlan, rådhus, “slott” der Reagan/Gorbi møttes, den Blå Lagune og Tingvellir.

 

Brønnøy fra 17.6., er der nå. Regn og natt.

 

Begynnelsen av noe:

Jeg sitter i et stort taust rom

og lytter til meg selv,

en ingentings vise.

Mitt liv blir stadig mer likt

Jan Erik Vold sine dikt.

 

*

Vært mye på Djupvarp, maler stua. En dag alene der, stemning:

 

Middagshøyde.

Det er sommer, det er sol.

Det er ikke vind,

det er ikke mygg.

Jeg sitter med beina på bordet,

lukker øynene, lukker tankene.

Sjøen ligger blank og stille.

Flydur høres i det fjerne

som en humle.

Vent til den kommer helt nære,

så slår jeg til.

 

-og et helt annet dikt:

Gresshopper

 

Gresshoppene synger med bakbeina,

hører vi, men skjelden ser.

Bra med noen, sier vi,

stemning og kanskje nyttig,

men en sverm av dem

ødelegger avlinger

nådeløst som store haggel,

gnager i seg de aks

våre barn skulle bakt inn i brødet.

 

På Lillehammer og i Hamar før OL94

dukket en og annen gresshoppe opp

i grå dress og slips som formet fra knokler.

Etter hvert kom det flere og flere.

 

I departementene og fylkeskommunene

ville folk først tjene folket.

Så dukket det opp paragrafryttere

i blå dress og sorte sko,

et gresshoppesvermsus av regler.

Først var de noen få,

hver enkelt i og for seg grei nok.

Etter hvert kom det flere og flere.

 

I store konsern med marmor og glassportaler

høyt hevet mot ethvert klima,

med lydløse terminaler åpne mot allverden,

alt angrepet av datavirus,

sitter gresshoppene og kritiserer

folkets inneffektivitet og statens innblanding

i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.

Der formerer de seg effektivt

for å kunne erobre markeder etter markeder

og pålegge oss kriser etter kriser,

komme igjen for å dømme levende og døde,

uten at vi stiller spørsmål

som de alltid setter spørsmålstegn.

Bankkrisen var bare begynnelsen.

 

-10.7. Hyggelig lite kakeselskap for Kaja 7.7., 17 år. Sol på vår altan.

 

*

Blodets bånd leder kjærligheten videre

utover de individuelle liv.

Også gjennom vennskap gjøres noe levende utover oss,

ubegripelig uten å bli metafysisk,

slik sann uforståelighet bør være.

Jeg ser: hennes langbord og landskap,

heiene med barndom, hjemsøkt som voksen.

Her gjemte det seg russere under krigen

(senere drept av Stalin etter unnsluppet Hitler).

Her ble jeg båret opp i en kurv frigjøringsdagene.

Her satte hun rypesnarer, planla livet og utvidelser.

Herfra dro vi på fisketur

(før den sure nedbørens tid).

Her hviler ting tålmodige i sin forgjengelighet,

i en luft så ren at ingenting samler støv,

mens vi tråkker livets stier, langveis.

Hun brynte seg mot to sterke menn:

en professor eo en direktør.

Tn trekant selve Shakespear verdig.

Vitterlig dro hun ut i verden, og inn i den.

Langt fra bygda her.

Den gjenvendte kan være mest velkommen.

Av seg selv og andre.

De benker seg rundt langbordet til gilde.

 

annet:

 

Vi er opptatt av å skape, å bygge.

For å rettferdiggjøre våre liv,

skremme unna livstomhetens vetter.

Når tiden likevel til slutt undergraver

det stolteste fundament,

skal det være et slott som raser,

ikke en simpel hytte.

det vanvittige i historien huskes best.

Hukommelsen gjennom generasjoner bringer oss

nærmest et evig liv.

 

annet:

 

Nordheim gjorde meg oppmerksom på stillheten

i naturen.

Sletthei, vidstille og høst. Lett overskyet.

Jeg stopper. Alene. Først en summing

i mitt hode, som fra et elektrisk panel,

som stilner.

Kvidder som dugg på lyngmoene.

En rypestegg? Ja. En orrfugl.

Meningsfulle bærende lydglimt i stillheten.

En bekk? Nei, bjeller fra sau

så langt vekke at lyden fortaper seg til et klukk.

Jeg går igjen. Støvlene støyer

som en militærkolonne gjennom sprø lyng.

 

-13.10.94 Fremdeles krig Mary-Erlend.

*

Jeg grep til slutt hånden hennes

for å føre henne vill.

Bare den villfarne

har en mulighet

for å finne en farbar vei.

Kom, sa jeg, følg meg.

Men jeg gikk bak.

Hun grep begjærlig

ledelsens mulighet.

Og vokste som jeg minket,

som et lite sædsellekorn

oppslukes i eggets famn.

 

-Elles har jeg idag skriblet ned selvreflekterende stubber, som disse:

 

Jeg blir aldri en

professor i språk.

Men jeg griper ordene

begjærlig.

Og knuser dem mot

mitt hjerte.

 

Jeg blir aldri en

Bonnard i bilder,

men jeg presser mine former

mot pannens kalde skål

og ser runene i

mine meninger.

 

Jeg blir aldri en

Einstein til å formulere lovene,

det ufatterlige fruktbare,

grokraften i vår virkelighet.

Men jeg finner brikker

av naturlovenes puslespill.

Jeg lar meg ikke henlede

av alle de som tror at naturen

lyder deres drømmer.

 

Jeg blir aldri en

streber i det kirurgiske klatrestativet.

Helsevesenets maktmennesker

river meg til blods hver virkedag.

Men jeg prøver å utfolde mitt håndverk

mens kraften og stødigheten

er i mine hender,

som planten vil utfolde sine blomster

mens den ennå har sevje i stilken,

det ennå er tid.

 

ja, de to siste ble kanskje litt labyrintiske. Men la gå. For alt går. Egentlig. Alt forgår.

 

-14.12.94 Tung tid på jobben også. 6-delt vakt

 

*

minidikt:

Også de som dør på første klasse,

de dør. Spør du meg.

Finnes det klasser etter døden?

Mange har spurt seg det gjennom tidene.

Spør du meg.

Wence Foss svevde gjennom Radiumhospitalet.

Hun la ut sin journal til innsyn i ukepressen.

Slik er det å ha offentligheten som Scene.

Nær døden opplevelser på første klasse.

Med direktør Vincent ved sin side.

Han med OL hymnen.

Dørvokteren av første klasse.

Det er bedre å kjenne direktøren og ikke ha kreft,

enn å ikke kjenne direktøren og ha kreft.

Spør du meg.

Også tredje klasse er koplet til det samme toget,

er seter i det samme flyet.

Spør du meg.

 

-26.12.94 Drar mot slutten (av året). Skrevet mye på Sort Sol i den siste tiden. Hjelper.

*

 

Østlandssendingen7.1. med meg, Karin Berg og Børge Ousland.

Ellers tuklet endel med de to første kapitlene i Under en sort sol. Går tregt.

 

Skrev: Klovnens vise:

 

For livets teater

må vi bukke dypt i kveld.

Kjære publikum,

dere forlater

at vi spiller dere selv,

alt dere er, som sum.

 

Den som kunne være

det man ikke er,

kan i hvert fall si:

det skal jeg bli.

