Diktabstrakt fra eldre dagbøker – før 20014 – Lasse Efskind – samlet 2022 |
Uslipt gråstein |
Denne diktsamlingen er mine «gamle» dikt. Det starter med en rekke dikt litt løsrevet fra tid.
Deretter dikt mer knyttet til hvert enkelt år og dagbøkene, med litt forklarende brokker fra dagboken.
Samlet sett har diktene nok en mørk undertone, med mye livsfilosofi og vitenskap innblandet. Jeg forlanger slett ikke at leseren absorberer alt, men det kan være en inspirasjon å bla igjennom. Kanskje man finner noe som gir resonans.
Å skrive poesi kan sammenliknes med å dyrke et Bonzai tre. Det er et lite og tettvokst japansk tre som klippes for i sin form å symbolisere personlighet og kunst.
Oversikt:
For hvert nytt kapittel kan søkes 4 stjerner slik: ****
- Jeg har her klippet inn dikt fra flere år tilbake, mye fra dagbøker (samlet sammen fra mine gamle notater i 2022)
- Legg merke til at det går omvendt vei med år og tid
****
Under: Dette er “strødikt” fra 91 til 98, lett omarbeidete og herved servert som en rosin og fruktblanding til jul ::
En sannhet
Jeg er kommet såpass langt og kort
på dramaet om meg selv,
at jeg vet sluttreplikken.
Jeg vet at for eksempel du ville forferdet
styrte på dør
ved synet av det som vi kunne kalle
”den fulle sannhet” om meg.
Alle dobbeltspillene,
speil ved speil av bløff,
blikk gjennom doble blikk,
men også det med klar mening:
brokker av fritt lys, nervetråder,
en merkelig helhet på litt avstand!
Tør jeg legge alt dette i ditt famn,
du som var meg?
Fanden hente ordene og tankene!
Det er bare å være ærlig,
knuse speilene.
Men hvem vil leve alene og barbent
blant knust glass?
Derfor nøler knytteneven.
Derfor skriver jeg bare,
sender papirtigre,
og halvkvedete viser
som ingen helt skjønner.
*
Vekt
Alt jeg holder, glipper.
I foldene samler det seg støv
mørk samvittighet, allergi,
masseproduserte verdier:
vit at dere alle en dag veies.
(eller: er det bare noe jeg skriver?
Dommedagenes tid er forbi)
*
En bombe.
Jeg kan ikke sove,
kan ikke våkne,
ikke bryte ut,
ikke bryte sammen,
jeg legger meg ikke,
reiser meg ikke.
For første gang
tikker livet som en bombe,
tidsinnstilt.
Tilslutt tar tiden alt.
**
Den første dag.
På den første dag
var jeg opprører og optimist,
trodde på det gode i alt,
hadde energi og tid nok,
var utømmelig.
Tømtes.
**
Løvetann.
Selv en vakker blomst
blir ugress
når den formerer seg vilt.
Vi har blitt for mange mennesker
på denne milde jord,
blitt løvetann.
Vil urvinden en gang
spre våre livsfrø
som løvetann fallskjermer
ut i rommet ?
Viste det seg:
var vi alle sterile?
**
Kalkyler.
Vi vet ikke når
de virkelig harde tidene kommer.
Plutselig er de der.
Ekspertene har tatt feil
nok en gang.
**
Ortopedi
Vi vil operere og sementere
nye ledd i stygge hofter og knær.
Vi trenger å reparere
når livet kommer for nær.
Likevel, vi vet det er latterlig
for utgangspunktet er uerstattelig.
**
Ta godt tak.
Barna mine,
dere er alt jeg har.
Glipper taket om dere,
så glipper livet.
**
Til rors Columbus.
Står du ennå til rors Columbus?
Holder du stø kurs.
Du tror at framtiden skal gjenoppdages.
Bare en av milliarder stjerner
har vi hittil holdt i hånden. Slik!
Likevel
ser vi med frykt på
menn som går på månen,
ser vi at vi mennesker sprer oss som virus?
Rett ryggen, Columbus,
stig ut av din gamle fembøring
og finn et romskip,
eller en ungpikedrøm.
Din røde strek på draftet
er genene fra generasjon til generasjon.
**
Selvportrett.
Huden legger seg i folder
årringer løper gjennom alt,
Mitt livs baug
skyver is tilside,
tunge blokker, skruis
på et tilfrysende hav,
stivnende bevegelser,
kalde kropper.
Kloden krummer seg
som i skam under meg.
De svake kreftenes samlete styrke
binder meg fast.
Tilslutt møter jeg meg selv
i skruisens kraftspiral.
Ugjenkjennelige innefrosne lik
av forlatte drømmer
skjules under den sorte solen.
Men jeg er også en såmann
i tankene langt borte.
Mitt livs plog
pløyer svart muld,
sekunder presset sammen
nesten til stein.
Nå brytes de opp
og korn med ukjent kraft
sås i mellom.
Kanskje finnes det et håp?
Noe kommer til å gro.
**
Til Nils (Aas, billedhoggeren).
På låvebroa sto en jøde,
med bind for øynene.
De tvang oss barna til å se,
Rinnanbanden.
Jeg var 9 år, sa du.
Gården var Øvre Aas, Inderøya 1942
De tvang far. Han sa ingenting ,da.
Vi så kula blåse gjennom skallen,
så rykningene, blodet.
Liket ble liggende lenge på låvebrua.
Sa du.
Jeg har prøvd å forme dette i leire,
mange ganger,
prøvd å glemme.
Men hendelsen kommer tilbake,
uformelige, så nære.
For jævli.
Sa du.
Far hadde også lært av dette.
Han smuglet polakker over grensa,
måtte være alene.
Det var angivere i hver krok.
En dag sto far smilende i døra,
jeg er trett, sa han,
lag meg en enkel bauta, gutt,
bare med navnet. Så enkelt.
Og slik ble det.
Jeg hadde lært, ble steinhugger.
Vi blir alle formet i stein,
solide og tunge. Til slutt.
Sa du.
En halvbror av meg var boms,
men flinkere enn meg.
Så mange ubrukte krefter,
men livet fikk det ikke til med ham.
Han druknet seg tilslutt i et dike.
Sa du.
Dikteren Boyer beskriver
de små forhold hos store folk.
Utrettelige åretak. Det ror og ror.
Dem har jeg hogget i stein,
og plassert på Ravnkloa i Trondheim.
Sa du.
Mine blinde onkler sa ved avdukningen
at statuen sto galt.
De pekte: der!
Jeg fulgte dem med blikket,
der i diket kom en hand opp, og vinket.
Halvbror !
Sa det.
Dette måtte skje, før eller senere.
For jeg unnslipper ingen,
og ingen dør i meg.
De hamres og slipes
til form etter form,
til det som betyr noe
står igjen i stein og speide utover.
**
Filosoferinger:
Hvis alt er lovlig,
hva hender da?
Hvis alt er mulig,
hva skjer da?
Det umulige?
Begrensningene bygger friheten
som veggene i et rom,
Mine to halvsvake hender,
halvsterke.
Har du tenkt over
hvorfor 1, 2, 5, 8 og 10 gangen
er lettere enn f.eks. 7 gangen?
7 ganger 3 er 21, 2 ganger 2 er 4
Ingen kan dypest sett svare. Psykologi?
Når alt er prøvd
står jeg ved juvet
og føler likegyldighet,
kaster meg ut
tror jeg kan fly,
eller tror jeg vil knuses.
Knuses.
Det er en forlokkende mulighet
å gjøre slutt.
Alt skal likevel ta slutt
uten tyngden av varig verdi.
Høyt på nordhimmelen,
leker et flakkende blåhvit lys,
hvitøyet i livet, vinteralvene.
La meg en gang få nå dit. Naken.
**
Hav og håp.
I horisontene ser jeg,
et håp
men med hav på alle kanter.
Salt sjø, måkeskrik. Skitt.
Skuta stamper i tung sjø.
De tomme fatene ruller.
Skipperen har bestemt seg
for å følge skuta til bunns.
Den tåler ikke stort mer.
Men jeg ser etter en utvei.
Rekved kan bli min
og rottenes redningsplanke.
**
Ungdomssynd.
Har reaksjonen rett:
det ble en ungdomssynd
dette med revolusjonen.
Makta rår,
når skolebøkenes smil lukker seg.
Vi er maktmennesker,
rovdyr, altetere.
Men tilslutt er vi barn igjen.
Opprøret lever i dette håpet,
i barnet.
**
Månelys
Jeg står i månelyset
der min skygge blir
lys mot et dypere skygge.
Slik sollys kan bli skygge for et sterkere lys,
og mørket bli lys mot et dypere mørke.
Godhet holder tilbake for en høyere godhet,
ondskap åpner mot større ondskap.
Taushet synger om en dypere taushet.
Det gode er det ondes problem
og det onde er det godes problem.
De er alle soler
i et uforståelig univers.
Tausheten i alle ting forferder meg!
Bildenes vandring gjennom symboler,
tilslutt tilbake som rene bilder,
målbinder meg.
Avgrunnen og ikke høyden skremmer.
**
Ateisten.
Hvor er ateistens gud?
Det åndelige mellom alt,
er kilt inn
idet vi ser,
er uforklarlighetene
i alt det du forklarer,
er han og henne i ditt skjulested
som du ikke viser noen,
låst uten nøkkel,
er angsten for at døden snart
skal sette sitt datostempel
også på deg.
Dette er ateistens gud.
Men også gleden er gudegitt
i det vanlige daglige livet
da ingen spør og alt er,
og får være
i sin uforklarlige forklarlighet.
Solen smelter all luftig metafysikk,
ingen straffer eller gjør undre mer,
metaforer, skrømt,
alt svinner hen.
Sur vin servert som livets leksir
spyttes ut, fy faen!
Endelig får jeg banne fritt,
som han en gang forbannet fritt.
Endelig får jeg finne livet
som han en gang frelste meg fra livet.
Det er viktig
å ville seg en følgesvenn.
Man blir fattigere uten.
Men velg kresent
**
Picasso
Det du berører
med din kunst
blir mer verdt enn gull,
på markedet,
men også lagt på ditt eget alter.
En ektefødt kong Midas er du
med en tyngde som selv ikke tiden
trenger helt gjennom;
den som ellers forvitrer alt
øker bare din verdi.
Nærmere kommer ingen udødelighet.
**
Hensikter.
Hvis det er slik
at enhver hensikt
tilslutt synker,
hvis de innerste meninger
en gang blir meningsløse.
Hvis det skulle være slik,
hva er da hensikten nå?
Du avviser selve problemet,
det er ikke fruktbart sier du.
Men jeg vet at angsten er der
også hos deg,
som et fjernt torden.
Likevel, i dag er jeg raus:
hvorfor prakke på oss tomheten
om den er aldri så korrekt.
Illusjonen er et hus
vi godt kan leve og bo i, på lån.
Men bli ikke så husvarm
at alle frie valg stenges ute
og tomheten stenges inne.
Gi mennesket i deg mulighet
til selv å være skaperen.
Se opp mot himmelen,
viljen er vinden som løfter
tankenes hvite drage
høyt mot en blå drøm.
Barnet i deg holder i snoren
og ler: den flyr, den flyr!
Hvem tenker på torden da,
og på lynet som kan slå ned i dragen!
**
En trosbekjennelse
Jeg tror,
at mennesket er et rovdyr
mer enn en drøvtygger.
Jeg tror,
at mennesket er medmenneske
mest som et middel for selv å få.
Jeg tror,
på ufornuften som det grunnleggende.
Fornuften må spise smulene.
Urskogen vi brenner ned
vokser opp igjen inne i oss, med torner.
Nervetråder vokser gjennom tid og rom,
som tette grener, der hendene leter.
Galskapen og griskheten
i alle ting
er roterende glatte flater
som finner hverandre
og får fart på gliset.
Vi raser av sted!
Det reiser seg en ny kirke i mennesket,
blasfemisk fri for gud
annet enn den gud som er
bak våre blå øyne.
Så mye urett,
så mange lover og regler
for folk flest.
Forspiste rikfolk
finner smutthullene og horene.
Formynderstaten, sier de
er lett match for ny teknologi.
Derfor er lovlydighet
det eneste lovlige,
umoralen
det eneste moralske,
opprøret den eneste nødutgangen
fra denne brennende kåken.
Men det sier jeg deg:
Be ikke på dine knær
for det som skulle være
en selvfølgelig rett.
**
El Salvador (etter borgerkrigen 1989).
Om krigen ble remi
tapte de freden.
Kapitalen kan dette
å flytte brikker.
Igjen er gud og kapitalismen
the winning team.
Stakkars fattige folk
uten tro
men med så mange guder.
Det er ikke bare propaganda,
men et ekte valg for dem:
klatre, og kanskje komme opp.
Da må du forsvare systemet.
Eller tro på det store kollektivet,
på kommunismen ingen har sett,
men de har sett geværene
og grådigheten også derfra.
Kan vi bebreide dem deres
sans for CocaCola?
**
Jeg er døden.
Mørket er i meg.
Derfor elsker jeg mine barn slik,
mine to lys.
Jeg er døden,
en gambler som gang på gang
kaster den sorte terningen,
en gjøkunge
som forsøker å dekke over,
napper ut sine sorte dun.
I min knyttete hånd
knuges livets dårskap.
Rundt meg er det natt,
og nært meg er et blafrende leirbålet,
urmennesket i meg ser inn i flammene.
Jeg er døden,
Tør jeg kaste terningen
en gang til?
Tør jeg se?
Tør jeg reise meg, slukke bålet
og gå ut i natten.
Ønsker jeg det?
**
Uttrykk:
* han arbeidet med ræva foran,
* du ter deg som du har ligget i tullgraset,
* lang sykdom har kvasst øye,
* nå har jeg eti så raua står på gløtt,
* finnes det intelligent liv på rutebilstasjonen i Arendal?
* Gud er død, leve Herren!
* Kjærlighet er en sykdom som best kureres i sengen.
**
Nyttårsbønn foran speilet:
Fader,
du som finnes i oss,
komme ditt mangfold
som på jorden
så også i våre tanker.
Komme en tid for alle ting
slik at vi til slutt kan holde
speilet opp og se
at vi fikk levd livet ut.
**
Klovnens vise:
For livets teater
må vi bukke dypt i kveld.
Kjære publikum,
dere forlater vel
at vi spiller dere selv,
alt dere er, som sum.
Den som kunne være
det man ikke er,
kan i hvert fall si:
det skal jeg bli.
Som dere vet,
så sagt:
alt brister.
Selv kjærlighet
til slutt blir lagt
i en rad av hvite kister
Eller,
den som kjenner døden
svært så tett,
vet at alle livets timer teller
like tungt og like lett.
Godt godt,
så er alt likegyldig?
Nei, for senen skifter brått
og gjør ugyldig gyldig.
Tilslutt applaus og latter
for en klovn med mange hatter.
**
Valg
Jeg har gjort visse valg,
de var så viktige
at de gjorde meg uvitende.
Når overveide jeg henne
mot andre?
Når valgte jeg å
forgripe meg av rent begjær?
Stoppet jeg ofte opp og tenkte
på kjærligheten, begjæret eller livet?
Slik jeg stadig stoppet og veide
de for små og de for tunge ting.
I min uvitenhet gjorde jeg visse valg.
Det er en romantisk myte
at det nok er best slik.
Men det er slik.
**
Militær musikk.
Militær rett er rettferdighet
som militær musikk er musikk,
har jeg lest,
og tankene mine lekte videre:
Ung kjærlighet er kjærlighet
som hardingfele er myke toner.
De gamles klokskap er klokskap
som trette øyne gir syn for tanke.
Ærlig arbeid lønner seg best
som horenes tårer trøster flest.
Hvis arbeid er synliggjort kjærlighet,
er da latskap synlig hat?
Pengenes makt er glede
som pengeverdi er magisk teater.
Spill opp, spill opp, spillopper!
Legenes piller er god medisin
som kloke koners råd er salmesang.
Salige er de som synger
blues eller marsj, og masjerer!
Militær musikk, militær logikk
den er på frammarsj,
for jord er jord,
og himmel er himmel,
Halleluja, tramp opp, tramp ned.
Krig og fred.
**
Pappa
Kjære Pappa,
Dette diktet er til deg:
Hvorfor skal det være så vanskelig
å fortelle noen
hvor glad man er i en,
gi isteden for å bare ta imot.
Istedenfor sårer man som oftest
den man er mest glad i.
(skrev min datter Kaja).
**
Vampyr
Jeg biter deg i nakken, er vampyr.
Kjenn pusten min av råttent kjøtt.
Se oss i speilportrett,
vi rir livets eldste ritt.
Et vakkert syn?
Et syn!
Etterpå lukter det emment
og tankene slikker
kroppene våre,
som katten slikker sine unger
som vi slikker en syk verden,
en syk tid i et sykt land,
i et sykt miljø i en kald klodekropp.
Jeg pusser tennene.
Bruk fluor!
Men tidshjulene settes i bevegelse,
sakte endres alt,
det ruller raskere, raskere, raskere.
Det springer fram en fin rødme
i kinnene dine
i tankene dine.
Du innser: fordi alt er likegyldig,
er alt gyldig.
Det er skjulte kamera i alle ting.
Smil og ta det sporty!
**
Blomst
Selv en vakker blomst blir ugress
når den formerer seg vilt.
Vi har blitt for mange
på denne milde jord.
**
Små klagesanger
Jeg tror ikke at Vårherre
kan høre
annet enn suset i engene.
Han bøyer seg ikke ned
for å plukke nettopp deg.
Jeg tror ikke Vårherre
hører godt
og ryggen hans er nok stiv.
Midt i det store landskapet
reiser seg som en hildring
behovet for fred
fra gud.
La oss få være
i vår lille avkrok.
Men vinden blåser gjennom oss alle.
Til våren vil sæden igjen spire.
Kunne jeg bare
svitche rundt kontrastene,
gjøre datamaskinens digitale drømmer
til mine.
Men livets sort og hvitt
lar seg ikke pelle på nesen
av et tastatur.
I dag så jeg tydelig
rynkene i ansiktet ditt
og i mitt.
Jeg så det hvite stenk i håret,
blikkene som gikk forbi,
munnen som med kraft var lukket,
hørte kroppspråkets mange små klagesanger.
I dag hørte jeg også
for første gang at jeg pustet,
ikke tungt, men annerledes.
Et varsel om storm.
Krusninger av åndedrett
jager over
den ennå blanke flaten av år etter år,
av løfter etter løfter brutt.
Jeg ser mot bunnen
og vil gripe himmelen i dypet.
Men en krusning rynker mitt speilbilde.
En gang sa vi
vi skulle alltid være sammen,
aldri skilles.
Aldri skilles.
Hvor er du nå?
**
Vi er
Vi er unge, sant du sier
som et vindpusts vekt i løv.
La oss gå langs grønne stier
lett som luftens støv.
Vi er eldre, sant det er
som et landskaps modne flor,
ennå grønt, men rødlig skjær,
ennå tusen ferske spor.
Vi er gamle, sant det blir
men i duggens morgendråper
gjemmer vi vårt livsleksir.
Solen løfter det vi håper.
**
Min dansepike
Solen legger seg og hviler
på sin røde pute
reiser mot sitt alverike.
Kom min kjære danspike,
hvil ditt hode i min hånd.
Jeg vil alltid se deg sånn.
**
Øyeblikk og småvers:
Det er øyeblikk i livet
da all mening brenner opp.
Hold fast i den ilddrypps erkjennelse
at tiden rinner ut,
like fort og like langsomt,
like ugjenkallelig for alle.
Minnenes teater
tidtrøyter de fleste,
stadig mer absurd
hen mot siste akt,
der teppet faller tungt
og ingen applauderer.
På den annen side,
det er lommer i livet
der tiden ligger stille.
Eller, den svever som varmedis
dirrende i mitt livs landskap.
Høye trær og mange stier går framover!
Følger du meg!
Jeg lukker øynene
varsomt om dette synet
slik at det etser seg inn
i mitt livs sølvplate,
den du en gang
må være så snill å feste
på min grav.
Ingen kan ta fra oss
det livet vi har hatt,
i gode som i onde dager.
Ingen kan ta fra oss våre barn.
Bare tiden,
Men i øyeblikket er alt evig.
Misunn ikke evigheten,
for den er forelsket i vår tid
den vil helst være øyeblikket.
**
Jade
Den gule keiser av Kina
gnagde i seg jade
og drakk kvikksølv
for å stjele seg til udødelighet.
Det er vi som i dag ser
all denne vanvittigheten,
og innser at gjennom oss
så fikk han på en måte helt rett.
**
Vi er alle pasienter.
Vi er alle pasienter
lagt i terapeutens knokkelhånd.
Døden og livet, sier jeg,
andre virksomme piller finnes ikke.
Håndspåleggelse og energier,
er blodfattige gudsjammerligheter
i våre tankers klyptotek.
Bare døden og livet har ekte stråler
og kan gi huden ny glans.
Vi er alle pasienter,
i vår skalles venteværelse
for å komme inn i behandlingens helvete
der psykiatere sager i stykker sjelen
med barkbilleanalyser av vakre trær
og med bønders syn på åndens templer.
Det er ikke alltid det passer seg
å ta pulsen eller lytte på hjerteslag.
Lytt heller til hjertet i hjertet.
Og hold pusten!
**
Om å dø.
En gang var jeg redd dødsøyeblikket.
Nå vet jeg:
det skjer ikke slik jeg trodde.
Alt skiftes sakte ut
til ingenting lenger er meg.
Millioner øyeblikk er
timeglassets tørre korn.
En gang var min kroppen min egen
med hele sin tyngde i seg,
et jomfruelige meg.
Nå er den homøopatiske avtrykk,
skrift i sand,
minner om meg bak meg
som sakte spiser hverandre opp.
Som går opp i ingenting.
Hvor mange ganger rekker jeg
å vaskes helt tom, å dø,
før jeg tilintetgjøres?
Er det tilintetgjørelsens nådestøt
jeg egentlig er mest redd,
og derfor kaller døden?
Ja.
**
En skøyte-limmerik:
Oscar Mathisen,
den mørkkledde konge på isen
med sin sorte kalott på snei,
best, spør du meg.
Og ingen djevellue å se,
hilsen fra skøytemusé.
Kuppern og Hjallis
fortjener en trallis.
Men Koss
that is the boss.
Is er for løpere i det fri
men haller gir bedre gli.
Gamle ærverdige skøytetider
og nye kulørte fantomer –
vi vet medaljen har tvende sider,
at pressen klipper og zoomer.
Slik har det vært
og slik skal det bli.
Vi elsker det egentlig vi.
**
Demokrati
Antikkens herrefolk
skrev bøker
men leste dem ikke,
slaver leste for dem
mens de satt med laubær i håret
og vintunge blikk,
men de lanserte demokratiet
som vi sier det: lenge før sin tid,
og ikke minst så de atomet,
sa at noe til slutt var udelelig.
Dem om det.
Jeg suser langs veien
rastløs i min Merchedes,
og hører på lydbøker,
liker at de leser for meg.
Blodet drypper i Bosnia.
Menneskets natur er udelelig.
Kapitalismen er ustoppelig.
Demokratiet er uforbederlig
slik jeg er det.
Oss om det.
**
Valg
Hvilken idiot ville velge likhet
når han kunne velge å være fremst
blant keiserens menn.
Mange keisere
med stadig nye keiserens nye klær
kaster sine blikk etter oss.
De trenger oss
som en motvekt til illusjonen.
Det er mye elendighet i verden,
sier vi.
Men også mye glede, sier vi.
Og alt skal kunsten avspeile,
som livet. Sier vi.
Fruktene og flosklene er servert.
Bordet er dekket
for den som vil forsyne seg.
Graven er alltid åpen
for den som vil dø raskt.
Vær så god.
Egget holder jeg i en hånd,
og en stein i den andre.
Ytterpunktene.
Relativitetsteorier.
Som en partikkel ikke kan
akselerere til lys,
kan dødt ikke smeltes til liv.
Likevel blir ustanselig
partikler til lys, og dødt til liv.
Det finnes alltid en tro
sier vi, en Gud.
Det er for mye å undres over.
Og for lite, sier vi.
Jeg ser fra steinen til egget,
fra øyeblikket til evigheten.
Og lukker øynene.
**
Sagflis.
Jeg vil dikte
til denne tomme dagens pris
som fyller mitt liv med sagflis.
Så langt kom jeg altså,
Og slett ikke lengre.
**
Voice of America.
“Voice of America” har drept millioner mennesker
med propagandaens CocaCola- kuler.
Dom-dom! Dummest!
Fellesskapet i kommunismens sorte fjær
tegner seg som en ravn mot himmelen,
over de evige jordiske jaktmarker.
Et lett bytte. Men uspiselig.
**
Øde landskap.
Hun sier: jeg kan ikke ha to samtidig,
det ville du ha merket.
Hva skal jeg si: at jeg ikke merker
hvor mange jeg selv har? Alle og ingen.
Jeg går sporløst på skaren av andres liv,
mot vinden i et øde landskap.
Og merker det nesten ikke.
Det er skremmende:
Landskapet fryser gjennom huden
og blir meg.
Langt bak i drømmen
står du med de varme hendene.
**
Schindlers liste.
Ser du ikke at Schindlers liste
dette nazi hollocost
trykket til filmens bryst av Spielberg,
at det ikke reddet noen,
bare utsatte døden,
ga litt ly for et regn av kuler.
Men verre enn noen krig
er tidens nålestikk av sekunder.
Vi menneske stopper ikke regnet,
men kan gi noen ly for regnet,
et skjul natten over.
Men den nådeløse solen
må du tåle alene.
Dagen er din.
Ps/ jeg kommer alltid til å mene
at solen er best i skyggen/ ds
**
En ond kabal.
Vi tenker
at en dag løser alt seg.
I det minste fordi alle skal dø,
også maktas matadorer.
Vi overlever
gjennom vårt avkom.
Mer trøst makter jeg ikke å gi.
Likevel, jeg tror ikke på
den store utslettelsen,
atombomben,
the big bang.
Jeg tror på den uutholdelige og nær evige pinen,
liv gjennom liv, generasjon etter generasjon.
Jeg tror at meningen til slutt
må gå opp i det meningløse,
som en ond kabal.
Rettferdigheten – ikke bare mangler den,
men begrepets innhold er uklart.
Jeg har likevel et håp,
at vi er skapende,
skaper mening og rett
som et kunstverk. En frise.
Hvis noen vil kjøpe den.
Å kjøpe er å anerkjenne.
Å bli kjøpt er å bli verdsatt.
**
Fragmenter av nei
Vi sier
en dag kommer rettferdighet til å skje fyldes.
Da kan vi se og løfte alle de navnløse som i dag er
trengt sammen i trang urett eller lagt under torven.
Dessverre: nei.
Urett gjentar seg,
trekkene gjenkjennes i stadig nye Janusansikter,
kapitalisme dandert med demokrati kjenner vi.
Nei til førførelse.
Klær skaper folk, men maktas frosne fingre
er blåkalde uansett påkledning.
Kunne den bare hatt den anstendighet å bruke vanter.
Jappene jamrer over ikke å bli en Askeladden,
mens gjeldsofre og de arbeidsløse er ren statistikk.
Politikere skriver sine hiroglyfer over TV-skjermene.
Folk bøyer nakken under paragrafene.
Nei til formynderstaten.
De som falt i Gulfkrigen? Vi husker bare
noen omkomne amerikanske piloter,
ikke dem de slapp bombene over,
alle de “kirurgisk” angrepene, pasientene,
liv skåret ut av verdens kropp.
Så humanistiske drap.
Nei til flere kriger for å redde verden.
Alle viktige media
spiller på overvåkningens evangelium
i Brønnøysundsregisterets navn,
der Orwells visjon er satt på pidestal
sammen med individets sang om den røde rubin.
Nei til overvåkningssamfunnet.
Var opprøret forgjeves?
Vår tids sosialisme er ingen kollektiv grå masse
i asken fra Hitler og Stalins krematorier,
den er retten til å stå fritt og i full blomst,
men likevel være sammen, ha et felles navn.
Det er så mange surmager og brønnpissere som vil
kaste opp i fanget ditt.
Nei til alle brønnpissere.
Navnløse i alle land,
ta og kjenn på din nestes hånd.
Er den varm så hold den godt og lenge.
Da blir vi en lang lang lenke.
Ja til lenkegjengen.
**
En honningdrøm.
Det summer en sverm av fluer over mitt liv.
Gid det var bier.
Det lukter svette i porene mine.
Gid det var nektar.
Jeg produserer møkk til alles lyst.
Gid det var honning.
**
Dette må bli.
Det koker fram fra et forvirrende kaos
i mitt kraniums munnskjenk.
Tankenes små bobler dannes, vokser og stiger opp.
DETTE MÅ BLI ET DIKT.
Livets mange meninger
smeltes ned til en klump metall
i hjernens skjærsild,
og livskraften gjærer og gjærer.
DETTE MÅ BLI EN SKIKKELIG RUS.
Tidens fine flor av blått blod
banker helt ut i fingerspissene.
Jeg beføler deg alt under huden.
DETTE MÅ BLI EN VARM ORGASME.
**
Ingentings vise.
Jeg sitter i et tomt rom
og lytter til meg selv,
til en ingentings vise.
Mitt liv blir stadig mer likt
et dikt av Jan Erik Vold. Loff.
**
Et humledikt
Det er sommer, det er sol.
Det er ikke vind,
det er ikke mygg.
Jeg sitter med beina på bordet,
lukker øynene, lukker tankene.
Sjøen ligger der blank og stille.
En flydur høres i det fjerne
som en humle.
Vent til den kommer helt nære,
da slår jeg!
**
Gresshopper
Gresshoppene synger med bakbeina,
hører vi, men sjelden ser vi dem.
Det er bra med noen slike, sier vi,
Det gir stemning og kanskje litt nytte,
men en hel sverm ødelegger avlinger
nådeløst som store hagl,
de gnager de i seg aksene.
På Lillehammer og i Hamar før OL94
dukket en og annen gresshoppe opp
i grå dress og knokkelslips. Først en.
Etter hvert kom det flere og flere,
ble fra sjarmerende, til en stor sverm.
I departementene og fylkeskommunene
ville ansatte først tjene folket.
Så dukket det opp paragrafryttere
i blå dress og sorte sko,
med et gresshoppesus av regler.
Først var de bare noen få,
hver enkelt i og for seg grei nok.
Etter hvert kom det flere og flere.
I store konsern med marmor og glassportaler
høyt hevet over ethvert klima,
med lydløse terminaler til all verden,
sitter gresshoppene og kritiserer
folks inneffektivitet og statens innblanding
i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.
Der inne formerer de seg effektivt
for å kunne erobre markeder etter markeder,
pålegge oss kriser etter kriser,
komme igjen for å dømme levende og døde,
uten at vi på vår side stiller spørsmål
som de alltid setter spørsmålstegn.
Bankkrisen var bare en begynnelse.
Gresshoppene overtar jorden.
**
Om å leve videre.
Blodets bånd
leder kjærligheten og livet videre
utover det egne liv.
Også gjennom vennskap
gjøres noe levende utover oss selv,
sterkest, ja uovervinnelig hvis
det er begge deler: blod og vennskap.
Jeg vil være mitt eget eksempel,
på hvordan minner om andre i meg,
får dem til å leve, i meg.
Mor, du bar meg opp på fjellet
i en kurv i frigjøringsdagene 1944.
Om somrene satte du rypesnarer, planla livet,
dro på fisketur (det var før den sure nedbørens tid).
Her på hytta hviler bildene tålmodige,
luften er så ren at de ikke samler støv,
også bildene av de to sterke menn i ditt liv:
en professor og en direktør,
et trekantdrama Shakespeare verdig,
et liv med meg som dobbelt enebarn,
dobbelt ukelønn og dobbelt middag,
og mye kjærlighet.
Slett ikke så skjevt som man ville tro.
Alle tre er nå døde.
Alle lever videre i meg
som jeg håper jeg vil leve videre
i mine barn. I deres minner.
At livet som ånd derved forlenges,
er uten metafysikk, likevel uforståelig,
slik all sann uforståelighet bør være.
Hvis vi likevel prøver å forstå,
er det gjennom hukommelsen
at vi holder livet oppreist.
Men hukommelse er lunefull.
Det vanvittige i historien huskes,
teracottagravene, pyramidene, korset.
Den kollektive hukommelse
er mer urettferdig enn Gud selv!
Blir min hukommelse også en slu dommer?
**
Lyder i stillhet.
Sletthei fjellet, det er høst, ettermiddag, lett overskyet.
Jeg stopper opp. Er helt alene. I stillhet.
Først kommer en summing i hodet,
som fra en elektrisk harpe,
den feider snart ut.
Men duggen på lyngmoene hørte den, blunker.
Og der, et lavt kvidder, et lydglimt bak fjellbjørka,
fra en rypestegg? Nei orrfugl.
Et brus av smålyder varmer gjennom stillheten,
de balanserer all oppmerksomhet.
En bekk? Ja, og bjeller fra sau langt unna,
så fjernt at lyden tynnes ut til et sukk.
Jeg går igjen. Støvlene støyer
som militære gjennom sprø lyng.
Tramper ned alt. Stillheten sprekker!
**
Undring.
Det som forundrer meg mest med virkeligheten
er dens slående mangel på fornuft.
Eller dens kyniske fornuft:
Darvinismen i alle ting,
verdiløsheten i all verdi.
Hva med den uunngåelige kjærligheten
mellom meg og mine barns blikk,
som en gang mors hånd rundt lille min
holdt alt fast?
Mange taler om kjærlighet
men få har holdt den i sin hånd.
Mange taler om livet
men få lar det leve i seg.
Mange taler om døden
men få gjør den til en del av livet.
Jeg tror at egentlig er alt tillatt
Hvis jeg tillater meg selv.
Derfor tillater jeg kjærligheten
og de store store ordene.
**
Bilder.
Se: fotos fra de harde trettiåra
i sort og hvitt.
Husk at virkeligheten var farger
også den gangen.
Glorete plakater og video
fra de virile nittiåra.
Husk at også nå kan bilder printes
uten en eneste farge.
**
Livet i revers.
Jeg grep til slutt hånden hennes
for å føre henne vill.
For bare den villfarne
har en mulighet
til å finne en farbar vei.
Kom, sa jeg, følg meg.
Men jeg gikk bak.
Hun grep begjærlig
ledelsens mulighet.
Hun vokste som jeg minket.
Tilslutt var jeg et lite sædsellekorn
oppslukt i eggets famn.
**
Puslespill.
Jeg blir aldri en
professor i språk.
Men jeg griper ordene
begjærlig.
Og kaster dem mot
sitt eget bilde.
Jeg blir aldri en
Bonnard i bilder,
men jeg presser mine former
mot pannens harde skål
og ser runene kommer fram
i mine meninger.
Jeg blir aldri en
Einstein til å formulere naturlover,
fange det ufatterlige og fruktbare,
grokraften i vår virkelighet.
Men jeg finner brikker
av naturens puslespill
og setter de sammen
slik det var.
Jeg lar meg ikke forføre
av alle de som tror naturen
lyder deres egne drømmer.
Jeg blir aldri en vinner
i det kirurgiske klatrestativet.
Helsevesenets maktmennesker
river meg til blods hver virkedag.
Men jeg prøver å utøve mitt håndverk
så lenge kraften finner fram i mine hender,
som planten vil utfolde sine blomster
så lenge den har saft i stilken.
Vi må alle handle mens det er tid.
Også de som dør på første klasse,
de dør. Spør du meg.
Er det klasser også etter døden?
Kanskje Euroclass eller kaster?
Wenche Foss inntok Radiumhospitalet.
og la ut sin journal i ukepressen.
Slik er det å ha offentligheten som scene.
Nær døden kommer til første klasse
med direktør Vincent ved sin side,
han du vet med OL hymnen,
dørvokteren av første klasse.
Det er bedre å kjenne direktøren og ikke ha kreft,
enn å ikke kjenne direktøren og ha kreft.
Spør du meg. Eller surret jeg?
Alt er ute av balanse,
likevel roterer verden vibrasjonsløst videre
og alle legger sine egne puslespill.
**
Et paradigme.
Summen av alle gode forslag
er en skrekkvisjon.
Summen av all visdom
er den dypeste dumhet.
Summen av vår tekniske viten
er et altetende villdyr.
Derfor: alt bør ikke summeres.
Vi bør vende effektivitetens paradoks om
til å gå opp i en varmere verdi,
ved enkel divisjon på divisjon,
skape et paradigmeskifte.
(vet du ikke hva det er, slå det opp da vel!)
**
Min madonna.
Den dagen du liker regnvær,
står en sol opp i deg.
Den dagen du slutter å sutre
(her nappet hun surt arket bort)
og griper verden som den er,
vil den bli et redskap i hendene dine.
Den dagen du sanser skyggene i hagen
som vakrere en et maleri av Chagall,
da blir du madonna,
og skjenker oss en fullagret vin
som er kunsten selv
i det alminnelige hellige måltid.
**
Tanker til god vin.
Fra det fjerne høres musikk.
Nært meg spiller sirissene.
Ennå har jeg noen frie valg,
trengt opp innerst i livets hjørne.
Mitt liv er ellers som min mage,
den begynner å bule,
men med stramme muskler under
hvis du tør kjenne: kjenn!
Jeg sitter på en sval altan.
Det er natt, og foran meg:
er et sort hav
og et glass blank vin.
Usynlige mygg i mørket
merkes først neste morgen.
Jeg tenker: det er ikke enkelt å ha det så godt,
sitte på solsiden selv om natta.
Solen er best i skyggen.
Dagen er god å ha på si
til å bla gjennom
i det svale sommermørket.
Løftet av øyeblikkets magi
hviler jeg på vinden, som en ørn
og ser alt ovenfra.
**
Det siste landskap.
Jeg ville oppsøke fjellet og høydene
for å være alene i sorg, for å se utover og se mitt liv
i perspektiv. I nye perspektiv.
Men tankene mine sto lammet,
synene svartnet.
Er dette det sistes landskap.