 

Som dere vet,

så sagt:

alt brister.

Selv kjærlighet

til slutt blir lagt

i en rad av hvite kister

 

Eller,

den som kjenner døden

svært så tett,

vet at alle livets timer teller

like tungt og like lett.

 

Godt godt,

så er alt likegyldig?

Nei, for senen skifter brått

og gjør ugyldig gyldig.

Tilslutt applaus og latter

til en klovn med mange hatter.

 

– 14.1. På vakt. Hemicolectomi. Godt å operere igjen, skikkelig. Men pasienten har gjennomvekst og dør snart. også vi bare pirker på naturens gang.

 

Et nytt rim:

 

Jeg har gjort visse valg,

så viktige

at jeg ikke vet hva.

 

Når overveiet jeg henne

mot andre?

Når valgte jeg å

stole på begjæret?

Stopper jeg opp og tenker

på kjærligheten, på livet?

slik jeg stadig stopper og veier

de små ting,

og er gjerrig på krona

men lar millionene rulle.

 

Er det en romantisk myte

at det nok er best slik?

Tross alt.

Innrøm at du tenkte tanken.

Er det fornuften i meg

som er svartsyk?

Den har sannelig ikke hatt

for mye å være glad i.

 

Alt går, alt går, så sant

fordi

alt til slutt likevel

har en ende

*

16.1.93: Militær musikk.

 

Militær rett er rettferdighet

som militær musikk er musikk,

har jeg lest,

og tankene lekte videre:

Ung kjærlighet er kjærlighet

som ungdomsmusikk er musikk.

De gamles klokskap er klokskap

som gamle øyne er øyner.

Ærlig arbeids lønn er belønning

som arbeiderbarn er barn.

Pengenes makt er makt

som pengers verdi er verdifull.

Legens piller er medisin

som kvakksalverens salve er salvende.

Og dødens mørke er mørkt

som livets lysning er lyst.

Så mange relativiteter,

så få steder å stå oppreist,

annet enn i drømmer.

Jeg lengter etter punktet

der jord er jord,

himmel er himmel,

og livet er et liv verdig.

Spill opp mine gardister,

her kommer konge og general!

 

-1.2.93 En turbulent tid, startet med at jeg en søndag gikk egotur i sola i nordmarka, på ski, deretter badstu og middag med Kaja og Erlend på S.Moria. Og SM og JI satt hjemme, uten penger og mat, viste det seg. Krise. All slags beskyldning. Hjem fra vakt på natta, ble kastet ut, slått. Men alt glir over. Som en virussykdom, ingen medisin, men den glir over. Penger og forholdet til barna er sentralt. Ingen skal ta barna fra meg.

*

– 7.2.93. Fest på Hankø Fjordhotell i helgen. 150 gjester, god mat, dans, underholdning av dansere og Tomba, fint friskt vårvær midtvinters. Tur i skjærgården. Elskov. Vi er vel bortskjemte blitt. Marit og Borris har store problemer, ingen kjærlighet på lenge. Borris betrodde seg, i ly av natta og alkoholen. Jeg kvad morgenen etter:

 

At du er bundet

på hender og føtter

av tusen sterke og svake

strammende ytre og indre bånd,

vet alle som ser

eller gløtter.

Det kan ikke fortsette sånn.

 

Han står på en scene og ler,

lar seg baste og binde

og senke i vann,

for å sprellende overvinne.

At det går an!

Du må tro også du kan.

 

Se på hendenes rynkete spor

av rep fra ditt indre.

Hun ser det og sier:

Det er våre gjengrodde stier.

Føl kulden i hendene mine,

de blir mindre

av varmen i dine.

Å ta på er kjærlighet,

er noe vi begge vet.

 

Men er begges hender blitt kalde,

da bryt opp!

Varme trenger alle

i ung som i gammel kropp.

Barna og venner,

huset og gjelden

er nisser i ektefellen.

Du slår an den muntre tonen.

For barna skaper du illusjonen

av harmoni og av glede,

det er din eneste lede.

 

Slikt må barna ikke se,

sier du

og mener dette på TV

om sex og vold og gru.

Dog tenk mon etter

i fred og ro

hva eksempel setter

når de ser på

dere to?

*

 

20.2.93: Kaja og Erlend med meg på weekend tur til Geilo, og min største glede var å få dette diktet av Kaja, noe helt personlig, en ekte kjærlighetserklæring fra datter til far, Kanskje jeg likevel kan lykkes med det viktigste? Her er hennes ord, helt uendrete:

 

Kjære Pappa,

Dette diktet er til deg:

Hvorfor skal det være så vanskelig

å fortelle noen

hvor glad man er i en,

gi i stedenfor å bare ta imot.

Istedenfor sårer man som oftest

den man er mest glad i.

Glatulerer med dagen!

Kaja

 

En bokide: Formynderstat, og mindretallets rett, ikke flertallet. Flertallet har nesten alltid fått sin rett, med tiden, men hva med mindretall?

 

*

5.3.93:”Katarsis”:

Kjenn ånden av råttent kjøtt.

Jeg biter deg i nakken som en vampyr,

ser oss i speilet der vi rir livets eldste ritt,

for et vakkert syn.

Dette er en syk verden,

ler jeg;

en syk tid i et sykt land,

i et sykt miljø i en syk kropp,

ler jeg.

Men tiden begynner sakte å endres;

hjulene settes i bevegelse, sakte.

Så raskere, raskere, raskere.

Vinden lufter over kinnene dine.

Det springer fram en rødme.

Jeg pusser tennene og spytter,

spyr opp og ut, skyller.

Og løfter ansiktet, åpner munnen

mot den strømmende kilde av lys,

drikker, fordi jeg er tørst.

Fordi alt er likegyldig, er alt gyldig,

Derfor ruller hjulene, skifter tidene, elsker du;

og jeg ler

til det skjulte kamera i alle ting.

 

Flere små diktstrofer:

 

Selv en vakker blomst blir ugress

når den formerer seg vilt.

Vi har blitt for mange

på denne milde jord.

 

Jeg tror ikke at Vårherre

kan høre

annet enn suset i engene.

Han bøyer seg ikke ned

for å plukke nettopp deg.

Jeg tror ikke Vårherre

hører

og ryggen er stiv.

 

Så godt det er å være her nord i Brønnøy, i kald klar luft, storm, blant mine bilder og tanker. Har tid alene, men uten ensomhet eller rastløs leting etter alt jeg ikke vet hva er.

 

Lommer av fornuft:

 

Lommer av fornuft

i en gal verden,

glass-skår av glede

i et knust selvbilde.

Speil over speil

uten at det jeg egentlig er

synes.

De små tingene

som holder igjen;

de store

som ikke lenger begeistrer.

Begjærets grotter av lyst

som vannpytter etter vårregnet

Midt i det store landskapet

reiser seg som en hildring

behovet for fred.

Verden, a meg være

i min lille avkrok.

Tid, la meg være

i mine små lommer.

Men vinden stryker gjennom oss alle.

Og han står alt og ser, ved porten.

Kunne jeg bare

svitche rundt kontrastene,

gjøre datamaskinens digitale drømmer

til mine.

Men livets sort og hvitt

lar seg ikke pelle på nesen

av et tastatur.

Det er lett å trampe ned,

vanskelig å la spire,

vanskelig å leve opp.