Det jogger en fyr langt der nede
med sin fuglehund i nyskjerrige siksak.
Så forskjellig livet er for oss,
uten en skarp grense
mellom rett og galt, flaks og fatalitet,
uten en registrerbar mengde sannhet,
bare mageknip og tankenes lek
gjennom det sistes landskap.
Du har fått danse,
men måttet sette deg igjen.
Noen stjal dama di,
og festen går mot slutten.
Men den kjekkeste jenta sitter igjen,
som den kjekkeste gutten.
Var det egentlig slik? Var dere tross alt heldige?
Spør jeg i det sistes landskap.
En gang for lenge siden her,
jogget jeg nedover fjellet sammen med ei jente
og lette etter et passelig sted for å ligge med henne,
en fjellhylle litt i skjul.
Nå sitter jeg her alene med min penn
og min sammenfalne penis,
sier til meg selv: det er greiere nå.
Men gir det mer glede?
Herfra er alle retninger
like riktige, og like gale,
i det sistes landskap.
Nede igjen i bygda
kom en Merchedes Cabrolet glidende inn.
Den stanset, ut spratt en sprek mor og datter
sommerkledde som folungene om våren.
Jenta løp bort til et hesteutleie, ville ri.
Snart red mor og datter med hjelmer inn i Jotunheimen
og uten å vite det, inn i det sistes landskap.
Ansiktet som jeg nå ser i alle ting
blir utydeligere for hver dag.
Hvem kunne tro at mitt liv
noen gang skulle lakke og li?
Den bilen jeg første gang kjøpte
ville vært veteranvogn i dag.
Tidløst er alt som har vært,
tablåer malt og satt til side
uten rekkefølge eller rang.
De kommende døde roper til meg
fra dypt i det sistes landskap.
**
Trekkfugltanker.
Sakte endrer alt seg
til det står fram omskapt.
Stille strømmer livet
til det med ett styrter seg i dypet.
All kjærlighet blir meningsløs
uten den første til oss selv,
det kan ingen bebreide oss.
Den som vil befri seg
fra seg selv
er i fritt fall.
Gamle kapper er hengt ut i vinden.
Gode borgere har hengt seg
i Slottsparkens vakre trær.
De tar dem ned før 17.mai.
Handlingenes puslespill
har ingen fasit.
Men hvis det en dag kommer
noen som kjenner seg igjen i brikkene
da sier jeg: hvis du tar med deg troen
sammen med tvilen,
da vil ditt livs andedam
aldri fryse helt til.
Misunner vi ikke likevel trekkfuglene
deres oppbruddsevne?
* *
Alte kameraten.
Morten og jeg, ganske subne,
har sovnet av på hver vår sofa.
En gang var vi i samme bevegelse,
men nå har vi altså sovnet av
mens svanene har svømt sin vei.
En gang var vi mestre, i hvert vårt.
Nå ligger vi her
i likkister for de levende.
**
Rumpa i gear.
Noen har sagt at
det rette sted å tape er i finalen.
Nixon satte en ny standard:
å tape etter først å ha vunnet finalen,
til topps, deretter desendere,
blåse over ende mens halve kloden holder pusten.
Den vanlige mann og kvinne
taper uten å ha tenkt tanken på å delta.
De er låst inne i et lite liv, i hverdagsnederlag.
Jeg sier: det samme kan det kanskje være, for
somrene blir kaldere og vintrene mildere framover.
Enten er det drivhuseffekt eller en ny istid.
Samme faen, banner jeg, se å få rumpa i gear,
kom deg til et sted der du i det minste
kan tape, fryse eller svette.
La ikke de andre kjøre hele showet.
Show litt for dem, syng for eksempel!
Vær Gud eller Satan, go man!
De vil se på deg, og begynne å blåse.
Blåse blåse blåse deg ned.
Men bare stå på!
Uansett hvor mye du taper
har du da vunnet litt.
**
Gutten i vinden.
Noen har sagt at
det rette sted å tape er i finalen.
Nixon satte en ny standard:
å tape etter først å ha vunnet finalen,
til topps, utsyn, deretter desendere,
blåse ned mens halve kloden holder pusten.
Den vanlige mann og kvinne
taper uten å ha tenkt tanken på å delta,
låst inne i et lite liv. Og hverdagsnederlag.
Jeg sier: det samme kan det kanskje være, for
somrene blir kaldere og vintrene mildere.
Enten er det drivhuseffekt eller en ny istid.
Samme faen, banner jeg, se å få rompa i gear,
kom deg til et sted der du i det minste kan tape,
fryse eller svette. La ikke de andre kjøre hele showet.
Show litt for dem, syng for eksempel!
Vær Gud eller Satan, go man!
De vil se på deg, og begynne å blåse.
Men bare stå på, for uansett hvor mye du taper
har du vunnet litt.
*
*
Livet – for faen
Livet mitt blir mer og mer uforståelig,
snart er bare fornuften tilbake.
Mine mål blir mer og mer uoppnåelig,
snart er bare målet tilbake.
Må jeg ligge her og høre på meg selv
når alle andre er tilstede.
Må sorgen spise opp seg selv
i kalori på kalori av glede.
Fy Faen for et fangehull
å gå omkring på livets vidder.
Fy Faen for et fittehull
er munnen min. At tungen gidder!
**
To tyngder.
For et mareritt hvis folk kunne se på meg
og se hele sannheten om meg.
Men på den annen side,
pokker ta toleransen hvis alt kunne vises
og man likevel ville smilt nesten som før.
Jeg balanserer disse to tyngdene
som egg i hver sin varme hånd,
klekkes de ut blir de begge uhyrer.
Jeg drar hjem og knekker meg en omelett.
Har du litt salt?
**
Natt.
Hver natt er en gave,
gi den en himmel i deg.
Hver natt er et syn bak synene,
en bevissthet under det bevisste.
Livet soves aldri bort,
det leves i søvnen i nye dimensjoner.
Dagen er ditt formelle liv.
Natten er kunsten å være.
Farger, symboler, drifter
males på drømmens store lerret.
Men henger du bildet i din dags stue,
tør du ikke?
Var lerretet tomt sier du,
da du til slutt så etter?
* *
En fattig trøst.
Dette diktet er om filosofene
Sartre, Wittgenstein og Carnap,
tankenes Snipp, Snapp og Snute.
Jeg presser fjeset mot min rute.
Når er eventyret ute?
Tanken er et nysådd frø,
sæd til eksistensens brød.
Jeg vet at folk flest innerst vet
at Gud er død, fra evighet til evighet.
Men troen tukter, tvilen rår
inn i nye hundreår.
Snipp snapp snute
så er livet ute!
**
Reidar og Godot.
De sier om Reidar, min stefar
at hans alderdom var fin, hans hjerne klar.
Men jeg vet ikke jeg,
livet hans ble alt for mye et spørsmål om skitt og urin.
Og om slim, for han snuste.
Jeg husker hva han var.
Alderdommen hans ble
som å sitte foran et gammelt TV:
Hvem ryker først?
Finner jeg mitt program?
Hvor er fjernkontrollen? Her lå den sist.
Støvete bøker som før ga innsikt ga nå allergi.
Hva sitter jeg her og venter på?
Måtte han spurt seg.
Og egentlig,
venter vi ikke alle på Godot.
**
Livet
Livet er en underlig sak,
ingenting foran og ingenting bak,
likevel fult av forbindelser
forover, bakover og forbi.
Det gjelder å ha fantasi
men samtidig besindelser.
Jorden svever i det tomme rom,
som er ett med å falle.
Livet lyser i et ingenting,
for intet og alt er i alle.
Ta vare på det ene
som lodder liv til liv,
sterkt og tett.
Ta vare på det rene
som tar oss unselig i hånden
men som vil lede rett.
**
Tullsnakk.
Nå er jeg full
men finner stødigere fram enn på lenge.
Det er fint å bla i moteblader.
Det gir en håndfast mening: kropp, klær.
Kan det være at dette utskjelte
kan tegne drømmene tydeligere enn tusen talemåter?
For drømmene lever også i reisemålenes rekesmørbrød,
i grisefestens gladiatorleker.
Det er noe med bredden mellom beina
og skrittet hennes. En bollemus.
Det tenner menn som meg.
Slik sett er jeg et dyr som adlyder
genenes ordre, ereksjonens ettersittende giv akt!
Dessuten vil jeg hevde:
unn deg en liten eksergis
gi deg tid til å gripe fruktene, plukk gleden.
Frykt ikke, livet fins.
*
*
Hat og kjærlighet.
Jeg hater nasjonalismens supermarked,
som jeg elsker kulturenes kulinariske lunchbord
spist i rennesteinen eller på parnasset.
Fra det ekstreme til det alminnelige
spennes livsbuen.
Pan, se strengene som dirrer,
og pilene på vei mot sitt bytte;
de er evangelier, øyeblikk og evigheter.
I dine foldete hender
lukker jeg min sjels øye.
Og raper –
Supermarkeder og luncher,
tar de da aldri slutt?
**
Sannhetsord, versjon 2.
Jeg sitter nært varmen
men kulda kjennes,
tidens kulde.
Kan et liv som mitt
klebe seg til fiksstjernenes fata morgana
i regnskapens time?
Jeg kunne begynt med sannheten om meg selv,
Men den er ikke en gang entydig.
Selv ditt smil sier meg to ting samtidig.
Dine drømmer sprekker som troll for sola
mens dine drifter danser med alvene.
Hundre ganger slik er også jeg.
**
Egaliser din drøm.
Sove kan jeg gjøre i graven,
leve må jeg gjøre i livet.
Det høres selvfølgelig ut
men er det ikke.
Nettene må bli våkenetter.
For oss livets glade gutter
ordner det seg til slutt.
Vi går og går gatelangs,
men tankene blir et gnagsår.
Vi synger for mye
om solen som aldri går ned.
De tynne tonestrålene slukker.
Så egaliser din drøm nå,
den du fant i våkenettene.
Sutre over meningsløshet
kan du gjøre i graven.
Meningen, sa gladguttene,
er selve drømmen om livet.
**
Ufornuftig.
I møte med den kollektive ufornuft,
blir vi alle for individets frihet.
Men fant vi derved fornuften?
**
Fra 97:
Loven om fruktbarhet
Fenomenet “fruktbarhet”
har flere folder enn man vet,
flere enn fløyelsteppene i livets kirke.
Kom til det gamle tankens hus
der brødrene Forstand og Sannhet
kneler ned og skrifter:
Høye pater, prøvet ble vi
vår sannhetsrus ga ingen klarhet.
Lovenes natur er ikke vakre idealer,
de viser konsekvensers kalde hardhet.
Det nytter ikke bare lese gamle skrifter,
vi vet at alt med tiden skifter.
Hva blir igjen, som ekte? Som livets lærde lære?
Pater svarer: Det er sæden og dens frukt,
det er vinger og bevinget luft.
I det å se og så å bli sett
skapes gnisten i ditt folkevett.
Hør tidens hersker og profet:
På alle veier, søk en fruktbarhet.
Vi vil forstå deg bedre, pater,
ved eksempler…..?
Se på solnedgangens fargeflor,
den fører elskende så nære, uten ord.
Mens fysikkens Kepler fanger lysets kvanter der,
og kleber dem til lovers faste former av fornuft.
De ser det samme, de elskende og Kepler,
men likevel så helt forskjellig tanke.
Hvem har rett?
Begge to, for ingen adlet sannhet finnes
bare møter mellom se og sett,
bare fruktbarheter, rett og slett.
Mennesket er et teknologisk dyr,
vi finsliper kniver, vi flyr.
Men drømmene gjør oss til fresende katter,
vi maner fram ånder, har gråt og latter.
Vi samler sannelig på kontraster,
kaller dem dyder og laster.
Jeg sier, alt dette er
former for fruktbarhet.
**
En grense.
Stiene du gikk
kan ikke gås av dere.
Livet som du fikk
er ikke mere.
Det er grenser
selv ikke glatte tanker
greier gli seg over.
**
Filibuster
Det varte en stund før jeg forsto
at likegyldigheten var ditt opprør.
Ironiens bitende infanteri i deg
fyrte løs mot oss filibustere.
Fred være med oss alle.
I krigen!
**
Valkyrier.
Nå er det taust i skallens Valhall
men med ekko fra alt som var.
Valkyriers rop og latter
forstummet har.
Rundt står moralens urgamle trær,
drysser løv over sansenes hender,
minnene kjemper mot tidens hær,
i en verden som brenner og brenner.
Jeg ligger på ryggen, ser at det skjer,
og tenker: jeg er egentlig ikke mer.
Virkeligheten er vasket helt ren,
hvite lerret på stafeli-tynne ben.
**
En lek.
Fra høyden ses alt annerledes,
tanken flyr og det blåser friskt.
Men på lavlandet dyrkes kornet.
Der bølger åkrene i meg, og de metter.
Mens blikket løftes mot fuglene.
Det finnes fordeler og fanteri
med nesten alt, fra fjellet til slettene.
Alt er nødvendigvis subjektivt.
Tingenes egen tyngde
kan bare måles med troen på en selv
i møtet med en annen.
Dette innses skarpest
på den ytterste tankedag.
Tvilen i alle ting tvinger fram toner
og gjør livet mulig å leke.
Hold derfor fast ved tvilen.
Pass deg for troens lekkerbisker
de bjeffer og biter.
**
Jeg ble disket
Jeg har alltid blitt ringeaktet
fordi jeg hadde for vane å provosere,
tydeligvis selv når jeg ikke ønsket det.
Men nå hører ingen en gang etter!
Det er for lenge siden 38.0 (trettiåtte blank).
Derimot får jeg i fleisen
meninger om alt ”jeg ikke eier”.
Jeg eier ikke sosial intelligens,
ikke evnen til å velge,
jeg viker unna det viktigste.
Fy faen, din feiging, sier de.
Samtidig: ting jeg beviselig har gjort
forsøker noen å stryke av historien.
For eksempel tålte ikke Knut Bjørnsen
og andre hvithårete forståsegpåere
at jeg blandet idrett og politikk.
Men de ble blanke i øynene
når Johan Olav Koss dro til Eritrea.
Det ufarlige feires, fanene er til festbruk.
Kanskje jeg likevel er tilstede
indirekte beæret, unevnelig nevnt?
Jeg skrev boken Trylleringen
og spådde rett om idrettens
komers-mareritt.
Klubben min ble disket i Holmenkollstafetten
fordi jeg løp med et anti EF merke.
Klart de synes jeg er umulig,
i smått og stort.
Jeg skjønner dem.
Men skjønner de meg?
**
Det svake lyset
Ennå henger natten i kroppen
mens dagen stiger
slik at det dype mørket
sakte gjennomskinnes mer
av det svake lyset,
og konturene av verden våkner,
vil risse seg varsomt inn
i min virkelighet.
Skyggene fra natten
legger seg nakne inntil mine nervestrenger,
de bønnfaller: vær hos meg litt til.
Men med ett rinner sola
og natten sprekker!
**
Livets Papparazier
peiler meg inn, ser meg gjennom søkeren
men de plager meg egentlig ikke.
Hva pønsker de på?
Hvilket spørsmål stiller de?
I min kanalsøkende sorte fantasi
er papparazienes oppgave egentlig
å bygge glansbildenes fasader
flittig oppover
så høye at de faller
av sin egen forvokste tyngde.
Det var en gang i geriljaens rike
i det indre av El Salvador,
jeg satt i skyggen og spiste tortillas.
Der sto han med ett, papparazian,
i skyggen av sin egen store cowboyhatt,
med kamera og linser hengende,
med et revolverbelte av filmer,
med en bærbar sort plastdusj i sekken.
Han forklarte på bredt nordamerikansk:
begge parter i borgerkrigen respekterer meg
men begge skyter etter meg,
geriljaen som regjeringen!
Men faen ta, nærbildene selger!
Han var en ekte papparatzia.
Jeg vet ikke hvorfor Diana døde i tunellen,
men tror hun tråkket på sin egen mine.
Hvis folk forlanger
sine helters hoder på et fat
så holder de likevel ikke ut den
som velger å ta dem på ordet.
For den bygger hatets logikk
så himmelhøy at det styrter ned
over folks helligste drømmer.
Egentlig lever vi alle under vann.
Heltene i livet er det agn
som senkes ned til oss.
Vi ser den blinkende kroken,
og kjenner igjen smerten
men kan ikke la være:
vi napper i oss godsakene,
og piler unna som piraja,
til det en dag går helt galt,
med både pirajaene og papparaziane,
går galt med alle paddene i sivet,
med livet.
**
Min tids ubærelige tyngde
er et lodd om føttene
er redselen for å synke.
Ser jeg ikke det meningsløses
voldsomme buespenn
fra begynnelsen til slutten,
og de små menneskene under,
og det ennå mindre meg.
Astrofysikernes «sorte hull»
er dødelige materieknusere.
Men de såkalte «ormehull»
åpner for fantasiens vinger.
De vil unnslippe livets kirkeklokker,
vil spenne buen på nytt
og narre materien
på metemarkens enkle vis:
ved å spiser seg vei gjennom jorden.
Måtte jeg en gang få slippe gjennom
mitt livs ormehull, lille markkryp,
kjenne den svarte molden vike.
**
Et vakkert par
Det baller seg til
i begge ender:
I troens tankefjas
med alle kongenes nye klær,
og i fornuftens selvforskylte nakenhet
inntil det vanvittige.
Herr Fornuft og frøken Tro,
var det ikke bedre
om de begge besinnet seg
og stjal hverandres
små blikk av beundring.
De kunne blitt
et så vakkert par!
**
Det heter ikke
Det heter ikke:/
jeg kan så lite,/
men at min kunnskap er begrenset./
Det heter ikke/
vi vet så lite/
men at vår viten
har svake vinger./
I erkjennelsen av vår begrensning/
ligger bevegelsens mulighet/
og trekkfuglens stedsans og tro.
**
Viten og virkelighet (filosofisk notat)
Utenom vårt møte med virkeligheten/
har ikke forestillingen om viten noen mening./
Derfor ligger det er hav av ikke unnfanget viten og venter/
fordi mange møter har nødvendigvis ennå ikke funnet sted,/
men også derfor: det finnes ingen endelig mengde viten/
som et stort skattkammer, bare sammentreff som skjer./
Som spontane møter mellom mennesker/
er også møtet mellom mennesket og all annen virkelighet/
fra soloppgang til solnedgang, fra kjærlighet til hat./
**
Makula (slå det opp hvis du ikke vet hva det er)
Det er lov å nyte øyeblikket/
det er lett å veie tiden/
det er lys for livets makula/
å la det som er/
lene seg mot det som blir./
**
To gråstein
ligger hele natten/
uten å ta på hverandre./
Han tør ikke – hun fyser ikke./
Han puster tungt/
til slutt snorker han./
Hun får ikke sove/
blir liggende stille./
Til han vekkes av stillheten,/
ser på henne, tør ikke ta på./
Men hun fyser ikke, faen ta ham./
**
Leirbål under en sort sol
Over leirbålets enkle livsform/
stiger en sort sol opp/
og du ser: teknologiens silisiumjungel./
Rovdyret går hvileløst/
fram og tilbake/
i våre gode tankers spinkle bur.
**
Morten og jeg (versjon2)
har sovnet av på sofaen./
En gang var vi i samme bevegelse – Idrettsaksjonen./
Men nå har vi sovnet hver på vår sofa./
Mens svanene har svømt sin vei – So long./
En gang var vi mestre i hvert vårt./
Nå ligger vi her/
i likkister for de levende!/
**
Til Reidar (versjon2)
Forskertrangen fant i deg
sin intensitet til å evne mye.
Den fant i deg
også sitt administrative medium.
Som en synsk satte du forskeremner i sving
rundt hospitalets krystallkule.
Likevel står vi små tilbake
ved kreftsykdommenes fjell av gåter.
En gang når du forlengst har fått hvile
vil kanskje fjellet åpne seg
og man ser:
det rommet også det du gjorde.
Gyldne gjerninger legger seg som årringer
i menneskehetens livseik,
finnes som malm i bergene,
og løfter seg med vinden
inn fra havet.
Tilslutt måtte også du hvile på årene.
Tilslutt så vi deg som en profil mot solnedgangen
i det gravferdsbål der livet legger seg til hvile.
**
Kaosteorier (prosastykke)
Idag gjennom yr og gråvær i tidlige morgentimer
suser jeg langt over fartsgrensen
gjennom det flate sovende landskapet,
og jeg tenker: til nå har jeg lært to nye ting i dag:
om Lorentz kaosteori, likninger
hvor datamaskinen med flid alltid tegner en sommerfugl,
og at tretti tusen ble født av sæddonorer fra universitet.
Er det verre enn å forelske seg i en man ikke kjenner?
En sommerfugl fra blomst til blomst.
Jeg ville helst valgt mine foreldre med mer omhu.
Men egentlig, det blir mer skremmende hvis en genetisk kontroll og valg blir mulig. Vi er vandt med det naturlige, Darvinismen i alle ting. Slik er vi.
Follo kirke brente i natt. En ny satanist?
Det er bilradioens land jeg bruser gjennom,
i mitt livs katedral av tanker og tikkende tid.
Når punkterer jeg? Når parkerer jeg?
Ingen vet. Kaos er kanskje det beste. Fly min sommerfugl!
**
**
Taket glipper/2
Det ville kostet deg så lite,
et smil, et håndtrykk,
en omfavnelse før søvn.
Jeg holdt rundt en knyttet hånd,
knyttet tankene.
Det koster meg så mye
å måtte la taket glippe,
troen på et nytt samliv
løsne grepet.
**
Aldri skilles, versjon 2
Idag så jeg
rynkene i ansiktet ditt
og i mitt,
det hvitnende spenk i håret,
blikket som ser forbi,
munnen som med kraft er lukket,
kroppspråkets mange små klagesanger.
Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.
Aldri skilles.
Idag hørte jeg
for første gang at jeg pustet,
ikke tungt, men annerledes.
Et varsel om storm.
Krusninger av åndedrett
jager over den ennå blanke flaten
av år etter år. Løfte etter løfte.
Krusninger rynker mitt speilbilde
der jeg ser mot bunnen
og vil gripe himmelen i dypet.
Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.
Aldri skilles.
**
Opprør, versjon 2
På den første dag
var jeg opprører og optimist,
trodde på det gode i alt,
fra ondskapen til snillhet;
med energi og tid nok,
utømmelig.
Tømtes
**
Ateisten, gammel versjon 2.
Hvor er ateistens gud?
Det åndelige mellom alt,
kilt inn av oss
idet vi ser og er.
Uforklarlighetene
i alt det du forklarer.
Han og henne i dine skjulte kamre
som du ikke vil vise noen,
låst uten nøkkel.
Angsten for at døden
skal sette sitt datostempel
også på deg.
Gud er
gleden i at livet
hver dag åpner deg
til det dansegale panorama
som selv del vanlige livet er.
Hva er da ikke lykken og sorgen.
Alt dette må få lov å være som det er
i sin forklarlige uforklarlighet.
Må ikke krokes til
en gammel gud
som skaper og straffer,
og slynger ut metafysikkens
luftige metaforer,
skygger som ikke stemmer med legemene
eller med sol og måne,
skrømt!
Sur vin, servert som
selve livets leksir.
Og som ber oss forsake alt annet.
Fy Faen!
Gud er til for å bannes over,
som den selv forbanner
gjennom det den kaller frelse.
Mens den guddom
som svever i sinnet
og derfor mellom alle ting vi ser og er,
er følgesvennen vi alle
blir fattigere uten.
**
Hensikter, versjon 2.
Hvis det er slik
at enhver hensikt
tilslutt synker,
hvis de innerste meninger
en gang blir meningsløse.
Hvis det skulle være slik,
hva er da hensikten
med så energisk å overbevise
alle dere klamrende til en mening?
Jeg ser angsten i deg medmenneske
idet du avviser mine påstander.
Muligheten ligger der
som et fjernt torden.
Men hvorfor prakke på dere tomheten
om den er aldri så korrekt.
Jo, det er en hensikt,
selv i å hevde det meningsløse:
det gir mennesket muligheten
til friere valg,
til å legge av seg åket,
skape seg sin egen mening.
Erkjenn at skaperen
ikke er en gud,
men sola på himmelen i ditt sinn,
og det milde regnet
av ditt eget blod
sildrende gjennom din hjernes
blader og enger.
Og viljen
er vinden som løfter
tankenes forunderlige drage
høyt mot en blå himmel,
mens barnet i deg holder snøret
og ler.
**
Jeg tror, versjon 2
Jeg tror, at menneske er rovdyr, alteter,
mer enn en drøvtygger.
Jeg tror, at mennesket er demokrat
og medmenneske
som et middel for selv å nå mer.
Jeg tror, på ufornuften som det grunnleggende,
med fornuften som dens tjener.
Urskogen vi slo ned rundt oss
vokser til inne i oss.
Nervetråder som vokser i tid og rom,
tette grener, hender som leter,
glatte flater som til slutt finner hverandre.
Jeg tror, det vil reise seg en ny bibel i mennesket,
blasfemisk fri for gud
annet enn våre blå øyne.
**
Fragmenter brukt før/senere:
Horisontenes havblikk,
jeg ser
Jeg er , et håp
med hav på alle kanter.
Salt sjø, måkeskrik som fjernes seg.
Lasten er blod og vin.
Hvor lenge skal en
holde fast ved det håpløse,
fordi det hadde en besvergelse
man en gang svor.
Når er håpet helt ute?
Når lønner det seg ikke lenger
å være standhaftig
og uutholdelig tro.
(For også det er kalkulert lønnsomhet).
Skuta stamper i tung sjø.
De tomme fatene ruller.
Skroget knaker.
Jeg har ikke lenger noe valg,
må være tro til det siste,
må bli med
ned.
Jeg er kommet så kort
så langt
i meg selv,
til unevnelig å vite:
enhver ville med forferdelse
styrte på dør
bort
i lynild av den fulle sannhet
om meg.
Alle dobbeltspillene,
speil ved speil,
blikk gjennom blikkene
leter, brokker av
fritt lys, nervetråder.
Tør jeg legge alt i ditt favn,
du som var meg.
Fanden hente ordene
tankene.
Det er bare å være ærlig,
knuse speilene.
Men hvem vil leve alene
i knust glass.
Derfor nøler knytteneven.
Derfor ……..
Alt jeg holder, glipper.
I foldene samler det seg støv.
Mørk samvittighet, allergi
masseproduserte verdier.
Bærende, sviktende.
Jeg kan ikke sove,
kan ikke våkne,
ikke bryte ut,
ikke bryte sammen,
legger meg ikke,
reiser meg ikke.
For første gang
tikker livet som en bombe,
tidsinnstilt. Av hvem?
Jeg vet ikke når det vil skje,
om det skjer.
Tilslutt tar tiden alt.
Lasse Efskind – diktsammendrag sammenhengende nå slutt – så noe mer pr år, det kan bli enkelte repetisjoner:
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 2014 –
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
I Lærdal
der bratte fjellvegger
reiser seg høyt fra havet
glir to ørner rundt og rundt
mellom utspring der smeltet snø
kaster seg ut i fossefall.
Med ett styrter en av ørnene inn i fossen.
Det lyder et lite skrall
og den faller som et løst komma nedover.
Hvorfor vites ikke.
Kanskje den angrep sitt eget speilbilde der
men traff en stein.
Den andre ørnen sirklet rundt og rundt
lenge
med tyngre og tyngre vingeslag.
Til slutt gled den bort.
En laksefisker midt i elva
hun løftet aldri blikket.
Lokalavisa fanget det heller ikke opp.
Men hadde det vært et småfly som styrtet …
Vi har alle våre perspektiv.
Lasse januar 2014
Nytt dikt ad vårt grunnlovsjubileum:
Grunnlovsfeiringa
up my ass!
Nasjonalstaten-
vår bunadsvakre narredrakt.
Gud signe dagen
men fanden ta
sannheten hver natt.
For, se deg rundt,
tror noen virkelig at
vi hadde hatt det verre i dag
sammen med danskene
eller svenskene – hele veien?
Grunnloven
er kongens nye klær.
Kan ikke noen tørre
banne igjen i kjerka
rope ut at Eidsvollsmennene
se, de står jo der som nakne
uten vår tids tøy!
*
Hei Puskas — forstår at du har et hektisk program på nyåret. Derfor må jeg alt nå planlegge litt.
Jeg fyller 70 år torsdag 13.2., og til forskjell fra Asle så tenkte jeg ikke å være et år på etterskudd.
Det jeg planlegger er en mini-maleriutstilling på Skøytemuseet (Frogner Stadion i Oslo) ca kl 18 med “åpent hus” og litt servering og tale. Forhåpentligvis kommer det også noe media.
*
Rydding på kontoret
Papirer kastes
Det brenner dårlig
Sur lukt siger fra
bakgården
Dagene kastes
De smuldrer opp
og blir til unyttige sekunder
Livene ligger der
en glemselens lie de parade
Peker du på noe
så snur det seg bort
Bare nuet beveger i bønn
en ukjent stor tanke
at alt dette unyttige
må få brenne i fred
må få bli sin energi verdig
gå inn i den enhet
som går opp i alt
*
Vinteren vil ikke helt slippe taket, men alle vet at den til slutt må. Det grønne vil trenge seg gjennom det grå.
Jeg våkner
uten smerte
uten diagnose
Jeg lever
med dagslyset
med min elskede
Jeg tror
på nuet, på deg
på oss, på framtiden
**
Forsidefjesene spør
hva er viktigst – privatliv eller trygghet?
Men du får aldri privatliv, helt
aldri trygghet, helt
Himmelen er en klatretur
helvete er en balansegang
Det gjelder
å sikre tauet
sentrere tyngdepunktet
tro og tvile på alt
Vi er småskårne stakkarer
Vi er støpt i form av stjernene
faen ta, himmelen hevne
Dronene flyr gjennom smartfonene
ser deg mer enn du ser dem
En klar beskjed
slå av alt under takeoff og landing
Hei LilleJon — vet ikke helt hva jeg skal svare på din litt forunderlige tilbakemelding.
Det der med at klokken ikke lar seg skru tilbake? – regner ikke med at det er et forsøk på å bekrefte Albert Einstein på nytt. Jeg skjønner oppriktig talt ikke hva galt jeg har gjort dere eller Inge, og husker bare uenighet om trivialiteter.
Fint at dere har det bra. Og jeg har det også bra – er frisk og er gift på nytt med Kaja Kierulf.
Jeg kommer ellers med en ny roman nå rett over påske på Koloritt Forlag: Men barna dine får du aldri. Den bygger på en sann og dramatisk historie.
Ha en riktig god påske til dere alle … Lasse
Den 4. apr. 2014 kl. 22:46 skrev Bjørg Efskind:
Takk for bilder! Det er et interessant utgangspunkt for tilbakeblikk til en tid som var
*
på flyet til Uganda 8.5.14 …
Fire spørsmål og tre svar
Hvis noe er ønsket i tiden
stiger det ikke da opp?
Hvis såkorn er stein
steiner de ikke da det som kunne gro?
Hvis livet er gjennomlevd
legger du deg ikke da bare ned
mellom din sjels sluknete stjerner?
Hvis gudene ønsket oss noe
hvorfor har de da flyktet
til en fremmed dimensjon?
Jeg senker mitt garn i dypet
men fanger ormer.
Jeg løfter mine hender mot høyden
men fingrene fryser fast i nuet.
Jeg tisser på blomstene
og de blir alle røde.
*
Noe fra joggeturen i dag 9.6.14: Teknologiens trommesalver stiger/ som en åsgårdsrei / som Afrikansk wodo/ som samisk gan/ viljeløst viljesterkt/ tungt svevende/ ustyrlig styrt/ maktesløst med all makt/. Trommesalvene strekker seg som sterke armer/ griper tiden griper all avstand/ trekker sammen/ knaker/ kloden krympes/ avstand blir nærhet/ utopi blir uunngåelighet/ så dans med trommene/ hengi deg til teknologiens ekstase/ dans …
Veiene i Afrika er som porene på brystet til en solbrent sjaman. En går til hjertet, en annen litt mindre til hjernen. Men alle ber deg trå inn, smiler, og bærer fram sine frukter.
fra notisboka: Tiden tar oss alle/ tar oss alle igjen. Nødvendighetens pisk driver oss/ slår og slår mot nuets skjold./ Her ber selv konger tynt på sine knær/ men tiden tar dem alle/ uten nåde / Likevel vokser det umulige til det mulige/ i dagdrømmerens hildring/ i speiling over ørkenheten/ som ved en hellig handling/ forenes det forgjengelige og det absolutte/ i det tomrom som tiden glemte.
… menneskets stamfar: Pikaia.
*
Lovsang for Puskas:
jeg er nordlending jeg
på toppen av næringskjeden
for ingen vil spise meg
jeg er en samler av øl og vinyl
trygt i mitt rede jeg
der de underligste besøker meg
jeg er en traust trubadur jeg
som blander mine sanger
med sol og med regn
så dans, alle dere
så lev, alle dere
så ta hendene sammen, alle dere
sammen til den store hvite ringen
sammen i det store gode livet
her på næringstoppen
her nordpå hos meg
her i mitt skummende vinyl idyll
her hos en enkel trubadur
vær steike lur!
Døgnets fire faser ved Malawisjøen
NATT
Selv i mørket skinner rommet
mellom menneskene rundt Malawisjøen
mens nattens nymfe ligger nakent på stranda
skjuler sporene etter fiskeres enkle farkoster
løper duggvåt innover maisåkrene
kler seg i silke rundt åsene, danser
brer over seg skyene, sovner
Alle ser og blir sett i mørket
… begjæret, overgrepet, sviket …
MORGEN
Solen stiger som en oval boble
gjennom blåsvart vann
åpner opp sitt malerskrin
som en eksentrisk livskunstner
møter alle, fargelegger alt
blåser bort tåken mellom trærne
Nakne kropper myser mot dagen
Alle ser og blir sett i det stigende lyset
… savnet, sødmen, håpet …
DAG
Solen varmer i gress og hjerterøtter
jager alle som kan til skyggene
havet gir sølv, marken gir gull grøde
alle slags varer bæres til markedet
kvinner balanserer plastkar på hodet
går i rekker som maur langs stiene
Tiden samler sine sekunder og står
Alle ser og blir sett i den klare dagen
… kravene, kreftene, arbeidet …
KVELD
Kveldsluft kjølner selv sterke hender
til fiskere, bønder, kontorknekter
følelsen av å komme hjem til kvelds
og være ønsket og ventet
holde rundt hverandre med små sterke ord
Mørket legger en hånd over øynene
men tenner samtidig et lys
i menneskene rundt Malawisjøen
Alle ser og blir sett i det svake lyset
… smertene, troen, tvilen …
For 2 år siden hadde Joyce Banda akkurat overtatt som president i Malawi etter at den daværende president brått døde.
Dette diktet er/ fordi/ jeg sitter og bare ser/ bare lar tiden sile/ som myk sand fra hånden/ mens dagene er varme og lyse/ mens livet lener seg/ mot Sareptas krukke/ mens alt har begynt/ og ingenting har sluttet/ mens det å vente er å hvile på vinden.//
Dette diktet er/ fordi/ slik er det slett ikke lenger/ livet har kort vei igjen/ dagen er på hell/ skyggene er lange/ og de kommer etter meg/ og de griper etter sekundene/ som tiggere griper mynter/ De stjeler gjerne min sparte tid/ Jeg løfter hendene/ tomhendte som et skjelett/ mot den røde horisonten.//
I går dro jeg og Kaja etter lunsj til Nkoma District Hospital på besøk. Jeg må virkelig si at de hadde kommet seg ift. da jeg besøkte dem for 2 år siden.
Se med meg
Erkjennelsen av eksistens
er hos den drøvtyggende kua
er hos antilopen og løven
er hos ørnen som høyt
hviler på vingene
De har alle åpnet øynene
De ser sin eksistens
Se med meg
Erkjennelse av eksistens
er også hos mennesket
som strever for daglig føde
som streber etter åndelig føde
som tror seg hevet til noe høyere
som fanger naturen i lover
som lukker seg inne i sorg eller glede
De har alle åpnet øynene
Så se med meg
se at det å være er nesten alt
det å være seg selv som liv
mens viten og tro er nesten ingenting
Forskjellene mellom oss alle
er derfor millimetere
sammenliknet med kvantespranget
i å være med åpne øyne
Men se ikke bare deg selv
Ser du meg? Hvem ser jeg?
Jeg teller mine dager
og tar på tiden
som sandkorn av sekunder
Finnes det en hånd
som vender timeglasset
når det øvre kammer er tomt?
Jeg tar på mine nervestrenger
Det iser som frosset begjær
Men jeg vil vende lede til glede
la det potensielt negative
bli det potensielt skapende
la varmen til slutt vinne
Jeg tar på mine tanker
Det går en gud
gjennom våre hjernevinninger
og en demon
gjennom våre drømmers labyrint
Tør jeg gripe dem og holde fast?
Jeg tar til slutt på min sjel
der jeg skjermer inn mine syn
så grenseløse at de bryter
realitetens strenge rammer
og så redde for lyset
at de vil leve og dø
dypt der inne i meg
Det er ok, det er best slik.
Lasse 26.9.14
Jeg går min fjellsti
der grønt har blitt gull
rundt klaser av tyttebær
De smaker syrlige
av gjennomlevd sommer
En refleksjon trenger seg på
hvilken usannsynlighet det er
at jeg skulle plukke og spise
akkurat de bærene
Likevel, det skjedde
Jeg ser meg derfor rundt
sannelig, naturen er fylt opp
av usannsynlige hendelser
Livet er også fylt opp
av slike usannsynligheter
Mens klodens omfavnende kule
samler dem alle til en
Jeg går videre på min fjellsti
og innser at det som skjer
løfter seg idet det skjer
ut av matematikken
All handling er å plukke tyttebær.
Skøyteløperen
*
Isen
er bare en hard flate
mellom meg og ambisjonene
Den er
vårt teatergulv
for det samme drama
runde etter runde
til jeg løfter armene
og tidens dommer taler.