Er verden blitt så gal

for å kunne spire neste vår?

Jeg tror ikke det.

Den stilte aldri spørsmålet.

 

– 10.4.93, altså godt inn i både april og påsken. Selv om jeg helst ville til Gjøvdal, dro vi som Mary ville til syden, til Hellas en uke 2-9.4. Star-Tour, 4500×2.

 

Dikt:

Det ville kostet deg så lite,

et smil, et håndtrykk,

en omfavnelse før søvn.

Jeg holdt rundt en knyttet hånd,

knyttet tankene.

Det koster meg så mye

å måtte la taket glippe,

troen på et nytt samliv

løsne grepet.

-18.4 Vakt. og fest OSK aldermannsliga.

 

*

Jeg har ledet mandag folkemøte om hjerte, 100 tilstede. Vellykket. B.Rognlien der. Ting skjer. Dikt:

 

Idag så jeg

rynkene i ansiktet ditt

og i mitt,

det hvitnende spenk i håret,

blikket som ser forbi,

munnen som med kraft er lukket,

kroppspråkets mange små klagesanger.

 

Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.

Aldri skilles.

 

Idag hørte jeg

for første gang at jeg pustet,

ikke tungt, men annerledes.

Et varsel om storm.

Krusninger av åndedrett

jager over den ennå blanke flaten

av år etter år. Løfte etter løfte.

Krusninger rynker mitt speilbilde

der jeg ser mot bunnen

og vil gripe himmelen i dypet.

 

Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.

Aldri skilles.

 

– 16.5.93. En vanskelig periode. Konflikt.

 

Alle vil ha pengene mine, men gir bare kjeft tilbake.

Sannheten

er en himmel eller et helvete

vi aldri helt oppnår i live,

men helt sikkert havner i når vi dør.

Symbolenes kraft til å skjule

er like stor som til å forstå.

 

Det ble Nordisk kirurgisk kongress i Danmark. 100 år og fest: mottakelse i rådhuset, Klyptoteket, Tivoli og dancing in the rain, fyrverkeri, Klampenborg. Faglig middelmådig. Gerner, Løvik, Haffner, Nygaard.

 

Fant et gammelt dikt fra 60-årene av meg:

Vi er unge, sant du sier

som et vindpusts vekt i løv.

La oss gå langs grønne stier

lett som luftens støv.

Jeg vil nå tilføye:

Vi er eldre, sant det er

som et landskaps modne flor,

ennå grønt, men rødlig skjær,

ennå tusen ferske spor.

*

13.8.93 Jeg har vært i Libanon i 10 dager, akutt for NORWAC på forespørsel. Kom for sent til krigen, og en skikkelig jebb i fred tar lengre tid å etablere der nede. Men jeg lærte mye. Var i Beirut, mot Tyr. Bodde mest i Rasheydie leir med ca. 20 000 palestinere

Joggetur på stranden med skudd! Nær drept. Jogge senere blant klassiske ruiner i Tyr, sammen med Abu Fædi kl0530 x2.

 Et par spontandikt:

Sola hvile mot sin røde pute

er snart i det glemte land.

Kom min elskede, hvil ditt hode i min hånd,

lukk øynene, la tankene fly

med sola, med vinden.

Vi er så langt, langt fra hverandre.

Og et annet:

Det er øyeblikk i livet

da all mening brenner bort

i den ilddrypps erkjennelse

at tiden rinner ut for alle,

like fort og langsomt,

like ugjenkallelig.

Men minnenes teater

tidtrøyter de fleste seg med,

stadig mer absurd

hen mot siste akt,

der teppet faller tungt

og ingen applauderer.

Det er øyeblikk i livet

da tiden ligger stille

som varmedis dirrende i

mitt livs landskap.

Sol, og så mange stier framover!

Såre stille lukker jeg øynene

om dette syn

og ser at alt står

som etset i evighetens sølvplate.

Vil du en gang

feste den på min grav?

19.8.93 Til Kreta, Rethymnon, Atlantis Beach Hotel – med Mary. Rom 105, havutsikt. Var en del av mitt tankeopplegg, hensyn i alle retninger. Sol, stillhet, lovlig sex, rapportskriving og akvarell.  Fløyelsdager.

 

 

Diktene under er fra 1992

– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i

 

****

Januar 92:

Begynnelsen på et dikt:

     På den første dag

     var jeg opprører og optimist,

      trodde på det gode i alt,

       fra ondskapen til snillhet;

       med energi og tid nok,

       utømmelig.

 

Et diktbrudd fra meg:

   Selv en vakker blomst

    blir ugress

    når den formerer seg vilt.

    Vi har blitt for mange mennesker

    på denne milde jord.

 

     Vil jorden en gang springe

      vil romvinden spre våre livsfrø

      som løvetannfrø

      ut i rommet ?

 

      Var det sterile også det beste?

 

Ide: Profet for vår tid med forhør hvorfor verden ikke kunne skapes “god”, hvorfor skaperen må være Darvinist for å få bevegelse oppover i livsprosessen, for han er livets skaper, ikke menneskets ene.

*

i Brønnøy: som alltid: male, tenke og dikte. Til god betaling.

Avslag anken gården i Verdal, går til Landbruks. dept. Sørum brev, og regning på 3000,-. Vi får se.

Minneprogram om Harald Sverdrup. Godt. Og jeg et dikt om :

 

Ateisten.

Hvor er ateistens gud?

Det åndelige mellom alt,

kilt inn av oss

idet vi ser og er.

Uforklarlighetene

i alt det du forklarer.

Han og henne i dine skjulte kamre

som du ikke vil vise noen,

låst uten nøkkel.

Angsten for at døden

skal sette sitt datostempel

også på deg.

Gud er

gleden i at livet

hver dag åpner deg

til det dansegale panorama

som selv del vanlige livet er.

Hva er da ikke lykken og sorgen.

Alt dette må få lov å være som det er

i sin forklarlige uforklarlighet.

Må ikke krokes til

en gammel gud

som skaper og straffer,

og slynger ut metafysikkens

luftige metaforer,

skygger som ikke stemmer med legemene

eller med sol og måne,

skrømt!

Sur vin, servert som

selve livets leksir.

Og som ber oss forsake alt annet.

Fy Faen!

Gud er til for å bannes over,

som den selv forbanner

gjennom det den kaller frelse.

Mens den guddom

som svever i sinnet

og derfor mellom alle ting vi ser og er,

er følgesvennen vi alle

blir fattigere uten.

 

  Tja, det trenger litt finpuss, men får la tiden gro det litt til først.

 

-16.7.92 Rolig på helikopteret. 2 turer bare. Malt. Mary 15.7. på Michael Jackson konsert VH, solgte pølser fra 13.30 til 23.30. Visstnok imponert, særlig over det tekniske. Erlend “gad ikke”, Johan Inge tok hans plass. Laget et portrett:

 

Passer kanskje med dette lille poem, som egentlig var til Picasso ( uten sammenlikning forøvrig):

Det du berører

med din kunst

Blir mer verdt enn gull,

på markedet,

og på din ånds alter.

En ektefødt kong Midas.

En tygde som selv ikke tiden

trenger helt gjennom;

den som ellers forvitrer alt.

Nærmere kommer ingen udødelighet.

*

3.8.92:

Jogget inn et dikt her i dag, rart hva som skrangler inn. Slik er dagbok bra, for alt lite også:

Hensikter.

Hvis det er slik

at enhver hensikt

tilslutt synker,

hvis de innerste meninger

en gang blir meningsløse.

Hvis det skulle være slik,

hva er da hensikten

med så energisk å overbevise

dere klamrende til en mening?

Jeg ser angsten i deg medmenneske

idet du avviser mine påstander.

Muligheten ligger der

som et fjernt torden.

Men hvorfor prakke på dere tomheten

om den er aldri så korrekt.

Jo, det er en hensikt,

selv i å hevde det meningsløse:

det gir mennesket muligheten

til et friere valg,

til å legge av seg åket

og skape seg sin egen mening.

Erkjenn at skaperen

ikke er en gud,

men sola på himmelen i ditt sinn,

og det milde regnet

av ditt eget blod

sildrende gjennom din hjernes

blader og enger.

Og viljen

er vinden som løfter

tankenes forunderlige drage

høyt mot en blå himmel,

mens barnet i deg holder snøret

og ler.

*

endel hentete/lånte gullkorn:

– Det jeg liker med følelser er at det fører en på ville veier.

-Vi lager vårt eget helvete.

-Frukt modnes sent i meg og blir syrlig.

-Svar før det spørres, og du er foran din tid.

-Ikke vekk den som sover, men kom som en drøm og visk om sannheten.

-I begynnelsen ligger slutten, og i slutten en ny begynnelse.

-Hva det jeg gjør gjør med meg.

-Vitenskap er den beviselige delen av fantasien.

-Veien er målet, og veien former deg.

-Må alle feil gjentas, alltid og i alle generasjoner?

-Ringene som sprer seg fra deg, ruller ennå utover om tusen år.

– Tittel: Taushetens kode. Bok. Og bokidé: Roman som viser hvor langt “Trylleringen” er gått, kommersialiseringen, knyttet opp til OL og Ringenes herrer på Lillehammer.

 

*

et “rådikt”, kanskje tekst til maleriutstilling, der kanskje hvert bilde sitt dikt eller tekst, pluss sammenheng/story. På Frogner OSK.

Jeg tror, at menneske er rovdyr, alteter,

mer enn en drøvtygger.

Jeg tror, at mennesket er demokrat

og medmenneske

som et middel for selv å nå mer.

Jeg tror, på ufornuften som det grunnleggende,

med fornuften som dens tjener.

Urskogen vi slo ned rundt oss

vokser til inne i oss.

Nervetråder som vokser i tid og rom,

tette grener, hender som leter,

glatte flater som til slutt finner hverandre.

Jeg tror, det vil reise seg en ny bibel i mennesket,

blasfemisk fri for gud

annet enn våre blå øyne.

 

*

Et skaperverk bar skaperverket. Et roterom. Tåler tilværelsens tyrann en smule frihet og kaos?

Vi kan ikke vite, bare ha det som en fruktbar mening, for vår engen vilje til å skape. Menneskets lille lomme-TV som vi kaller sjel. Skaperen-light.

En liten skisse for Nils Aas sin Hjallis statue? :

-12.9. Nå i Brønnøy igjen. Hent en del, bestemt ES/Guatemala tur, med Hector, Ranveig og Mary! Reiseruta blir:

20.9. BA736 12.00, London; BA295 London 1120- Miami 1855

 21.9. AA971 1120-Managua 1201

22.9. 6Y260 15.40 M- SS 1630

28.9. TA710, 1330 SS-Guat. 1410

29.9.AA930 1245-Miami 1716, BA294 2130-London 1100 (30.9.)

30.9. BA764 1345- 1545 Oslo

 

Storm og torden der nede, vi får se!

 

*

Desember 92: (her er noen av mine kvinner bare med bokstaver, for å være diskret) Nå er det jul igjen. Julebordstid. Og tid for en oppsummering. En måned i rel. rolige farvann, personlig. Stress av LHN, i krise fordi jeg har sviktet henne, som hun sier. Og jeg har. Kan ikke komme bort fra det. Men mitt valg og min frihet. KV har blitt fast sammen med en fisker. KBB er nok lykkelig på sitt hold, har ikke hørt fra henne på lenge. Sender en julehilsen. Sprer jeg ulykke hos folk. på sikt. Er jeg en som jeg selv ikke ville likt, bilde av en selv som sympatisk? Ikke perfekt, langt ifra, men sympatisk. Også det rakner. Som troen på det godes overvekt i vår tids mennesker. Dette minner meg om min plaging av Helga Reppen som gutt. Mine to fedres arv.

Sort terning

 

Jeg er døden.

Mørket sildrer fra meg.

Derfor er det

at jeg elsker mine barn slik,

mine to lys.

 

Jeg er døden,

en gambler som gang på gang

kaster den sorte terningen;

blir ikke lei høpet

det er i å tape alt:

et avhugget ekteskap,

to utskrapte forstre,

et barn myrdet.

Og min egen far?

 

Gjøkungen er jeg

kledd i de uskyldiges

og de dummes fine fjær,

gener som jeg hele tide

forsøker å dekke over,

nappe ut sorte dun.

 

Dypt i min knyttete hånd

knuges den sorte terningen.

Rundt meg mørket,

det blafrende leirbålet,

urmennesket i meg.

 

Jeg er døden,

er du – livet?

Tør jeg kaste terningen

en gang til?

Tør jeg se?

 

Erlend fortsetter sin arroganse overfor Mary. Men spiller inn prøvekasett med Kristian. Dylans absurde tekster. Kaja er fotomodell hos Anette Stai.

*

Nyttårsbønn foran speilet:

Fader,

du som finnes i oss,

komme ditt mangfold

som på jorden

så også i våre tanker.

Komme en tid for alle ting

slik at vi til slutt kan holde

speilet opp og si

vi fikk levet livet ut.

**

 

 

*

6.3.92:

Er i dag kommet til Br.s., er som hvile! Kan sove ut. På veien opp, på Dagbladet, skrev jeg dette lille diktet:

     Vi vet ikke når

     de harde tidene kommer.

     Plutselig er de der,

     for meg.

     Ekspertene har tatt feil

     nok en gang,

     de inne i meg

     som de ute

     i det store frie

     som binder meg, brenner meg,

     og som jeg klorer meg til.

     For det er alt jeg har.

     Glipper taket,

     så glipper livet.

 

Så langt-

 

 

*

 

               Står du ennå til rors Columbus?

                Framtiden skal oppdages.

                Bare en av milliarder stjerner

                har vi tatt i hånden.

                Ser noen med frykt på

                Voyager, menn som går på månen,

                 at vi sprer oss som virus?

                 Er selve spørsmålet

                 bare et mål på min lille horisont.

                 La sola gå ned og opp

                 som undre i fred for ressonemanger.

                 Rett ryggen, Columbus,

                 gå ut av din fembøring

                 og finn et romskip,

                 eller en ungpikedrøm.

 

 Jeg vet ikke hvorfor, men graferte også barneombudet Trond-Viggo Torgersen. Likner mer på Reidar som ung? Døm selv:

 

    Huden legger seg i folder

    årringer som blinder

    gjennom alt de har sett.

    Poser over og under et gulnende hvite.

    Men ennå med klare pupiller

    og frisk rød refleks.