Sannelig sier jeg dere –
i denne verden av stål
er kinn mot kinn
den lenke som løsner deg
er blikk mot blikk
det eneste levende lys
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 2013 –
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
Året 13 med Kaukasus/ Odin prosjektet
Vårt vakre demokrati:
Friheten
den felles vidtfavnende friheten
er som det fete legemet
der det legger seg
over de tynne nyfødte tankene
og kveler også dem.
En flodhest svinser rundt i all søle og gjørme
snøfter: vi tolererer alt
men vet hvem vi liker ..
En krokodille løfter øynene fra dypet
og sperrer opp kjeften mot kverulantene,
derved er all uenighet slukt.
Når krusningene har lagt seg
vil frihetens hvite vinger
vifte lydløst over vannflaten
slik at selv gudene der oppe bare ser
godhet og grenseløs toleranse.
Dialektikk:
Det onde er det
godes energi,
uten begge stopper vi.
Gjennom kamp
er livet skapt,
uten død går
livet tapt.
En kulde kryper
i mitt sinn,
slik at varmen
finner inn.
Uvett knytter
stramt sitt bånd,
la klokskapen
ta min hånd.
En tanke stopper opp
og tviler,
mitt hjerteslag
tar den og hviler.
Slik er alle
krefter delt,
slik blir
altet ett og helt.
Fralandsvind:
Ser meg i speilet:
en gammel mann.
Ser meg i sinnet:
et liv med blod på tann.
Det er klærne som er slitte
ikke det der inne.
Valget er i tanken min,
i morgen er fralandsvind,
sammen skal vi heise seilet …
Parykker:
Vi klarer ikke leve
med den nakne livets lov
med intethet på vent.
Vi vil skape, vi vil kreve
ånd som unngår å bli brent.
Hør tidens ulveflokk på rov …
Hukommelse fra slekt til annen
er en himmel rundt forstanden.
De store spørsmål våknet mens jeg sov.
Livets mening, sosiale mesterstykker,
lar seg bære som de pudrete parykker.
Men væren før og etter meg og deg og dette
er flyveteppet ingen vev kan flette.
*
Mennesket blir primitivt/ i møtet med sine behov/ Mennesket mister sin bakkekontakt/ i møtet med jordas tyngde./ Vi blir onde i våre behov/ og syke på sjelen av å se inn i/ den store sammenheng./ Urskogene svaier ennå i våre gener./ Skal de krigerske stammer kalt mennesket/ kunne møtes i ny mening/ diktert av utstettelsens ultimatum/ eller skal de nedkjempe hverandre/ i fysisk og metafysisk vanvidd/ der gud har gravd seg inn/ som en parasitt i hjernens hjerte.
Tillegg: Mange leter etter et rasjonelt grunnlag for en gude-tro. Men en slik kanossagang eller Sisyfos slit er vår tids alkymistme. Et nytt liv – bare overgang av molekyler til nye forbindelser, ikke et eneste legges til eller trekkes fra verden.
*
Jeg har skrevet i dagboken en disposisjon for en fortsettelse av Under en sort sol – en fortsettelses bok – det ender slik:
”det neste steget – et mykere menneske”.
Tonje og Line ser på hverandre. Alt av elektronikk skrur seg igjen plutselig igjen, strømmen blir brutt og det blir mørkt. Hele byen blir mørk. De er under en sort sol!
Plant et tre,
parker din bil,
pløy din mark,
bevar regnskogen,
fang CO2 i ditt hjerte
men glem ikke mennesket.
Fold dine hender for Jesus
legg deg på kne for Mohammed
sett deg i Yoga for Buddha –
men tro ikke annet enn at de alle
var bare mennesker.
Men det er ikke – bare –
det er ditt gen, mitt gen,
vår framtid og fortid,
vår verdens familie.
*
Det senker seg en stille time
da alt er sagt.
Det nytter ikke kreve mere
min hånd er uten makt.
*
Mennesket har kommet høyt og lavt
de har vært berusete og sobre
vært nede på de mørke dyp
og opp i tynne luften
– så det er ingenting igjen vi kryp
mer kan erobre
enn fornuften.
*
Dikt kantate til Kaja 50 år
Det satt en kvinne ved bordet en kveld
hun var ikke sulten mer
sa, mitt liv det er kommet på hell
men det er ikke det jeg ser
– jeg ser – yes we can
Det sykler en kvinne mot høyden
beina blir sure og trette
tror bakken blir for drøy den
men lykken var bedre enn vettet
– så yes – yes we can
Det løper en nymfe i fjellet
men trollene følger i draget
hun ser at det mørke må telle
jeg er slangen i Edens hage
– som freser – yes we can
Det rydder en mamma på loftet
det barna har utlevd, dratt fra
hun tror at hun sviktet så ofte
jeg vet de har hatt det så bra
– de vet – yes we can
Det sitter en kvinne på kaffebar
hun skal treffe en rar en
det kommer en fanden til kar
og reven han sitter i snaren
– knekk den – yes we can
Årene kommer og andre blir slukt
hun famner dem kjærlig alle
det er uår og kronårs frukt
noe vil seire, noe vil falle
– men si alle – yes we can
*
Kanskje
Så mange mektige
hvilken usigelig tyngde
i stadig vekst
så styrt men ustyrlig
så sikret men sårbar
som Titanic kanskje
som Noas Ark kanskje
som selveste Cæsar kanskje
Imens i salongene
hever vi glassene
rundt bordet
og drikker vinen
Vi skåler
for det gode liv.
– Hvis –
Hvis man oppsummerer
all verdens moral
blir den ikke så hakkende gal
Iblandt
slår mitt liv
øynene opp i mørket
og kan ikke se
men drømmenes lyse rester
viser meg vei gjennom pupillenes lykter
Hvis man summerer
all verdens lidelse
blir det til slutt null
Men all verdens kjærlighet
lagt etter hverandre
når oss fra månen.
Utenfra innenfra
Jeg er levende
innenfra og ut
utenfra og inn
er et åpent landskap
ser horisonten alle veine
Sansene strekker seg ut
mot impulsene
men i tankenes metropol
myldrer det av liv
ut fra de vakreste templer
og fra de trangeste smug
Slik er jeg et bilde av verden
og verden et bilde av meg
De møtes og tar om hverandre
som familie og venner
kysser på hvert kinn
før de smelter sammen i et smil
*
241213: dikt ukas lasse bok:
Våre sinn har spent seg ut
fra himmelbunn til himmelkant,
de rommer helhet, rommer
alt som tapte, alt som vant.
De er vårt indre i det ytre
er livets lyse som de mørke rytt´re
er de som rir i sol og månelys
gjennom minnenes teater,
og for meg – lar møte, gjennomleve
alt jeg elsker, alt jeg hater.
*
31.12.13
Hvis ….
Hvis jeg en gang blir berømt – igjen
skal jeg svare på alle
innsendte ord og meninger – med en gang.
Dere andre skal ikke bli møtt med
tause sukk fra mitt opptatte ego.
Hvis jeg en gang får makt – igjen
skal jeg la masken falle
skal jeg løfte alle dere avmekitge
la dere leke innover
mot det skarpe hvite lyset.
For vi er alle små kryp
som lar oss lystre, lar oss lede
av de hvite lysene
dypt i tilværelsens/ genenes mørke.
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 2012 –
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
7.1.12: Begynner med en slags dikt inspirert av Gilbert:
Krig i krig/ og krig i fred/ krig i åpent lende/ Krig i sinnets dyp.// Fred i krig/ og freden bak en fred/ fred bak lukket munn/ og fred i mørkets favn.// De to går arm i arm/ en hånd i knuget hånd/ De holdes hardt i sammen/ av hat og kjærlighet.//
Notater fra søndag morgen 15.1.12: Minner er illusjonens søster/ Hva hjelper å oppleve livet/ i høyt tempo i real time/ når tiden selv aldri ser seg tilbake/ og hjertet slår som klokken/ framover og framover./ Det er på en vei som aldri svinger seg tilbake/ og den munner blindt i havet./ Kanskje illusjonen er det som kan stoppe tiden/ bøye veien en u-sving tilbake/ og møte minnene./ Sammen sier de/ at livet kan leves på nytt og nytt/ i illusjonenes lys i minnenes favn/ Slik bæres vi gjennom/ regnbuen over våre liv/ til der genus og galskap møtes.//
Jeg går gjennom en stor bokhandel/ hyllemetre for hyllemetre/ alt er skrevet, alt er kjøpt og ukjøpt/ ordene vokser over alle grenser/ gnager meg ned til analfabet./ Over skjermen/ danser utallige treff på mine søkerord/ som sandkorn gjennom digitale fingre/ Jeg står et tastetrykk fra/ de ivrige meddelere/ se opp!/ verden eksploderer i kommunikasjon.
Det ultimate spørsmål: hvem har rett til å ta liv, og gi liv? Og – med hvilken rett?
Til ettertanke: Den samlete biomasse av maur er like stor som menneskets – og deres biologiske nytte uerstattelig, og med instinktiv disiplin! Den samlete kombinasjonsevne i alle datamaskiner og internett er mindre enn en eneste menneskehjerne. imen
Ole Paus: I Norge har vi alt, men det er også alt vi har!
Einstein: naturlover skal gjøres enklest mulig, men heller ikke enklere.
så et lite dikt, om linjene kan kalles det:
Jeg går bortover veien
går bortover tiden
møter tiden
tiden møter meg
hilser goddag
hver vår vei …
Puskas om Asle T:
Du va´kke store tassen
men du er best i klassen.
Du gir penger i kassen,
du skiller deg fra massen …
Men det aller aller beste du har laga
det er Daniel og Saga!
Fra Sven: 3. Juli lander den neste ortopeden fra Norge, Lasse Efskind, og kona Kaja, i Lilongwe. Flyet lander kl 12:15 tirs 3. juli. Kaja blir i 2 og Lasse i 3 måneder.
De skal bo i 3/588
jeg har skriblet ned tre dikt i litt afrikansk ånd, – Ytterkanter – og de skriver jeg ned nå, ukas Lasse, fruktbarhetsfilosofi:
- Hvis det ikke skjer i dag/ kan det skje i morgen/ eller om en annen skje/ legges ved tallerkenen/ så, spis det du får/ spis når det kommer/ eller om det ikke kommer/ se mot horisonten/ stryk fingrene gjennom håret/ og gjennom alt/ med vinden/ med tiden forstår du/ at alt skjer og ikke skjer./ Så hold sansene og munnen åpen/ da skal du fullbyrdes/ kanskje som profet/ eller stå i livets bok/ som et komma.
- De kaller operasjonsstuene for theater/ og i sannhet: her spilles/ både drama og komedie./ Her slukkes og tennes alle lys/ masker og tuber føres/ som sverd og skjold/ og knivene, kjære kirurg/ knivene er livets øks og vugge.
- Alt har en fortsettelse/ og fortsetter/ og har en forlengelse/ som finner fram/ til en ende som blir/ en ny begynnelse./ Sirklene ruller mot/ de lange linjer./ Rotasjonens tyngde/ kaster oss utover i intet/ som er alt/ i sekunder som er evige;/ til vi løfter hodet/ skjerper blikket/ lar tankens hånd/ holde fast i horisonten/ der sirklene strekker seg ut til linjer/ og tiden tangerer nuet/ i den nakne eksistens.
- Og et fjerde dikt noen dager etter:
Verdsett hver dag/ som et helt liv!/ De er mandelblomster/ på bare greiner/ – skrev jeg mens hæren/ til den siste samurai/ skytes ned på min dvd/ meies ned/ med nye våpen, nye sekunder/ nye dager, og nye liv/ nye tider som kommer/ likevel – tidløst/ som genenes dans i solen/ som verdienes alvedans/ med skygger og samuraier/ gjennom livet og døden.
- Dikt på engelsk til gjesteboken på Ntchisi Forest Lodge:
The green Ntchisi mountain/ greets us by its thin air/ and trees and birds and insects./ And the sun looks at us all/ happy to be the creator/ happy to show us/ his stars in the silent night/ and smiling in our face/ in the chilly morning.
5b. Et nytt dikt for Ntchisi da vi kom dit igjen 11.08.12:
We came here twice:/ the forest, food, the hosts/ was equal nice./ The memories as ghosts/ we hope them all to sink/ into the mind/ as a piece of Africa sublime.
- I natt/ hadde stjernene/ trukket seg litt tilbake/ hadde et kjølig tynt lys/ lagt seg over landskapet./ Bølgene hadde sølvvinger/ blader sendte små øyeblikk/ – fullmåne fra skyfri himmel – / i natt sto den/ i senit/ -Silvernight!
- Jeg innser:/ det er ikke et mål/ at denne reisen/ og denne dagen/ tar slutt./ La den løpe/ som livet løper/ og er i løpet./ Fellen er/ at det løsner i tidssømmene/ mister bremser/ mens motorene maler i hjernebarken./ Trær står stille/ med sine stramme stammer/ og ser./ Skjærer man i barken/ så drypper det tårer/ som sevjen fra afrikanske gummitrær/ og slitte gummihjul/ ruller og ruller/ over stein og strå/ stadig villere./ Det skrangler løsere og løsere/ i tidssømmene/ i hjernevinningene/ til det rundt en sving/ og rundt en ny sving/ er slutt./
- En vandring på stier/over stepper, gjennom regnskog/ i Afrika./ En vibrasjon gjennom strenger/ i hjernevinninger/ på bølger av tankesvingninger/ til bilder av skjør sammenheng./ Et fall nedover i drømmer/ gjennom forunderlige eksistenser:/ som Alice, som alver, som Adam./ Det å fødes/ er å våkne/ holde i tryllestaven/ ta på strengers vibrasjon/ bølge inn i eksistens/ og reise ryggen/ på steppene, i regnskogen/ i Afrika.
- I Afrika, Malawi/ går ateister på kirkekonsert/ for kulturen./ Koret synger, pastoren preker/ men vårherre/ han er nok en lur én/ gjør barnestreker/ for ei lita jente på mammas rygg/ helt trygg/ med hud som natta/ med fletter av rasta/ og med store smil:/ der gjemte seg gud/ det var ingen tvil!
- Forlatt i mørket/ noen skriker/ noen hører … / forlatt/ langs veien i mørket:/ en krum rygg/ en umerkelig skygge/ et liv/ en slukket lengsel./ Bak rattet, four wheel drive/ tilbake fra en god middag/ tilbake fra et godt liv … / det flimrer rygger/ gjennom lyskjeglen/ det flimrer glimt/ av skjebner/ skikkelser mot veien/ liv i grøftekanten./ Det er et Afrika/ gjennom femhundre år/ av kolonialisme/ skrevet med sine historier/ på hver mørk rygg/ fortalt idet lyset treffer dem/ og forløst idet/ vi en gang vil treffe/ våre handlingers/ innerste konsekvenser.
- Ånd og vann/ er nervers nett og blod./ En indre stille brann/ er lyset over mørkets bro./ Vår arv fra fordums dyp/ er både sterk og svak/ med troll og tro og kryp/ men også tanken ren og rak./ Noe gjør oss bundet/ annet løsner krefter./ Noe har vi vunnet/ men magi forfølger efter./ Så fletter alt seg sammen/ i den vev som livet er/ vi knytter never, sier ”amen”/ til den andre bredd er nær./
- Lukten av Afrika/ er som forbrent kaffe/ flammet med noe chili/ gjæret i svette og skitt/ frigjort gjennom røyken/ av små bål/ som blander seg/ med morgendisen./ Den syrlige eimen/ er også i tarmene/ tømmer seg begjærlig/ ber ikke om diskresjon./ Gjennom håndtrykk og smil/ blandes bakterier med gode ønsker./ Trekk pusten dypt i Afrika/ et helt kontinent/ en mørk chaman/ åndes inn i et eneste drag.
- Det lister seg av tanker/ gjennom gresset/ som lekne barn/ som leopard på rov./ Det leves doble liv/ i skjulte dimensjoner./ Det gjemmes håp/ i slit og savn./ Det er tørketid/ der alt kan brennes./ Slik hviler verden/ brunsvidd, bar./ Den rake afrikaner tror/ at alt er styrt av ånd/ tanker, dimensjoner, slit/ er magisk manet, handlingslenket./ Frihet er for ham en illusjon./ Men han er brikken/ han er barnet, leoparden./ Magi er spirer/ er i troperegnet/ for vann er livets heksehånd.
- Hun ligger avmagret og skitten/ i en seng på sykehus/ i Lilongwe, Afrika./ Fanget i sykdom/ der livet er en lenke/ lar hun et stort smil strømme ut/ gjennom sekunder av lykke/ svøpt i en mørk evighet./ Illusjonenes varme hender/ holder rundt henne./ Diagnose er den hvite manns pisk./ Heksekunst er Afrikas øyne/ som ser gjennom nettene/ som lar jeget unnslippe/ kroppens strupetak/ og lar slippe inn til sjelen/ de små glimt av glede.
15.: to små-dikt: Ekstase/ er din sjels tsunami/ bølger fra en indre glød/ på dypet hever den deg, løfter/ men ved bredden: / vold og død.
Dans med ild/ er livet som fortæres/ gir forbannelse så vill/ men varme, nytte/ om den bæres.
- på vei hjem med flyet 29.9.:
Vi er dømt til/ å ha vårt eget ståsted./ Vi skal ikke kreve andre/ for vårt eget nåsted./ Gener går fra kropp til annen/ målet er vår skrift i sanden.
Money talks!
Technology talks!
Spirits talks!
People talks!
I talk!
Se egen diktsamling om mine afrikanske dikt!
INSTRUCTIONS FOR LIFE
- Give people more than they expect and do it cheerfully.
- Memorize your favourite poem.
- Don’t believe all you hear, spend all you have or sleep all you want.
- When you say, “I love you”, mean it.
- When you say, “I’m sorry”, look the person in the eye.
- Be engaged at least six months before you get married.
- Believe in love at first sight.
- Never laugh at anyone’s dreams.
- Love deeply and passionately. You might get hurt but it’s the only way to live life completely.
- In disagreements, fight fairly. No name calling.
- Don’t judge people by their relatives.
- Talk slowly but think quickly.
- When someone asks you a question you don’t want to answer, smile and ask, “Why do you want to know?”
- Remember that great love and great achievements involve great risk.
- Call your mom.
- Say “bless you” when you hear someone sneeze.
- When you lose, don’t lose the lesson.
- Remember the three R’s: Respect for self; Respect for others; Responsibility for all your actions.
- Don’t let a little dispute injure a great friendship.
- When you realize you’ve made a mistake, take immediate steps to correct it.
- Smile when picking up the phone. The caller will hear it in your voice.
- Marry a man/woman you love to talk to. As you get older, their conversational skills will be as important as any other.
- Spend some time alone.
- Open your arms to change, but don’t let go of your values.
- Remember that silence is sometimes the best answer.
- Read more books and watch less TV.
- Live a good, honourable life. Then when you get older and think back, you’ll get to enjoy it a second time.
- Trust in God but lock your car.
- A loving atmosphere in your home is so important. Do all you can to create a tranquil harmonious home.
- In disagreements with loved ones, deal with the current situation. Don’t bring up the past.
- Read between the lines.
- Share your knowledge. It’s a way to achieve immortality.
- Be gentle with the earth.