    Rekker jeg det jeg må,

    før hendene synker

    og jeg skjønner:

    jeg måtte, bare for meg selv.

 

 

*

30.4- 11.5 92 Oppe i Brønnøy igjen.  1.mai i tog, også Kaje overraskende! sammen med AUF. Gråvær. EF-stemning. Rødt flagg på altanen hjemme ikke populært.

 Jeg har sett på jobb på Stensby sykehus, dr. Johan Lykke, Jelitisch, Shukla. Jon Fosså kommer. Må si at jeg er i tvil. Mindre lønn og frihet ell Brønnøy, men kirurgi – brødkirurgi. Målet er å holde med i shape for et u-land prosjekt. Eller? Eller kaster jeg loddet, og målet blir lettvindt jobb som backing for skriving og kunst? Da er helikopteret å foretrekke.

 Turen opp hit via Verdal. Leif Johannes Sagen flytter inn i disse dager. Lover bra. Betaler forsikring 5704,- for gården.

 Falt meg inn et dikt som kanskje kan brukes i ny bok:

 

     Mitt livs baug

     skyver is til side,

     tunge blokker,

     tilfrysende hav,

     stivnende bevegelser, kropper.

     Kloden krummer seg

     som i smerte.

     Tilslutt møter jeg meg selv

     i skall av skruis,

     ugjenkjennelige innefrossete lik

     av forlatte drømmer

     under den sorte solen.

 

     Mitt livs plog

     pløyer svart muld,

     sekunder presset sammen

     nesten til stein.

     Nå brytes de opp

     og korn med en ukjent kraft

     kommer i mellom.

     Kanskje finnes det et håp

     Også under en sort sol.

 

 

*

– Jeg gråter, og legger ansiktet i hendene, kjenner hvor gammel jeg har blitt. Som å ta på stein.

– Man kan beundre mauren, men de er for mange og for dumme. Jeg blir redd mengden og instinktet. Det blinde. Det som spiser alt.

 Kommer tilbake til et dikt om Nils Aas, for statuen av Hjallis kan ifg. Hjallis (033 14676) god stå i Hamar. Altså diktet:

 

  På låvebroa sto en jøde,

  med bind for øynene.

  De tvang oss barna til å se,

  Rinnanbanden.

  Jeg var 9 år.

  Gården var Øvre Aas, Inderøya 1942

  De tvang far. Han sa ingenting ,da. Så.

  Vi så kula blåse gjennom skallen,

  rykningene, blodet.

  Liket ble liggende lenge på låvebrua.

 

  Jeg har prøvet å forme dette i leire,

  mange ganger.

  Jeg har prøvet å glemme.

  Men hendelsen kommer uformelig tilbake.

  For jævli, så nære livet og døden.

 

  Far hadde lært.

  Han smuglet polakker over grensa,

  måtte være alene om det.

  Angivere i hver krok.

 

  En dag sto far smilende i døra,

  jeg er trett, sa han,

  lag meg en enkel bauta, gutt, bare navnet.

  Og slik ble det. Jeg hadde lært.

  Vi blir alle formet i stein,

  solide og tunge. Til slutt.

 

  En halvbror av meg var boms,

  men flinkere enn meg.

  Så mange ubrukte krefter.

  Livet fikk det ikke til med ham.

  Han druknet seg i et dike.

 

  Dikteren Boyer beskriver

  små forhold men store folk.

  Utrettelige åretak. Det ror og ror.

  Dem har jeg hogget i stein,

  plassert på Ravnkloa i Trondheim.

  Mine blinde onkler sa ved avdukningen

  at statuen sto galt, og pekte: der.

  Jeg fulgte med blikket,

  der i diket kom en hand opp og vinket.

  Halvbror !

  Jeg visste det måtte skje.

  For jeg unnslipper ingen,

  ingen dør i meg,

  men hamres og slipes.

  Form etter form,

  til det som betyr noe

  står igjen i steinen, speider utover

  etter at vi alle har gått.

 

(Dette diktet om Nils er også med senere – gjør ikke noe)

 

Til noe helt annet: møte nylig med museumsdir. Max Triet fra Sveits/Basel (061 2611221/ 3320261p). Lånte ting fra Frogner. Et tur for meg til Davos? Hyggelig fyr.

 En filosofering:

  Hvis alt er lovlig,

  hva hender da?

  Hvis alt er mulig,

  hva skjer?

  Umulig!

  Begrensningene bygger friheten

  som veggene rommet,

  begrensninger om ikke annet

  så i fantasien, i lystene.

  De to halvsvake hendene,

  halvsterke.

 

  Når alt er prøvet

  står vi nære det juvet som heter

  likegyldighet.

  Kaster jeg meg ut

  fordi jeg tror jeg kan fly,

  fordi jeg vil knuses?

  Går jeg tilbake

  gleder meg over det mulige

  velger blandt det lovlige

  i min verdis lov,

  er ferdig med å tøye,

  vil tro på mine varme hender,

  og dine.

 

  Jeg står het og ser og ser

  på juvet,

  den forlokkende muligheten

  til å gjøre slutt nå

  på det som likevel skal ta slutt

  uten mening.

 

  Og høyt over, meningens luftkastell,

  en hildring.

  Kunne jeg ennå nådd dit.

 

25.5.: Skrevet utkast til en monolog, gammel ide.

 

                           Spranget

 

 

*

Stress opp til Br.s, med fly søndag. Der som vanlig: maling og lite oppdrag. Og jeg sier opp!? Men det faglige. Blir akterutseilt.

Et dikt fra der oppe:

Horisontenes havblikk,

jeg ser

Jeg er , et håp

med hav på alle kanter.

Salt sjø, måkeskrik som fjernes seg.

Lasten er blod og vin.

 

Hvor lenge skal en

holde fast ved det håpløse,

fordi det hadde en besvergelse

man en gang svor.

Når er håpet helt ute?

Når lønner det seg ikke lenger

å være standhaftig

og uutholdelig tro.

(For også det er kalkulert lønnsomhet).

 

Skuta stamper i tung sjø.

De tomme fatene ruller.

Skroget knaker.

Jeg har ikke lenger noe valg,

må være tro til det siste,

må bli med

ned.

– 26.6.92 Det røk for meg onsdag, dro “avsted” alene, med mange tanker.

*

 

Husker du Mot Dag eller AKPere:

Det samme i hver sin tid,

den sviende pisken, sviket,

eller metamorfosen,

noe anstendig, eller naturlig? Fødsel.

Sosialismens maske over høyborgerligheten,

vips, se den er borte. Masken.

Eller masken under masken?

Er ikke all politikk og ideologi

ikledd mennesker, en maskeløk?

Leser jeg rett

i skipperens kalde drag:

tålte ikke skuta stormene?

Livsforlis.

Vrakgods på et opprørt hav. Og du.

Hvor driver vi i land? Som hva?

Synker vi?

 

Har reaksjonen alltid rett:

det var en ungdomssynd

alt det der med revolusjon

hos oss.

Men makten rår, også hos oss.

Skolebøkenes smil lukkes.

Vi er mennesket,

rovdyret i alteteren.

Tilslutt blitt barn igjen.

Alle har forlatt oss skipbrudne,

de som kan.

Og rundt oss,

dette evige lille håpet

barnet

med hav på alle kanter.

 

 

 

Tirsdag 17.12.91 Har det hendt noe i dag ? Timer, brev. Livets timeglass som sildrer, og ikke kan snues. Også et dikt – det tar jeg:

 

Jeg er kommet så kort

så langt

i meg selv,

til unevnelig å vite:

enhver ville med forferdelse

styrte på dør

bort

i lynild av den fulle sannhet

om meg.

Alle dobbeltspillene,

speil ved speil,

blikk gjennom blikkene

leter, brokker av

fritt lys, nervetråder.

Tør jeg legge alt i ditt favn,

du som var meg.

Fanden hente ordene

tankene.

Det er bare å være ærlig,

knuse speilene.

Men hvem vil leve alene

i knust glass.

Derfor nøler knytteneven.

Derfor ……..

 

 Derfor er jeg trett og avslutter dagen , som har blitt natt, og storm ute.

 

 

 

 

Fra 1991:

Alt jeg holder, glipper.

I foldene samler det seg støv.

Mørk samvittighet, allergi

masseproduserte verdier.

Bærende, sviktende.

Jeg kan ikke sove,

kan ikke våkne,

ikke bryte ut,

ikke bryte sammen,

legger meg ikke,

reiser meg ikke.

For første gang

tikker livet som en bombe,

tidsinnstilt. Av hvem?

Jeg vet ikke når det vil skje,

om det skjer.

                   Tilslutt tar tiden alt.

 

  Snø. Naturen har lagt det til rette i år. Men Kaja skal til Hegna, vi til Marit og Borris. Reidar skal avdukes klokka 14 på DNR. Hvorfor føles alt som skrevet av Kafka ?

 

 

****

Mer løsrevne dikt

 

 

Diktet under ble laget til SIA revyen, men kom aldri med. Se for dere en dødssyk kvinne som får besøk av både lege og venner-

Melodi: Yesterday.

— Situasjon: kvinnelig pas. sitter i en seng – lege kommer forbi. Hun synger til legen, som hun til slutt trekker ned til seg og gir et kyss på kinnet.

 

Etter Yesterday:

Fra år 2000 (16.5.00):

Se på meg

1.

Se på meg

jeg er kasus i en seng for deg.

Du tror gledene vil straffe seg,

et kyss så døden finner meg.

2.

Endeli´

hadde kjærligheten satt meg fri

da den mann jeg ville skulle bli

fikk vandre dødens smale sti.

3.

Hvorfor det hendte?,

nei, for lykken sviktet meg.

Som en simpel tyv

den kom og gikk sin vei.

4.

Se på meg

så jeg kan gi med et håp til deg,

kanskje går ditt liv en bedre vei.

Ta kysset du får her fra meg!

 

**

Fra 2002:

Flosklenes tid

Flosklenes tid

blir aldri forbi.

De er gode ord

som har blitt såret

ved å slikkes av for mange tunger.

Med tiden tørker de opp igjen

og en ny forfatter peller forsiktig skorpen av

inn til en ny tynn hud.

Hammertærne slår rot

i sykehusets kloakk

og ånden fiser fram

fra prestens svette rumpe.

Nei, det er ingen stil over bildene lenger.

De ligger knuste i bakgården

blant rammenes rørknokler.

Men konkyliene spiller på sordin

mot solnedgangen.

Et kyss og du er gravid igjen.

 

**

 

Jeg er legen

Mennesker drar forbi meg

mennesker spør meg om råd.

De både ber og truer, de drepes og dreper.

Regntungt feller de sine tårer i mitt livs landskap.

Et landskap der sol og regn skifter og strides

der jeg sjelden sår og sjelden høster

men stjeler meg tid til føde og en fell.

Jeg har makten, jeg er legen

Jeg skriver reseptene.

De kjenner min taushetsplikt

De kjenner murene i meg.

Jeg er den tause talende

gud selv – den egenkjære.

 

Bare den tilslutt hjelpes

som hjelper seg selv.

Bare den frelses

som forstår ekkoet

i den ensomme verden

som tar resepten,

betaler for seg – og går.

 

**

Mesteren, bit for bit

Et helt liv

vil vi gi og se og få

og være et helt menneske.

Bit for bit maler vi

kunsten i oss fram

gjennom kunstnerne i oss.

Mesteren og hans verk:

en Cescanne, en Picasso eller han Odd

… visjonen om våre liv

Men virkeligheten?

er den et kitch smøreri

på livets loppemarked?

La det likevel ikke herske tvil:

intensjonen var den beste,

vi ville avkle vårt aller innerste.

men markedets manglende forståelse

stemplet det kitch, plasserte oss i en krok.

 

Livet i sin tykke alminnelighet

eser og eser.

Det meste er main-stream.

Plutselig fant framtidsfyrsten en skatt,

det nesten bakerste maleriet

gjemt vekk på markedet.

Var det deg eller meg?

 

**

 

Et lite dikt på veien hjem fra vinaften i Spania:

 

En ridder er jeg

Det vokser en blomst

i min skalle

en rose tror jeg det blir.

Jeg drømmer om nettene, alle

da løfter jeg opp mitt visir.

En ridder er jeg

og verden er full av farer

Prinsessen er deg,

redde deg? Kanskje jeg klarer.

Ved frokost setter jeg rosen i vann

om natten står den i brann

**

(en liten stubb):

Skallens lukkete borg

Fra skallens lukkete borg

speider jeg over jorden.

Den er ikke lenger min egen,

det er min største sorg.

Jeg er til intethet svoren!

**

Den sorte stein

Det er nesten så man ikke holder ut mennesket,

fy faen som det ikke kan oppføre seg!

Men, jeg støtter ikke umiddelbart

de andre dyrene heller!

Jeg ser og ser, speider og speider.

Mitt håp er et springende barn,

de tynne trampende bena.

I hånden knuger jeg ordet

den sorte hellige sten.

**

 

Verre enn…

Frykten

er verre enn det vi frykter.

Redselen for terror

er verre enn terroren.

Angsten for sykdom

er verre enn sykdommen.

Men angsten for døden

er den verre enn døden?

Å være eller ikke være?

Til slutt virvles vi alle opp i intetheten

og alt uløselig løser seg .. opp…

**

Mitt teppe

De teppebomber!

Teppebomber!!

Teppebomber!!!

Gi også meg et mykt teppe

sov søtt!

**

Overhørte setninger:

Rottene er de klokeste og fluene de tallrikeste blant oss dyr.

Sauene står der helt stille, ikke tenker de på døden. Vi tenker på fårikål.

Jeg lytter til alt hun ikke sier. Hva er ekte intethet?

Solens stempel lyser med sitt fravær, mørket sniker seg inn mellom grenene.

Havet og dollaren stiger. Krisen kommer nærmere, snart må vi velge.

**

 

(U)HVERDAGSLOVEN (omdiktet ”tavle” på sykehuset – tavlen i paranteser).