- Pray. There’s immeasurable power in it.
- Never interrupt when you are being flattered.
- Mind your own business.
- Don’t trust a man/woman who doesn’t close his/her eyes when you kiss.
- Once a year, go someplace you’ve never been before.
- If you make a lot of money, put it to use helping others while you are living. That is wealth’s greatest satisfaction.
- Remember that not getting what you want is sometimes a stroke of luck.
- Learn the rules then break some.
- Remember that the best relationship is one where your love for each other is greater than your need for each other.
- Judge your success by what you had to give up in order to get it.
- Remember that your character is your destiny.
- Approach love and cooking with reckless abandon.
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 2011 –
dagbok fra 04 til 10 mangler, men usikkert om dikt fra denne tiden er skrevet annet sted.
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
Tre små dikt skrevet søndag morgen 6.2.11 samtidig som revolusjonen i Egypt der tydelig det muslimske brorskap er i ferd med å snike seg inn i maktens høysete. Invit til maleri utstillingen i Galleri Tonne. Så diktene:
Dikt1: Mann uten motor/ bare med forbehold/ og med myk toleranse/ – er det tidens potens?
Dikt2: Vår tids revolusjon/ går tilbake i tid/ og innfører charia/ og omskjærer/ både kjønnets og munnens lepper.
Dikt3: Hva åpner seg i døden/ og hva lukker seg?/ TIDEN/ øyeblikket blir evighet/ og evigheten et øyeblikk/ som i en dyp narkose./ Ønske noe annet?/ men virkeligheten vil slukke våre ønsker./
vedlagt et lite dikt, kaller det “ukens dikt: menn med rompa i været”:
Menn med rumpa i være´
er de nye revulosjonære.
Bomber fra blå himmel
panner mot pinet jord –
så roper en menn´ske vrimmel:
Allah er stor!
dikt: La oss ha en deal og ikke sloss:/ hvis vi unnlater å frelse dere/ vil dere da avstå mere/ fra å frelse oss?/
Og en til: veien til helvete/ har de gode intensjoner/ men veien til himmels/ har døde millioner// – kanskje litt banal??
Annet dikterisk: Vi er alle livets minnebrikker/ biologiske bomber, de tikker/ Man kan ikke unngå å reflektere:/ det er dette jeg er, ikke mer.//
Nytt:
Våre regnbuer av livsløp/ lagt i baner/ av guders galskap og av gener / mot naken hud i tidssvøp/ ja, vi aner/ det mangfoldige fra taperen til verdens ener./ Kloden er et narrens hus/ og – hensikten med alt dette/ er sikkert nok applausens rus/ og skuespillets såre svette.//
Apropos Taliban som sprenger gamle skulpturer: Kanskje det er vi som forflater/ som tror at all gammel religiøs kunst/ bare er kunst./ De som sprenger dem og hater/ har i det minste fanatismens brunst/ mens vi har mistet de dype driftene/ og dyppet tungen i overtoleransens giftbeger./ det ligger forventning og fare i luften/
Dikt inspirert fra P2 søndag 28.5.11 om opposisjonelle i Tunisia der det kan dreie seg mot et nytt Iran – Diktatoren reiste/ men diktaturet reiser seg igjen./ Gud døde/ men illusjonene reiser seg igjen/ Bare de få skremmes ikke av tankens skarpe lys/ og tåler emosjoners ildgang./ Det går en ny svartedaues pest over Afrika og Europa:/ Islamismen.
Norge i Libya: Trehundreogfemti bomber for fred/ slipper vi rett ned/ Vi synger ”for dets fred slår leir”/ eller mer presist: gjennom drap til seier!
Utbrudd: Faen som jeg savner deg/ hele deg naken/ lyser inni meg hele tiden/ som en brennende fakkel!//
Materiens evne til økende kompleksitet/ er som tidens armslag fra nuet til evighet./ For noen er dette naturlovers bud/ for andre en hånd fra en Gud.//
Vi lever i tallenes tid/ med overvåkningens digitale ånd./ Vi velsigner alle/ fornuftige kontroller/ til summen en dag alltid ser på oss./ Vi merker at fornuftes fangevoktere/ vår big brother/ har fjernet en frihetsgrad/ fra våre liv./
Ja, vi må ta tilbake bildene og tallene/ og tro at selv det digitale rom/ har drømmer.
Ukas Lasse: Vitenskap har villet se/ åpne altet for lover/ materiens ånd/ men villet mer enn det:/ sikre grunnen under oss/ for våre skjøre liv/ samtidig, gå mot grenser/ som selv gudene ikke kjenner./ En tid er forbi/ religionene brenner!
dikt: nå med ny MAC:
Terrorens vesen er fanatisme/ fra korstog og heksebål/ til Breiviks rasisme./ Men kampen mot terrors mål/ kan også ende i exorsisme./ Derfor: å veie hat mot kjærlighet/ er hva vi hele tiden tror og vet/.
Når en plages av veps i hagen/ må man ta selve bolet,/ det læres i livets skole./
Min tid hos mennesket/ har vært vel anvendte øyeblikk/ jeg lukker blikkene/ og de smelter sammen til evighet./
Dikt fruktbarhetsfilosofi:
Vi fyller opp våre liv/ med hendelsestrofeer/ smidd på ambisjonenes ambolt/ Livets smed/ han slår og slår/ mens varmen synker i hans smie./ Se en forvridd figur/ av bøyet jern, av brutte buer./ Hva skjer med ilden/ hva skjer med trofeet?/ Men gruen gløder ennå./ Det er blitt mørkt der ute…
Fritt etter Nansen: Hukommelsen er vårt sanne paradis, og vårt helvete.
Vårt ene jeg er tanken smidd av ord og bilder, vårt andre jeg er det indre himmelhvelv av fornemmelser, fantasi og følelser, og som stjernene trer den klarest fram i nattstillet.
livets sekunder
som duggteppe over myrene …
draugen fra dypet
solen fra mellom skyene …
så sårbart, så vakkert
som dugg for sol
som draugens dom.
Også stjernene
vil en gang fordampe …
Filosofisk sluttreplikk:
Kampen mellom materie og ånd er en pågående krig der partene stadig møter i mistankenes lys, likevel er de avhengig av hverandre. Vitenskapen har kikket Gud i buksa eller under skjørtet. Det vil ikke gå upåaktet hen! Likevel lener vi oss behagelig tilbake på illusjonene. På juleaften venter selv den klokeste litt på nissen.
****
Diktene under i dette kapitlet er fra før 1999 og til 2003
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
Foredragene om Peru på Gol (Hallingdal FH) og Elverum ble begge vellykkete, også kveldsforedrag i HEF 10.12.03 (Anna Skåre, Børre Svendsen) . Senere møter om moderne livssyn og fruktbarhetsfilosofi?
Mitt Peru 2003 – Reisens filosofi
Vi valgte å sette oss sammen med sjamanen, indianernes medisinmann, og la han plassere en sort frosk på våre hoder, en som utskiller en melkeaktig væske som når den trenger inn i huden gir hallusinasjoner. Vi drakk også sjamanens te ”Ayahuasca”. Den gir en rus full av visjoner. Indianerne avviser ikke denne virkeligheten som illusjon. Tvert om, de ser den som mer virkelig, mer dyp enn vår daglige verden. De vil hente visdom og ikke forvirring fra den.
Vi lukket derfor øynene, svelget litt nervøst men lot frosken sitte – vi ville være med!
Sjaman, Sjaman
ser du meg?
Jeg ser inn i deg.
Vis meg, vis meg
solens vei…
13.8.02 Sitter på vakt på Stensby ( slutter 1.9. og begynner da på Aker, ortopeden, perm et år fra SS), og skrev et dikt: Mitt eget stygge jeg/ kan jeg skylde på deg?/ eller på mitt opphav?/ på min oppvekst eller mitt miljø?/ Eller tror jeg ennå/ på en frihetsgrad,/ på han som sto opp/ knuste pianoet og sa/ Gud er død og du lever/
Slaget, som jeg har lest akkurat nå, stakk rett i hjertet. (Slaget er en novelle om en mann som får slag, ikke med her – kan sendes) (mail fra Br. 25.8.02)
Ideutkast til en ny politisk basis:
Stikkord: et solidarisk samfunn – et varmt samfunn – sosial drivhuseffekt – human effektivitet – det gode liv.
- Folkets nei til formynderstaten. 2. Nei til byråkratisering. 3. Mindre skatt- og avgiftstrykk på lønnstakere. 4. Ja til en styrt effektiv økonomi. 5. Ja til et totalansvar for miljø og økologi.
- Ja til et fargerikt fellesskap. Norge må aldri delta i krig på annet lands territorium, uansett begrunnelse eller allianse. Men vi kan delta i rent fredsbevarende styrker godkjent av FN.
Her er endel fragment dikt fra 2002 de er dels med i bearbeidet form annet sted, men ikke alt:
Jeg er legen, sa han enkelt/ og pasienten slo blikket ned./ Jeg skriver reseptene/ og gir rådene/ som senere vil leve sitt liv/ nær Guds lover/ Jeg dømmer til døden/ eller til livet./ De ber/ men også truer meg./ De feller sine tårer/ over mitt livs landskap,/ et landskap der sol og regn/ skifter og strides,/ der jeg sjelden sår/ og sjelden høster/ men enn stjeler meg til føden/ og en stensatt sengefell./ Dere kjenner min taushetsplikt/ murene i meg/ høye og tykke som gud selv. / Jeg er den egenkjære/ der bare den til slutt hjelpes/ som hjelper seg selv/ og blir bevisst sviket/ i maktens healer-hender, / som forstår ekkoet/ i denne hule ensomme verden,/ som betaler rolig for seg/ og går. //
Så er det en annen versjon (tror den første er best, men..): Mennesker drar forbi meg/ mennesker spør meg om råd./ De både ber og truer, / de drepes og dreper./ Regntungt feller de sine tårer/ i mitt livs landskap./ Et landskap der sol og regn/ skifter og strides/ der jeg sjelden sår/ og sjelden høster/ men stjeler meg tid/ til føde og en fell./ Jeg har makten/ Jeg skriver reseptene./ De kjenner min taushetsplikt/ De kjenner murene i meg./ Jeg er den tause talende/ som gud selv/ den egenkjære./ Bare den tilslutt hjelpes/ som hjelper seg selv./ Bare den frelses/ som forstår ekkoet/ i den ensomme verden/ som tar resepten, betaler for seg/ og går.//
Så et annet dikt:
Et helt liv/ vil vi gi og se og få/ og et helt menneske./ Bit for bit maler vi/ kunsten i oss fram/ gjennom kunstnerne i oss./ Mesteren og hans verk/ en Cescanne, en Picasso eller han Odd/ slik er visjonen om våre liv!/ Men virkeligheten?/ er den et kitch smøreri/ havnet på livets loppemarked?/ La det likevel ikke herske tvil/ intensjonen var den beste,/ vi ville avkle vårt aller innerste,/ men markedets manglende forståelse/ stemplet det til kitch/ plasserte oss i en krok./ Livet i sin tykke alminnelighet/ eser og eser,/ det meste som sees er main-stream./ Plutselig fant fyrsten en skatt,/ det nesten bakerste maleriet/ gjemt vekk på markedet./ Var det deg eller meg?//
Ennå et dikt som har ligget på en lapp lenge:
Flosklenes tid/ blir aldri forbi./ De er gode ord/ som er såret og slitne/ av å slikkes av/ for mange tunger./ Men tiden kan tørke dem opp/ og en ny forfatter kan/ forsiktig pelle skorpen av/ inn til en ny tynn hud.// Hammertærne slår rot/ i sykehusets kloakk/ og ånden fiser fram/ fra prestens svette rumpe./ Nei, det er ingen stil/ over bildene lenger./ De ligger knuste i bakgården/ blant rammenes rørknokler./ Men konkyliene spiller ennå på sordin/ mot solnedgangen.//
Egypt 17.2-24.2.00.: var en sann ferie, en liese.
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 1998 og 99
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
30.10.99: om kjernefysikk, sorte hull og big Bang: 3 grunnpartikler: protoner, nutrinos og quarker. Fire krefter: elektromagnetiske, gravitasjon, sterke kjernekrefter og svake. De svake og el.magn. fikk Weinberg forent til en, dvs. bare 3 tilbake – 2×3. Det er ståa idag. Einstein likte ikke ideen om sorte hull.
16.10.99 Et dikt: /Det er sant/ at jeg har gjort mange feil/ at jeg som beruset tror jeg vil se – bedre/ at jeg prøvet å famne alt/ forgjrves./ Nei, ikke forgjeves./ Ikke faen/ jeg er ikke slått ut/ men slått ned./ Jeg lukker øynene og tenker/ Hva vil jeg helst se/ inn i et nytt årtusen?/ Det er sant./ Jeg åpner øynene/ og viljen legger seg for mine føtter/ illusjonene brer seg som lav tåke utover landskapet/ men jeg skimter soloppgangen!/ Det er ennå bare morgen./ Og, det er sant:/ en vidunderlig morgen//
Fragmenter 98-99:
Motsetning og mening// Det er et jøtulsprang/ i alle ting/ motsetninger som man ikke/ er summen av/ men titter fram mellom kontrastene/. På den ene side: jeg kan alt/ tenker jeg når jeg ser andre bilister/ og betrakter meg selv. Kødannere!/ På den annen side:7 symfoniorkestrene, de stille toneflodene/ jeg kunne aldri fått fram en eneste helstøpt tone/ ikke en liten fjellbekk.// Livets mening/ eller: livet uten mening?/ Fra prosjekter, puls, utholdenhet/ til i et dødssprang/ redselen for ikke å kunne puste./ Jeg har sannelig berørt begge deler/ sett sorte trestammer som gitter/ mot en blå himmel/ eller latt en rød sol senke seg/ fresende i tåkehavet./ Finnes det en fellesnevner/ ingen kan nevne?// Som vi alle er makne/ under våre klær/ er vi alle tildekkete/ over vår nakenhet./ Vi blir ikke uten videre våre tanker/ for vi er summen av teknologi og tro./ Våre hemisfærer/ hever og senker oss/ som en lett liten båt på havet./ Tyngden/ av alle effektive våpen/ truer med å stille oss helt forsvarsløse/ for nye fineder/ som kan kle av oss kongens klær.// Livet og døden/ smilet og smerten,/ vi unnslipper ingen av dem./ Slik er genenes kanossagang/ gjennom tiden/ fremdeles en jerngrid:/ galskap og geni/ blottet og skjult/ som universet selv/ i sin begynnelse og slutt.// le99
Tar med Barlindhaug hytterapporter 98:
Til Lasse
I går Lørdag. 19/12-98 var eg og Vigdis på inspeksjon på hyttene.Du hadde
rett det hadde vert museinvasjon, men det må nok mer enn ein tornado med
vaskefilla for og få dei reine.
denne jæ…. maskinen…….
hvorfor heter bildet kajafisk forresten?
og hvorfor fikk jeg plutselig opp et tegneprogram isteden for bildet – hilsen VERDENS BLAKKESTE kaja
Smådikt:
Det heter ikke/ jeg kan så lite,/ men at min kunnskap er begrenset./ Det heter ikke/ vi vet så lite/ men at vår viten har svake vinger./ Og i erkjennelsen av vår begrensning/ ligger bevegelsens mulighet/ og trekkfuglens tro.//
En mer filosofisk: Utenom vårt møte med virkeligheten/ har ikke forestillingen om viten noen mening./ Derfor ligger det er hav av ikke unnfanget viten og venter/ fordi mange møter har nødvendigvis ennå ikke funnet sted,/ men også derfor:/ det finnes ingen endelig mengde viten/ som et stort skattkammer/ bare sammentreff som skjer/ som spontane møter mellom mennesker/ er også møtet mellom/ mennesket og all annen virkelighet/ fra soloppgang til solnedgang/ fra kjærlighet til hat.//
Diktstubb: Snart holder bare en ting/ stand for mitt hovmod: evigheten./ Som vi flykter fra verden/ inn i illusjonen./ Slik flykter evigheten/ inn i sekundene./ Se, de renner som sand ut av mine hender./ Skyene på flukt strekker jeg meg mot./ Jorden borrer jeg meg ned i./ Jeg famner, altså er jeg.//
Det hendte en kveld/ jeg lente meg ut av kroppens vindu/ ut mot solnedgangen. Makter jeg å møte skyggenes mørkkledde landskap? // Det hendte en morgen/jeg åpnet det lyslette vinduet/ inn mot sommerens dansende skyer./ Se hvordan himmelen griper om oss i begjær!//
-15.1.98 Susanne og Kaja i konflikt. K fikk ikke sitte på til Hemsedal. Tror at det campingvognprosjektet blir en dyr sak.
98: Bok roman ide: en kreftsyks kamp, paralellt med hans fantasier om en lovmessighet som ser menneskeheten som en kreftsvulst. Guds terapi med nød og ondskap. Tilslutt forklaringens tolvtonespill og mystikk ala Spinoza, uten håp, men med et blendende lys.
Jeg har fått et nytt syn på/ hvor viktig pertentlighet er/ selve det nettverk/ som lar en orke/ tanken på kaos og nød/ tryggheten i foldete hender./ Men også hvor bakbindende/ og vingeklippende/ det for faste mønsteret/ kan stenge deg/ som et fengselgitter/ fanatismens glattcelle av galskap./
*
27.6.98 Tilbake fra Kina! Kortversjon: det gikk som jeg kunne tenkt, mange overraskelser pos og min, yin og yang, men det gikk! Ingen store ulykker, mange store opplevelser. Skrev dagbok, men kan ikke skrive den over her.
*
Dette bildet over
forestiller en soloppgang. Ingen nedgang. Optimismens tegn altså. Og et skaperdrama. Mer og mer blir livet til dramatikk.
1997 mangler ikke, men dikt fra 97 er med under
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 1995 og 96
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
1996: dette året frykter jeg. Så mangt som gror. Vi får se.
Juletreet er kastet og jeg dradd til Geilo på MEDLED.
31.3.96 Snakket med Odd Nerdrum i dag, han trillet barnevogn, skinnlua ned i øynene, ubarbert. Jeg fikk vridd inn i all beskjedenhet at jeg skal ha “rekved” utstilling på Galleri Unique 20.april.
Alle kan være fruktbare, nyttige, for deg eller meg, utfra en komplisert mosaikk av hva mitt liv setter som nyttig. Slik er vår verdens lange bønnekrans. Jeg teller og mumler.
*
Skrev da følgende dikt, med en liten ettersmak av Odd Børretzen, tror jeg:
Noen har sagt/ det rette sted å tape/ er i finalen/ Men Nixon satte en ny standard:/ å tape etter først å ha vunnet finalen/ nådd toppen/ og sett utover landskapet og livet/ for så å desendere/ blåse ned igjen/ mens halve kloden holdt pusten.// Tape på de rette tidene og toppene/ joda, ikke som Hansen eller Fransen/ finne seg selv/ låst inne i et lite liv/ tapt før det rakk å tenke tanken/ selv på en liten hverdagsseier.// Det samme kan det være, sier noen./ Jeg sier: somrene blir kaldere/ og vintrene mildere/ men er det drivhuseffekt eller en ny istid?/ Det samme faen/ sier noen./ Jeg sier: se å få satt rompa i gear,/ kom deg til et sted/ der du kan tape/ der du fryser eller svetter./ La ikke de andre/ få kjøre hele showet./ Show litt for dem, syng!/ De vil se på deg, og begynne å blåse/ Blåse!/ Men bare stå på/ for uansett hvor mye du taper/ så har du vunnet litt.