  1. (Vær høflig) Vær positivt uhøflig.
  2. (Tenk positivt) Tenk helhetlig. Både pluss og minus teller.
  3. (Ta initiativ, det er lov å dumme seg ut) Det er lov å gjøre noe dumt, men bekjemp dumheten, stå på!
  4. (Det er lov å være blid) Vær blid som en sol når du føler deg som en sol, men ta høyde for både sol og regn.
  5. (Ta vare på din kollega) Ta vare på men også frykt dine venner.
  6. (Snakk med kollegaen – ikke om) Tal ikke bak en rygg, gjør trygg!
  7. (Lytt til kollegaen) Lytt til andre, spesielt når du er uenig.
  8. (Verdsett andres synspunkter) Vurder andres synspunkter nøye. Se etter galskapen i systemet, og systemet i galskapen.
  9. (Del dine erfaringer med andre) Del dine erfaringer og dine meninger med alle, men treng deg ikke på.
  10. (Har du gitt ros til en kollega i dag?) Gi ros og ris på samme vis. Still samme krav til høy og lav.
  11. (Hjelp kollegaen, og du får hjelp igjen) Hjelp så blir du kanskje hjulpet. Hvis ikke så hjelp deg selv.
  12. (La ikke frustrasjonen råde, søk løsninger) La din sol gjøre landskapet rundt deg lysere. Søk medmennesket.

Lasse juni 02

**

 

2001:

**

En ravn gir gode råd

Vil du låne meg ravnen?/

Vår moral er dens skrik/

Folket strekker armene:/

i hat og kjærlighet, og i svik.//

 

Ravnen løfter seg fra gudens skulder/

solen senker seg i havets skjød./

Livet er en utro hulder/

selv seier fører inn i død!//

 

Myrens malm må smeden herde/

Led aldri tanken bort fra håp/

Ta hånden aldri langt fra sverdet/

bøy aldri nakken til en dåp.//

**

Ord

Jeg gjemmer meg/

i ordene/

med alt det som livet må skjule/

som smeltes ned./

Men jeg

reiser meg også/

i ordene./

I begynnelsen var ordet…/

Hvert nytt skjul/

blir til en ny

åpnende grav/ et nytt under./

Jeg springer fram/ på scenen/ i solens laserlys./

Og sier trolldomsordene/

Se, altet applauderer:/

bladene, fjellene, vinden./

Og jeg bukker i støvet.//

**

 

En stemningsstrofe:

Det beste sted å sove/

er på sofaen/

sammen med deg/

en sen kveld//

**

 

Mellom linjene.

Det er ingenting tilbake

mellom linjene.

Toget har så definitivt gått.

Jeg har ikke lenger noe valg

– heldigvis.

 

**

Pissedikt:

Og fjellene selv ropte langt hurra!/

Det har blitt like lite originalt/

å prise som å kritisere/

ja, å pisse på vår tids bautasteiner/

som 17.mai, påske og julen.

Alt er den hellige alminnelighet//.

**

 

Genesis

Vi betaler for våre liv/

med en tidløs intethet./

La ingen forføre dere/

med alt vi ikke vet.//

Selv om vi ikke mer er/

vi satte våre spinkle spor/

for genene i våre barn/

er som frø i viet jord. //

**

Eros:

Jeg følte tærne dine/ knærne dine/

og mellom lårene dine/ under vannet./

Jeg dykket mellom bena dine/

og kom pesende opp/ bak din rygg./

Men det var først/ over vannet/

bak buskene/ i den varme sanden/ at jeg kom inn i deg.//

**

 

Fikstjerner (fra 2000)

Jeg sitter nært varmen/

og kulden svir./

Gir tiden varme?/ Gir tiden kulde?/

Kan et liv som mitt/

klebe seg til fikstjernenes/ fata morgana?/

Selvsagt ikke,/ men stjernene er også soler!//

**

 

Alvedans

Skal jeg begynne å si sannheten om meg selv/

og dø?/

Selvsagt ikke.//

Hvorfor ikke fortelle/ om livet som det er?/

Fordi det ikke er entydig./

Ditt smil sier meg/ to ting samtidig./

Dine drømmer/ sprekker som trollet for solen./

Men dine drifter/ danser med alvene.//

**

 

Nå er jeg full

– og finner stødigere fram/

enn på lenge!!//

**

 

Kulørte blader og rekesmørbrød

Det er fint/

å se i moteblader./

Det gir en mening!/

Kropp, klær./

Kan det være at/

dette utskjelte/

kan tegne drømmene/

tydeligere enn/ tusen talemåter??//

 

Drømmene lever/

i reisemålenes rekesmørbrød./

Rekk meg ett!!//

**

 

Livet fins

Det er noe med bredden/

mellom bena, skrittet./

Det tenner menn./

Slik sett er vi alle dyr./

Den dulgte ordre lystres./

Ereksjonens ettersittende hanske./

 

Genetisk grums er det./

Hva så?/

Få ikke gangsperre./ Plukk gleden./

Gi deg tid til å gripe fruktene./

Frykt ikke,/ livet fins!//

**

 

Vindu

Det hendte en kveld/

jeg lente meg ut av kroppens vindu/

ut mot solnedgangen.

Makter jeg å møte skyggenes landskap? //

 

Det hendte en morgen/

jeg åpnet det lyslette vinduet/

inn mot sommerens dansende skyer./

Se hvordan himmelen griper om oss i begjær!//

**: 

 

Det er sant

at jeg har gjort mange feil/

at jeg beruset tror jeg kan se bedre/

at jeg vil famne alt/ forgjeves./

Nei, ikke forgjeves./ Ikke faen/

jeg er ikke slått ut/ men slått ned./

Jeg lukker øynene og tenker/

Hva vil jeg helst se/ inn i et nytt årtusen?/

Jeg åpner øynene/

og viljen legger seg for mine føtter/

illusjonene brer seg som tåke utover landskapet/

men jeg skimter soloppgangen!/

Det er ennå bare morgen./

Det er sant: morgen,/

den første vidunderlige morgen//

**

 

Så bare ”et slags dikt”, inspirert av filosofen og nazisten Heidegger:

Mine ord

er blant mine gladeste barn./

De danser med alle mine tanker/

 i ring, i ring/ rundt den veldige kolossen/ gullkalven/

av udefinerte meninger og teorier./

Sansenes lyskjegler/ fanger denne akten og scenen,/

suger til seg substansen/

fester en i det som er/

og det som skal bli.//

Sannheten/

om den noen gang synes/

kommer den til syne/

i det som skjuler seg/

idet det skjuler seg//

****

 

Med MHH til Spiterstulen

 

– der Steinar Sulheim har trådd sine barnesko og flydd som en Per Gynt i fjellene. Han har forøvrig mye av det Gyntske i seg ennå, og foreldrene hans driver Spiterstulen som ligger i hjertet av Jotunheimen. Steinear var en kunnskapsrik og spirituell guid på en ellers fullpakket sprit-og vinrik busstur oppover. På bussen ble også kimen lagt til et stev og en rap som skulle vinne heder i våre kunstneriske fellesøvelser senere. Slike tekster må jo synges – de må innåndes sammen med rytmen – så, kjære leser, du får selv legge inn rytmen og nynne mer enn lese – helst kjenne at det rykker i dansefoten! Her kommer den:

**

Rap:

Gutter og jenter/

trollene venter – i Jotunheimen/  i Jotunheimen!

Her er det kjære mor/

og prinsesser som driver hor/

En doktor, en søster, en fysiotrøster/

De høyeste røster –  de visker i kroker/

Har du en joker? Spiller du poker? SPILLER DU POKER!!

 Det sukkes og jokkes/ – det sukkes og jokkes!