-16.5.96 Tiden går. Tankene mine står – stille.
*
Kveld 16.7.96 Besøkt Reidar, Unni Ø der. Grill. Sommer. Filosofering. Dette diktet skrev jeg:
Hver natt er en gave/ gi den en himmel,/ et syn bak synene,/ en bevissthet under det dagsbevisste./ Livet soves ikke bort,/ det leves om natten i et annet liv/ som er ditt liv./ Dagen er ditt formelle liv,/ og natten det reelle./ Farger, symboler, de sterke driftene,/ alt malt ut på drømmens store lerret.
Og: Wittgenstein og Carnap/ er tankenes Snipp og Snapp./ Jeg presser ansiktet mot min rute./ Nå er eventyret ute!/ Mens Sartre griller eksistensen sprø/ Er det ennå mulig at mennesket ikke vet/ at Gud er død/ i evighet./ Men troen tukter/ den som vet./ Ruten brister/ mennsket mister/ seg selv./
Jeg fant et gammelt dikt jeg skrev i margen i en bok. Det går ann. Her er det:
Det koker et forvirrende kaos/ i mitt kranies munnsjenk./ Tankenes små bobler vokser og stiger./ Dette må bil til et dikt!// Livets mange meninger/ smeltes ned til en klump metall/ og livskraften gjærer og gjærer./ Dette må bil en skikkelig rus!/ Tidens fine flor av blått blod/ banker meg ut i fing./ Jeg beføler deg alt under huden./ Dette må bli en varm orgasme./
– Vil gjerne skrive om min agresjon til USA, igjen. Nå utløst av at de straffer alle firma som handler med Cuba.
Reidar overflyttet Bærum sh pga. elektrolyttforstyrrelse, lav albumin og hgb, SR100, slimer fremdeles og KOLS symptomer. Har retrett til Solgården. Drar innom ham i kveld. Skrev ned noen ord, halvferdig: De sier om Reidar/ at hans alderdom er så fin,/ at hans hjerne er klar./ Men jeg vet ikke jeg/ livet har blitt for mye/ spørsmål om skitt og urin./ For jeg husker hva han var,/ nå blir det støvete bøker/ og et gammelt TV./ Han leser og ser på det./ Men livet har blitt som å vente/ på hva fanden skulle hente./ Og egentlig for oss alle/ har vi en dødningskalle/ som vi løfter og tenker på/ at alle venter vi på Godot.//
-27.7.96.
jeg er trett. Det er støv i alle ting. Tiden skjærer gjennom som en orm på sanden. I kveld gleder jeg meg til å sove. Tror det blir mer spennende enn dagen. God natt.
9.8.96 Dagen for bisettelsen, Asker kapell.
… dikt til Reidars minnealbum:
Til Reidar
Forskertrangen fant i deg
sin intensitet til å evne mye.
Den fant i deg
også sitt administrative medium.
Som en synsk satte du forskeremner i sving
rundt hospitalets krystallkule.
Likevel står vi små tilbake
ved kreftsykdommenes fjell av gåter.
En gang når du forlengst har fått hvile
vil kanskje fjellet åpne seg
og man ser:
det rommet også det du gjorde.
Gyldne gjerninger legger seg som årringer
i menneskehetens livseik,
finnes som malm i bergene,
og løfter seg med vinden
inn fra havet.
Tilslutt måtte også du hvile på årene.
Tilslutt så vi deg som en profil mot solnedgangen
i det gravferdsbål der livet legger seg til hvile.
-16.9.96 i Brønnøy. Lager delfinrekved, minnealbum.
*
Fra 96:
Livet- for faen,
Livet mitt blir mer og mer uforståelig,
snart finnes bare fornuft tilbake.
Mine mål blir mer og mer uoppnåelig,
snart finnes bare målet tilbake.
Må jeg ligge her og høre på meg selv
når alle andre er tilstede.
Må sorgen spise opp seg selv
i kalori på kalori til glede.
Fy Faen for et fangehull
å gå omkring på grenseløse vidder.
Fy Faen for et fittehull
er munnen min. At tungen gidder!
(LE-96)
Vunnet litt-
Noen har sagt at
det rette stedet å tape
er i finalen.
Men Nixon satte en ny standard:
å tape etter først å ha vunnet finalen,
nådd toppen
og sett utover landskapet og livet
for så å desendere,
blåses ned igjen
mens halve kloden holdt pusten.//
Å tape på de rette tidene og toppene,
joda, er en slags invers Phyrros seier,
er ikke som en Hansen eller Fransen:
finne seg selv låst inne i et lite liv
tapt før det rakk å tenke tanken
selv på en liten hverdagsseier.//
Samme kan det være, sier noen.
Jeg sier: somrene blir kaldere
og vintrene mildere for tiden,
men er det drivhuseffekt eller ny istid?
Spør jeg.
Og før du rekker å utgyde ditt sukk
så fortsetter jeg: se å få satt rompa i gear,
kom deg til et sted, hvorsomhelst,
der du i det minste kan tape,
der det er mulig å fryse eller svette
som Gud eller Satan. Go man!
La ikke de andre få kjøre hele showet.
Show litt for dem, syng!
De vil se på deg, og begynne å blåse.
Blåse! Nixon, tenker du.
Men bare stå på
for uansett hvor mye du taper
så har du vunnet litt. (LE-96)
*
Så var det Erlends dikt,
først slik omtrent som han skrev det:
Tomme rom.
Du kom meg i møte
under høstens gyldne tak,
jeg så beundrende din gange
dine myke ansiktsdrag.
Du smilte til meg blidt
og holdt min hånd,
og visket i mitt ¢re:
jeg vil ha det sånn.
Men hvem kan vel forlate
når en selv er ensom,
hvem kan gå tilbake
fra tomme rom.
For minnene flyver sakte
og sakte flyver de
som vender tilbake
fra en tid som er forbi.
Jeg så deg en høstdag
men ser deg ikke mer,
du forsvant bak grener
med løv som ingen ser.
Nå sitter jeg her ensom
men er rolig i mitt sinn,
mine hender hviler stille,
jeg ble aldri din.
Med ryggen rak jeg går
rundt i tomme rom
på leting etter tegnet
som ville vendt meg om.
Jeg gjentar for meg selv:
minnene er bare tankelin
om tiden som er over:
at du kunne ha blitt min.
(EE-96)
– Så var det min sterkt omdiktete versjon:
Du kommer meg i møte
over høstens gyldne trepper,
din kropps bevegelser
ditt ansikts myke lepper,
ditt flammetente smil,
din lille hånd som holdt.
Du visker i mitt ¢re:
vår kjærlighet er ung og stolt.
Men minnets fugl den glir
fra det som var til det som blir.
Minner flyr så sakte
og sakte flykter også de
som vender om, tilbake.
Liv som kommer.
Liv som flyr forbi.
Med fuglens høyde så jeg
ditt kroppsspråks lyse linje.
Det steg en tone mot meg
fra verdner i ditt indre.
Med buestrengen strøk du,
så slapp du, løp, forsvant.
Fiolinen holdt jeg
som Askeladden: fant, jeg fant!
*
Jeg fikk deg aldri helt nære
kledde deg aldri helt av,
derfor er tankenes hærfolk
fanget av mandige krav.
Men nå som slaget er tapt
f¢r det riktig ble kjempet
tenker jeg: tonen ga alt
som Vårherre stille lempet.
(EE+LE -96)
.
skrev 3.6.96 et annet dikt:
To tyngder.
Fy Faen for et helvete
om folk kunne se på meg
og se hele sannheten.
Men på den annen side,
pokker til liv hvis alt kunne vises
og man likevel ville smile blidt.
Jeg balanserer disse to tyngder
som egg i hver hånd,
klekkes de ut blir begge uhyrer.
Jeg drar hjem
og steker meg en omelett. (LE-96)
*
Vi husker den Taoistiske fortellingen om steinhoggeren som ønsket seg så sterkt å bli større, bedre og annerledes. Han gjennomsteg alle menneskelige rangordninger, alle naturkrefter og guder, for å ende som et stort fjell. …. og krøpet inn i hver enkelt som et gen. Det ble det nærmeste som noen eller noe kan komme et evig liv.
*
16.6.95: stans rett syd for Lion mot Valencia. Grillaften.
Mary ble sur for dette diktet (rett før vi dro):
Den dagen du liker regnvær,
står en sol opp i deg.
Den dagen du slutter å sutre
(her nappet hun surt arket bort, men jeg fortsetter)
over alt og alle,
men griper verden som den nå engang er,
vil den også falle som et redskap i hendene.
Den dagen du ser på skyggene fra trærne
og tenker: de er vakrere en et Chagall,
og skjenket meg av den største blandt kunstnere.
Den dagen vil jeg også viske:
det var deg som skjenket.
*
St.Tropes: Matorgie, sol. Brigitte Bardot hos Edna 23.7. Jeg sitter på en sval altan om natten ved rivieraen og ser utover havet. Drikker hvitvin. Det er usynlige mygg i mørket. De merkes neste morgen. Jeg tenker: det er ikke enkelt å ha det godt, men det er verre å ha det dårlig.
*
3.8.95 Br.s snart ferdig for denne gang. Akvarellserie om skøyteteknikk det mest kunstneriske. Mye tåke.
Laget en tekst, som et eventyr til akvarellene, vil henge det i museet. Her er teksten:
Et skøyteeventyr – (er ikke med her – se akvarellene)
*
17.8.95 Jeg har fundert på mitt dødsøyeblikk. Egentlig kunne det vært på en treningstur. Et fall, en lammelse. Smertefritt og raskt. Men med en smak av unødvendighet.
*
-26.8.95 Tilbake etter en MEDLED uke på Åsgårdstrand. Rene sydenturen, bortsett fra hard jobbing. Jeg fikk gruppekarakteristikk: maktmenneske uten tillit eller kontakt.
Jeg jogget ned fjellsiden der borte en gang / sammen med ei sprek jente / og så bare etter steder jeg kunne få anledning / til å ligge med henne. / Her sitter jeg nå alene med min penn / Det er greiere, men jeg spør meg selv / om det gir mer glede. //
Herfra er alle retninger like riktige, og like gale. //
Det kom til Beitostølen en Merchedes Cabrolet Sport glidende inn. / Den stanset og ei jente sommerkledd spratt ut som en folunge om våret, bort til noen hester. / De skulle ri. / Mammaen, hun, som en filmdiva kom etter. Faren (?), han, mage og hvit skjorte fikk ned biltaket, låste og gikk til slutt etter. / Senere kom de alle tre ridende. Med hjelmer. Hun foran. De strakryggete bak. / Ut i Jotunheimen. / Hva man kan se ved å se. / De ville ha senket sine blikk. //
Det ansiktet jeg ser / blir mer utydelig for hver dag / og søvnen søtere. / Hvem kunne tro at mitt liv / noen gang kunne lakke og li? / Den bilen jeg første gang kjøpte / ville være veteranvogn idag. / Som for noen timer siden. / Tidløst er det som har vært / tablåer malt og satt til side / uten rekkefølge eller rang. / Men roper ikke de døde fra dem? / Uten lyd. //
Desember 95:
Det er kaldt i julen, og lite snø. Barfrost.
Mary sovnet i sofaen juleaften, etter for mye mat, og jeg diktet litt:
Sakte endrer alt seg/ til det står fram omskapt/ Stille strømmer livet/ til det styrter seg i dypet/ All kjærlighet blir meningsløs/ uten den til oss selv/ Det kan ingen bebreide oss/ Og den som vil befri seg/ fra seg selv/ er i fritt fall/ Handlingenes puslespill/ har ingen fasit/ Men kommer det en dag/ noen forbi som gjenkjenner seg selv/ da er dere to/ Tar du med deg troen/ sammen med tvilen/ fryser det aldri helt til/ i ditt livs andedam/ Men misunner vi ikke trekkfuglene/ deres oppbruddsevne!/
****
Diktene under i dette kapitlet er fra 1994
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
Enetale til mine 50 år.(ekstremt forkortet)
Sosialismen sitter som støv og sot i veggene på roteloftet.
Smiler du?
Det gjenstår en frihet for meg: jeg kan velge ikke å samle de vennene jeg ikke har. Jeg bestemmer ikke over min likferd, men over min 50-års feiring.
Det blir ingen.
Lasse Efskind, 8.2.94
-10.2.94
Vanlig Brønnøy, traff Karin V. til kaffe, maler, jogger, betaler ut lånet i Hardanger SB 99.032
Strødikt:
Antikkens herrefolk skrev bøker,
men leste dem ikke.
Slavene leste for dem,
mens de satt med laurbær i håret
og vin i blikket.
De sa: til slutt er det noe udelelig.
Jeg suser langs veiene, rastløs
og hører lydbøker,
liker at de leser for meg.
Menneskets natur er udelelig.
Hvilken idiot ville velge likhet
når han kunne velge å være blant keiserens menn?
Men det er et problem:
så mange keisere, med stadig nye klær
kaster sine blikk etter oss.
“Voice of Amarica” har drept millioner
med propagandaens CocaCola-dumdum.
Fellesskapet i kommunismens sorte fjær
tegner seg som en ravn mot himmelen.
Her blir man både drept og fordøyet.
Hun sier: jeg kan ikke ha to samtidig,
det ville du merke.
Hva skal jeg si: at jeg ikke merker
hvor mange jeg har?
Jeg går sporløst på skaren av andres liv,
mot vinden i et øde landskap.
fragmenter
13.3.94: framtiden setter streker også på nuets blanke ark. Som i filmen, så i livet. Mens jeg er inne på det: “Schindlers liste” har vi sett, Spielbergs holocaust i sort-hvitt. Joda, men vi har øvet oss lenge i grusomhet, til å tåle dagen i dag. Dette skrev jeg etter filmen:
Ser du ikke at Schindlers liste
ikke reddet noen,
bare utsatte døden,
bare ga litt ly
for et regn av kuler
verre enn noen krig:
tidens nålestikk av sekunder.
Vi menneske stopper ikke regn,
men med Brecht, vi kan gi noen ly
og et skjul natten over.
Men den ubarmhjertige solen
må du tåle alene.
Dagen er din.
Is var det ja, et OL har vært, og min 50års dag. Det ene vellykket, det andre mislykket. Først om det siste.
*
1.4.94:
Vi tenker,
en dag løser alt seg.
Ja. En dag dør både du og jeg.
Alle dør, også maktas matadorer,
aldri så galt at det ikke er noe godt.
De fleste menger seg med det annet kjønn.
Vi overlever gjennom vårt avkom.
Jeg tror ikke på den store utslettelsen,
atombomben, the big bang.
Jeg tror på den uutholdelige og nær evige pinen
liv gjennom liv, generasjon etter generasjon.
Jeg tror at mening må gå opp i det meningsløse
som en ond kabal.
Rettferdigheten, ikke bare mangler den oss i mellom,
men begrepets innhold er uklart.
Jeg har et håp om at vi er skapende,
skaper mening og rett
som et kunstverk. Maler fram meningen.
Vi tenker,
en dag kommer rettferdighet til å skje fyldes.
Da kan vi se alle de navnløse som er
stampet sammen i trang urett eller lagt under torv.
Nei, urett gjentar seg i stadig nye Janus skikkelser,
nå for tiden som demokrati ledet av kapitalisme.
Det er mindretallene vi skulle hatt omsorg for,
flertallet ter seg alltids til slutt.
Klær skaper folk, men maktas frosne fingre
er blåkalde uansett påkledning.
Kunne den ennå hatt den anstendighet å bruke vanter.
De som falt i Gulfkrigen, vi husker bare
noen omkomne amerikanske piloter,
ikke dem de slapp bombene over,
alle de kirurgisk skar ut av verdens kropp.
Her hjemme i hverdagskrigen
husker vi jappenes jammer over ikke å bli som Askeladden,
men gjeldsofrene og de arbeidsløse
er statistikk, ikke navn.
Vi vet navn og parti på politikerne som hjelper oss
med stadig nye regler og restriksjoner
De skriver sine hieroglyfer over TV-skjermen.
Hva med de som bøyer nakken under paragrafene?
Alle gjennomtrengende media spiller
overvåkningens evangelium i Brønnøysundregisterets navn,
der Orvels visjon er brent og glemt
sammen med individets sang om den røde rubin.
Var opprøret forgjeves, som alle opprør?
Vår tids sosialisme er ingen kollektiv grå masse
med aske over seg fra Hitler og Stalins krematorier,
den er retten til å stå alene og fritt i full fargeblomst,
men likevel sammen med andre, ha er navn.
Navnløse i alle land,
kjenn på din nestes hånd.
Er den varm så hold den.
Vi er en lang lang lenke.
Det var diktet.
Når jeg tenker etter så skrev jeg også en nytt anslag, en ny stil som kunne være en åpning for boka, Under den sorte solen, kanskje. Her er den:
Han ler, livet er en såpeopera
*
20.4.94 Jeg trodde jeg ville bo sammen med noen. Nå vet jeg ikke, Dikt:
Det koker et forvirrende kaos
i mitt kranies munnskjenk.
Tankenes små bobler dannes, vokser og stiger.
DETTE MÅ BLI ET DIKT.
Livets mange meninger
smeltes ned til en klump metall,
og livskraften gjærer og gjærer.
DETTE MÅ BLI EN SKIKKELIG RUS.
Tidens fine flor av blått blod
banker meg ut i fingerspissene.
Jeg beføler deg alt under huden.
DETTE MÅ BLI EN VARM ORGASME.
*
Vært mye på Djupvarp, maler stua. En dag alene der, stemning:
Middagshøyde.
Det er sommer, det er sol.
Det er ikke vind,
det er ikke mygg.
Jeg sitter med beina på bordet,
lukker øynene, lukker tankene.
Sjøen ligger blank og stille.
Flydur høres i det fjerne
som en humle.
Vent til den kommer helt nære,
så slår jeg til.
-og et helt annet dikt:
Gresshopper
Gresshoppene synger med bakbeina,
hører vi, men skjelden ser.
Bra med noen, sier vi,
stemning og kanskje nyttig,
men en sverm av dem
ødelegger avlinger
nådeløst som store haggel,
gnager i seg de aks
våre barn skulle bakt inn i brødet.
På Lillehammer og i Hamar før OL94
dukket en og annen gresshoppe opp
i grå dress og slips som formet fra knokler.
Etter hvert kom det flere og flere.
I departementene og fylkeskommunene
ville folk først tjene folket.
Så dukket det opp paragrafryttere
i blå dress og sorte sko,
et gresshoppesvermsus av regler.
Først var de noen få,
hver enkelt i og for seg grei nok.
Etter hvert kom det flere og flere.
I store konsern med marmor og glassportaler
høyt hevet mot ethvert klima,
med lydløse terminaler åpne mot allverden,
alt angrepet av datavirus,
sitter gresshoppene og kritiserer
folkets inneffektivitet og statens innblanding
i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.