 

Gutter og jenter/

trollene venter – trollene kommer – trollene danser!!

ut gjennom alle sanser. Ut gjennom alle sanser!/

 (gjentas noen ganger)

**

Så et lett omdiktning av et kjent stev: 

 

Vi seier ikke mer enn det som vi såg:/

overlegen under skinnfellen låg/

Han vende upp og dei vende ned!/

På fjellet går det opp og ned – sann!!

 

Lasse 7.11.01

 

****

 

Dikt fra rett før 2001 – Lasse::

 

 

Speilbilder (1999)

Speilet stirrer på meg/

så skjer noe underlig: det smelter/

og legger seg som en tynn glasur over landskapet./

Skjemmes jeg aldri over/ å se meg selv i alle ting?//

**

 

Hørte om Saphffe – og ble inspirert til nok et filosoferende dikt:

Motsetning og mening

Det er et jøtulsprang/

i alle ting/

motsetninger som man ikke/

er summen av/

men jeg titter fram mellom kontrastene/.

På den ene side: jeg kan alt/

tenker jeg når jeg for eksempel ser andre bilister/

og samtidig betrakter meg selv.

Kødannere! – roper jeg da.

På den annen side: symfoniorkestrene, de stille toneflodene/

Jeg kunne aldri fått fram en helstøpt tone/

ikke en liten fjellbekk av ren lyd.

Og konklusjonen? – ja der trakk du den selv!//

**

 

På den ene og den annen side( versjon 2):

På den ene side: jeg kan alt/

tenker jeg når jeg ser andre bilister/

Dere er kødannere!/

På den annen side: symfoniorkestrene med toneflodene/

som flyter dype og stille.

Jeg kunne aldri fått fram en eneste helstøpt tone/

ikke en liten fjellbekk!

**

 

Livets mening,

eller: livet uten mening?/

Fra prosjekter, puls, utholdenhet/

til i et dødssprang/

redselen for ikke å kunne puste./

Jeg har sannelig berørt begge ytterpunkter/

sett sorte trestammer som gitter/

mot en blå himmel/

eller latt en rød sol senke seg fresende i tåkehavet./

 

Finnes det en fellesnevner/

ingen kan nevne?//

 

Som vi alle er nakne/

under våre klær/

er vi alle tildekkete/

over vår nakenhet./

Vi blir ikke uten videre våre tanker/

for vi er summen av teknologi og tro./

Våre hemisfærer/

hever og senker oss/

som det hellige åndedrett/,

og som en lett liten båt på havet./

Begge deler!

**

Livets mening (versjon 2)

eller: livet uten mening?/

Livet spenner fra prosjekter, puls, utholdenhet/

til i et dødssprang/

å føle redselen for ikke å kunne puste./

Jeg har berørt de ytterpunktene/

sett sorte trestammer som gitter/

mot en blå himmel/.

Jeg har latt en rød sol senke seg/

fresende i tåkehavet./

 

Finnes det en fellesnevner/

som ingen klarer å nevne/

annet enn ved store tomme ord?

**

Jerngrid (versjon 2)

Som vi alle er nakne/

under våre klær/

er vi alle tildekkete/

over vår nakenhet./

Vi blir ikke uten videre våre tanker/

for vi er summen av teknologi og tro./

Våre hemisfærer/

hever og senker oss/

som en lett liten båt på havet./

Tyngden/

av alle effektive våpen/

truer med å stille oss helt forsvarsløse/

for nye fiender/

som kan kle av oss kongens nye klær.

Livet og døden – smilet og smerten,/

vi unnslipper ingen av dem./

Slik er genenes kanossagang/

gjennom tiden/

fremdeles en jerngrid: galskap og geni/

blottet og samtidig skjult/

som universet selv/

i sin begynnelse og slutt ( le99).

**

 

Jerngrid

Tyngden/

av alle effektive våpen/

truer med å stille oss forsvarsløse/

for nye fiender/

som kan kle av oss våre kongens nye klær.//

 

Livet og døden, smilet og smerten,/

vi unnslipper ingen av dem./

Slik sett er genenes kanossagang gjennom tiden/

alltid en jerngrid:/

der galskap og geni,/ er blottet og skjult/

som universet selv er/

i sin begynnelse og slutt.//

 

Genene er våre lette håndvåpen/

de milliarder som bestemmer mønsteret/.

Vi må legge igjen/

våre tunge våpen/

slik MaoTseTung la igjen sine kanoner/

før ”den lange marsjen”/

og derved vant framtiden.

 

**

Fruktbarhet

har flere folder i seg enn man vet./

Sannhet – det er ikke samme sak/

sett forfra eller bak./

Det som dypest sett er rett og rynkefritt/

er viljen mellom deg og det du liker litt,/

det spontant som skapes mellom deg og det/

fra blikk til blikk, fra hånd til hånd/.

Jeg må si det sånn.//

**

Stiene

du gikk/

kan ikke gås av dere./

Livet som du fikk/

er ikke mere.//

Frukten den skal pre sitt frø/

Tankene er nattverdsbrød./

Jeg ber deg om å knele./

Ber deg å se på de små som eksempler/.

Lås ikke ordene inne i templer av teorier og tro/

Stol på ditt bankende blod/

at det fører deg vill !/

og at det er det du vil./

**

 

Jeg brukte en dag

til å se på deg./

Bare se – uten ord./

Se, stadig nærmere/

spinnende usynlige tråder/

rundt alle blikk mot blikk,/

nettverk som kledde oss av/

der inne, i et rom hvor vi ble frie/

og nakne mot hverandre./

I deg var også meg./

Jeg brukte en dag/

til å se på meg./

I meg var også deg.//

**

 

Min famn

Snart holder bare en ting

stand for mitt hovmod: evigheten./

Som vi flykter fra verden/

og inn i illusjonene,

slik flykter evigheten/

inn i sekundene./

 

Sekundene renner som sand mellom mine fingre./

Skyene på flukt strekker jeg meg mot./

Jorden borrer jeg meg ned i./

Jeg famner, altså er jeg !

**

 

Sannheten

(versjon 2)

om den noen gang synes/

kommer den til syne/

i det som skjuler seg/

idet det skjuler seg//

**

:

Motsetning og mening.

Det er et jøtulsprang/

i alle ting/

motsetninger som man ikke/

er summen av/

en mening man ikke helt makter/

men livet titter fram mellom kontrastene/.

Hei, stol på meg!

**

 

Maur

Jeg vil savne menneskene/

savne alle meg selv/

savne grågåsa./

Jeg vil ikke savne noen enkelt.//

Jeg sitter her og ser/

at tiden smuldrer opp i støvete sekunder/

at sekundene som maur/

eter seg ubønnhørlig innpå/

all død fornuft.

**

 

Jeg folder hendene

Jeg hater den kantete nasjonalismen/

som jeg elsker kulturenes kulinariske mangfold/

Manndom og feminisme/

fallbudt og finpusset/

funnet i rennesteinen eller på parnasset/

pudret av en produser eller pisset på av mobben -/

Alt dette elsker og hater jeg,/

det ekstreme og det alminnelige/

livsbuen og min kropps fiolin/

strenger som dirrer i eteren/

evangelier, øyeblikk og evigheter./

I disse foldete hender/

lukker jeg mine øyne./

og ser bønnen om livet.//

**

 

 

 

Leave a Comment

Your email address will not be published.

Scroll to Top