Der formerer de seg effektivt
for å kunne erobre markeder etter markeder
og pålegge oss kriser etter kriser,
komme igjen for å dømme levende og døde,
uten at vi stiller spørsmål
som de alltid setter spørsmålstegn.
Bankkrisen var bare begynnelsen.
*
Jeg plukker hvite hår,
flere år for år.
Bilder vokser fram og blekner,
kommer mot og går sin vei.
Det er livets klinkekuler
snart mot ja og snart mot nei.
-eller-
Det som forundrer meg mest med virkeligheten
er dens slående mangel på fornuft.
Eller dens kyniske overfornuft.
Darvinismen i alle ting.
Verdiløsheten i all verdi
før den uunngåelige kjærligheten,
mellom meg og mine barns nakne blikk,
som en gang min mors hånd rundt lille min.
-eller-
bilder fra de harde trettiåra
i sort og hvitt.
Husk at virkeligheten var farger
også den gangen.
Glorete plakater og video
fra de virile nittiåra.
Husk at også nå finnes fotos
uten farge.
-9.11.94, dette blir ikke mye
*
-21.6.94 Island og Nordisk Ortopedisk kongress 8-12.6. 2-300, Hotel Loftleidir, Perlan, rådhus, “slott” der Reagan/Gorbi møttes, den Blå Lagune og Tingvellir.
Brønnøy fra 17.6., er der nå. Regn og natt.
Begynnelsen av noe:
Jeg sitter i et stort taust rom
og lytter til meg selv,
en ingentings vise.
Mitt liv blir stadig mer likt
Jan Erik Vold sine dikt.
*
Vært mye på Djupvarp, maler stua. En dag alene der, stemning:
Middagshøyde.
Det er sommer, det er sol.
Det er ikke vind,
det er ikke mygg.
Jeg sitter med beina på bordet,
lukker øynene, lukker tankene.
Sjøen ligger blank og stille.
Flydur høres i det fjerne
som en humle.
Vent til den kommer helt nære,
så slår jeg til.
-og et helt annet dikt:
Gresshopper
Gresshoppene synger med bakbeina,
hører vi, men skjelden ser.
Bra med noen, sier vi,
stemning og kanskje nyttig,
men en sverm av dem
ødelegger avlinger
nådeløst som store haggel,
gnager i seg de aks
våre barn skulle bakt inn i brødet.
På Lillehammer og i Hamar før OL94
dukket en og annen gresshoppe opp
i grå dress og slips som formet fra knokler.
Etter hvert kom det flere og flere.
I departementene og fylkeskommunene
ville folk først tjene folket.
Så dukket det opp paragrafryttere
i blå dress og sorte sko,
et gresshoppesvermsus av regler.
Først var de noen få,
hver enkelt i og for seg grei nok.
Etter hvert kom det flere og flere.
I store konsern med marmor og glassportaler
høyt hevet mot ethvert klima,
med lydløse terminaler åpne mot allverden,
alt angrepet av datavirus,
sitter gresshoppene og kritiserer
folkets inneffektivitet og statens innblanding
i det frie og ukrenkelige gresshoppespill.
Der formerer de seg effektivt
for å kunne erobre markeder etter markeder
og pålegge oss kriser etter kriser,
komme igjen for å dømme levende og døde,
uten at vi stiller spørsmål
som de alltid setter spørsmålstegn.
Bankkrisen var bare begynnelsen.
-10.7. Hyggelig lite kakeselskap for Kaja 7.7., 17 år. Sol på vår altan.
*
Blodets bånd leder kjærligheten videre
utover de individuelle liv.
Også gjennom vennskap gjøres noe levende utover oss,
ubegripelig uten å bli metafysisk,
slik sann uforståelighet bør være.
Jeg ser: hennes langbord og landskap,
heiene med barndom, hjemsøkt som voksen.
Her gjemte det seg russere under krigen
(senere drept av Stalin etter unnsluppet Hitler).
Her ble jeg båret opp i en kurv frigjøringsdagene.
Her satte hun rypesnarer, planla livet og utvidelser.
Herfra dro vi på fisketur
(før den sure nedbørens tid).
Her hviler ting tålmodige i sin forgjengelighet,
i en luft så ren at ingenting samler støv,
mens vi tråkker livets stier, langveis.
Hun brynte seg mot to sterke menn:
en professor eo en direktør.
Tn trekant selve Shakespear verdig.
Vitterlig dro hun ut i verden, og inn i den.
Langt fra bygda her.
Den gjenvendte kan være mest velkommen.
Av seg selv og andre.
De benker seg rundt langbordet til gilde.
annet:
Vi er opptatt av å skape, å bygge.
For å rettferdiggjøre våre liv,
skremme unna livstomhetens vetter.
Når tiden likevel til slutt undergraver
det stolteste fundament,
skal det være et slott som raser,
ikke en simpel hytte.
det vanvittige i historien huskes best.
Hukommelsen gjennom generasjoner bringer oss
nærmest et evig liv.
annet:
Nordheim gjorde meg oppmerksom på stillheten
i naturen.
Sletthei, vidstille og høst. Lett overskyet.
Jeg stopper. Alene. Først en summing
i mitt hode, som fra et elektrisk panel,
som stilner.
Kvidder som dugg på lyngmoene.
En rypestegg? Ja. En orrfugl.
Meningsfulle bærende lydglimt i stillheten.
En bekk? Nei, bjeller fra sau
så langt vekke at lyden fortaper seg til et klukk.
Jeg går igjen. Støvlene støyer
som en militærkolonne gjennom sprø lyng.
-13.10.94 Fremdeles krig Mary-Erlend.
*
Jeg grep til slutt hånden hennes
for å føre henne vill.
Bare den villfarne
har en mulighet
for å finne en farbar vei.
Kom, sa jeg, følg meg.
Men jeg gikk bak.
Hun grep begjærlig
ledelsens mulighet.
Og vokste som jeg minket,
som et lite sædsellekorn
oppslukes i eggets famn.
-Elles har jeg idag skriblet ned selvreflekterende stubber, som disse:
Jeg blir aldri en
professor i språk.
Men jeg griper ordene
begjærlig.
Og knuser dem mot
mitt hjerte.
Jeg blir aldri en
Bonnard i bilder,
men jeg presser mine former
mot pannens kalde skål
og ser runene i
mine meninger.
Jeg blir aldri en
Einstein til å formulere lovene,
det ufatterlige fruktbare,
grokraften i vår virkelighet.
Men jeg finner brikker
av naturlovenes puslespill.
Jeg lar meg ikke henlede
av alle de som tror at naturen
lyder deres drømmer.
Jeg blir aldri en
streber i det kirurgiske klatrestativet.
Helsevesenets maktmennesker
river meg til blods hver virkedag.
Men jeg prøver å utfolde mitt håndverk
mens kraften og stødigheten
er i mine hender,
som planten vil utfolde sine blomster
mens den ennå har sevje i stilken,
det ennå er tid.
ja, de to siste ble kanskje litt labyrintiske. Men la gå. For alt går. Egentlig. Alt forgår.
-14.12.94 Tung tid på jobben også. 6-delt vakt
*
minidikt:
Også de som dør på første klasse,
de dør. Spør du meg.
Finnes det klasser etter døden?
Mange har spurt seg det gjennom tidene.
Spør du meg.
Wence Foss svevde gjennom Radiumhospitalet.
Hun la ut sin journal til innsyn i ukepressen.
Slik er det å ha offentligheten som Scene.
Nær døden opplevelser på første klasse.
Med direktør Vincent ved sin side.
Han med OL hymnen.
Dørvokteren av første klasse.
Det er bedre å kjenne direktøren og ikke ha kreft,
enn å ikke kjenne direktøren og ha kreft.
Spør du meg.
Også tredje klasse er koplet til det samme toget,
er seter i det samme flyet.
Spør du meg.
-26.12.94 Drar mot slutten (av året). Skrevet mye på Sort Sol i den siste tiden. Hjelper.
*
Østlandssendingen7.1. med meg, Karin Berg og Børge Ousland.
Ellers tuklet endel med de to første kapitlene i Under en sort sol. Går tregt.
Skrev: Klovnens vise:
For livets teater
må vi bukke dypt i kveld.
Kjære publikum,
dere forlater
at vi spiller dere selv,
alt dere er, som sum.
Den som kunne være
det man ikke er,
kan i hvert fall si:
det skal jeg bli.
Som dere vet,
så sagt:
alt brister.
Selv kjærlighet
til slutt blir lagt
i en rad av hvite kister
Eller,
den som kjenner døden
svært så tett,
vet at alle livets timer teller
like tungt og like lett.
Godt godt,
så er alt likegyldig?
Nei, for senen skifter brått
og gjør ugyldig gyldig.
Tilslutt applaus og latter
til en klovn med mange hatter.
– 14.1. På vakt. Hemicolectomi. Godt å operere igjen, skikkelig. Men pasienten har gjennomvekst og dør snart. også vi bare pirker på naturens gang.
Et nytt rim:
Jeg har gjort visse valg,
så viktige
at jeg ikke vet hva.
Når overveiet jeg henne
mot andre?
Når valgte jeg å
stole på begjæret?
Stopper jeg opp og tenker
på kjærligheten, på livet?
slik jeg stadig stopper og veier
de små ting,
og er gjerrig på krona
men lar millionene rulle.
Er det en romantisk myte
at det nok er best slik?
Tross alt.
Innrøm at du tenkte tanken.
Er det fornuften i meg
som er svartsyk?
Den har sannelig ikke hatt
for mye å være glad i.
Alt går, alt går, så sant
fordi
alt til slutt likevel
har en ende
*
16.1.93: Militær musikk.
Militær rett er rettferdighet
som militær musikk er musikk,
har jeg lest,
og tankene lekte videre:
Ung kjærlighet er kjærlighet
som ungdomsmusikk er musikk.
De gamles klokskap er klokskap
som gamle øyne er øyner.
Ærlig arbeids lønn er belønning
som arbeiderbarn er barn.
Pengenes makt er makt
som pengers verdi er verdifull.
Legens piller er medisin
som kvakksalverens salve er salvende.
Og dødens mørke er mørkt
som livets lysning er lyst.
Så mange relativiteter,
så få steder å stå oppreist,
annet enn i drømmer.
Jeg lengter etter punktet
der jord er jord,
himmel er himmel,
og livet er et liv verdig.
Spill opp mine gardister,
her kommer konge og general!
-1.2.93 En turbulent tid, startet med at jeg en søndag gikk egotur i sola i nordmarka, på ski, deretter badstu og middag med Kaja og Erlend på S.Moria. Og SM og JI satt hjemme, uten penger og mat, viste det seg. Krise. All slags beskyldning. Hjem fra vakt på natta, ble kastet ut, slått. Men alt glir over. Som en virussykdom, ingen medisin, men den glir over. Penger og forholdet til barna er sentralt. Ingen skal ta barna fra meg.
*
– 7.2.93. Fest på Hankø Fjordhotell i helgen. 150 gjester, god mat, dans, underholdning av dansere og Tomba, fint friskt vårvær midtvinters. Tur i skjærgården. Elskov. Vi er vel bortskjemte blitt. Marit og Borris har store problemer, ingen kjærlighet på lenge. Borris betrodde seg, i ly av natta og alkoholen. Jeg kvad morgenen etter:
At du er bundet
på hender og føtter
av tusen sterke og svake
strammende ytre og indre bånd,
vet alle som ser
eller gløtter.
Det kan ikke fortsette sånn.
Han står på en scene og ler,
lar seg baste og binde
og senke i vann,
for å sprellende overvinne.
At det går an!
Du må tro også du kan.
Se på hendenes rynkete spor
av rep fra ditt indre.
Hun ser det og sier:
Det er våre gjengrodde stier.
Føl kulden i hendene mine,
de blir mindre
av varmen i dine.
Å ta på er kjærlighet,
er noe vi begge vet.
Men er begges hender blitt kalde,
da bryt opp!
Varme trenger alle
i ung som i gammel kropp.
Barna og venner,
huset og gjelden
er nisser i ektefellen.
Du slår an den muntre tonen.
For barna skaper du illusjonen
av harmoni og av glede,
det er din eneste lede.
Slikt må barna ikke se,
sier du
og mener dette på TV
om sex og vold og gru.
Dog tenk mon etter
i fred og ro
hva eksempel setter
når de ser på
dere to?
*
20.2.93: Kaja og Erlend med meg på weekend tur til Geilo, og min største glede var å få dette diktet av Kaja, noe helt personlig, en ekte kjærlighetserklæring fra datter til far, Kanskje jeg likevel kan lykkes med det viktigste? Her er hennes ord, helt uendrete:
Kjære Pappa,
Dette diktet er til deg:
Hvorfor skal det være så vanskelig
å fortelle noen
hvor glad man er i en,
gi i stedenfor å bare ta imot.
Istedenfor sårer man som oftest
den man er mest glad i.
Glatulerer med dagen!
Kaja
En bokide: Formynderstat, og mindretallets rett, ikke flertallet. Flertallet har nesten alltid fått sin rett, med tiden, men hva med mindretall?
*
5.3.93:”Katarsis”:
Kjenn ånden av råttent kjøtt.
Jeg biter deg i nakken som en vampyr,
ser oss i speilet der vi rir livets eldste ritt,
for et vakkert syn.
Dette er en syk verden,
ler jeg;
en syk tid i et sykt land,
i et sykt miljø i en syk kropp,
ler jeg.
Men tiden begynner sakte å endres;
hjulene settes i bevegelse, sakte.
Så raskere, raskere, raskere.
Vinden lufter over kinnene dine.
Det springer fram en rødme.
Jeg pusser tennene og spytter,
spyr opp og ut, skyller.
Og løfter ansiktet, åpner munnen
mot den strømmende kilde av lys,
drikker, fordi jeg er tørst.
Fordi alt er likegyldig, er alt gyldig,
Derfor ruller hjulene, skifter tidene, elsker du;
og jeg ler
til det skjulte kamera i alle ting.
Flere små diktstrofer:
Selv en vakker blomst blir ugress
når den formerer seg vilt.
Vi har blitt for mange
på denne milde jord.
Jeg tror ikke at Vårherre
kan høre
annet enn suset i engene.
Han bøyer seg ikke ned
for å plukke nettopp deg.
Jeg tror ikke Vårherre
hører
og ryggen er stiv.
Så godt det er å være her nord i Brønnøy, i kald klar luft, storm, blant mine bilder og tanker. Har tid alene, men uten ensomhet eller rastløs leting etter alt jeg ikke vet hva er.
Lommer av fornuft:
Lommer av fornuft
i en gal verden,
glass-skår av glede
i et knust selvbilde.
Speil over speil
uten at det jeg egentlig er
synes.
De små tingene
som holder igjen;
de store
som ikke lenger begeistrer.
Begjærets grotter av lyst
som vannpytter etter vårregnet
Midt i det store landskapet
reiser seg som en hildring
behovet for fred.
Verden, a meg være
i min lille avkrok.
Tid, la meg være
i mine små lommer.
Men vinden stryker gjennom oss alle.
Og han står alt og ser, ved porten.
Kunne jeg bare
svitche rundt kontrastene,
gjøre datamaskinens digitale drømmer
til mine.
Men livets sort og hvitt
lar seg ikke pelle på nesen
av et tastatur.
Det er lett å trampe ned,
vanskelig å la spire,
vanskelig å leve opp.
Er verden blitt så gal
for å kunne spire neste vår?
Jeg tror ikke det.
Den stilte aldri spørsmålet.
– 10.4.93, altså godt inn i både april og påsken. Selv om jeg helst ville til Gjøvdal, dro vi som Mary ville til syden, til Hellas en uke 2-9.4. Star-Tour, 4500×2.
Dikt:
Det ville kostet deg så lite,
et smil, et håndtrykk,
en omfavnelse før søvn.
Jeg holdt rundt en knyttet hånd,
knyttet tankene.
Det koster meg så mye
å måtte la taket glippe,
troen på et nytt samliv
løsne grepet.
-18.4 Vakt. og fest OSK aldermannsliga.
*
Jeg har ledet mandag folkemøte om hjerte, 100 tilstede. Vellykket. B.Rognlien der. Ting skjer. Dikt:
Idag så jeg
rynkene i ansiktet ditt
og i mitt,
det hvitnende spenk i håret,
blikket som ser forbi,
munnen som med kraft er lukket,
kroppspråkets mange små klagesanger.
Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.
Aldri skilles.
Idag hørte jeg
for første gang at jeg pustet,
ikke tungt, men annerledes.
Et varsel om storm.
Krusninger av åndedrett
jager over den ennå blanke flaten
av år etter år. Løfte etter løfte.
Krusninger rynker mitt speilbilde
der jeg ser mot bunnen
og vil gripe himmelen i dypet.
Ja, vi skulle alltid være sammen, sa vi.
Aldri skilles.
– 16.5.93. En vanskelig periode. Konflikt.
Alle vil ha pengene mine, men gir bare kjeft tilbake.
Sannheten
er en himmel eller et helvete
vi aldri helt oppnår i live,
men helt sikkert havner i når vi dør.
Symbolenes kraft til å skjule
er like stor som til å forstå.
Det ble Nordisk kirurgisk kongress i Danmark. 100 år og fest: mottakelse i rådhuset, Klyptoteket, Tivoli og dancing in the rain, fyrverkeri, Klampenborg. Faglig middelmådig. Gerner, Løvik, Haffner, Nygaard.
Fant et gammelt dikt fra 60-årene av meg:
Vi er unge, sant du sier
som et vindpusts vekt i løv.
La oss gå langs grønne stier
lett som luftens støv.
Jeg vil nå tilføye:
Vi er eldre, sant det er
som et landskaps modne flor,
ennå grønt, men rødlig skjær,
ennå tusen ferske spor.
*
13.8.93 Jeg har vært i Libanon i 10 dager, akutt for NORWAC på forespørsel. Kom for sent til krigen, og en skikkelig jebb i fred tar lengre tid å etablere der nede. Men jeg lærte mye. Var i Beirut, mot Tyr. Bodde mest i Rasheydie leir med ca. 20 000 palestinere
Joggetur på stranden med skudd! Nær drept. Jogge senere blant klassiske ruiner i Tyr, sammen med Abu Fædi kl0530 x2.
Et par spontandikt:
Sola hvile mot sin røde pute
er snart i det glemte land.
Kom min elskede, hvil ditt hode i min hånd,
lukk øynene, la tankene fly
med sola, med vinden.
Vi er så langt, langt fra hverandre.
Og et annet:
Det er øyeblikk i livet
da all mening brenner bort
i den ilddrypps erkjennelse
at tiden rinner ut for alle,
like fort og langsomt,
like ugjenkallelig.
Men minnenes teater
tidtrøyter de fleste seg med,
stadig mer absurd
hen mot siste akt,
der teppet faller tungt
og ingen applauderer.
Det er øyeblikk i livet
da tiden ligger stille
som varmedis dirrende i
mitt livs landskap.
Sol, og så mange stier framover!
Såre stille lukker jeg øynene
om dette syn
og ser at alt står
som etset i evighetens sølvplate.
Vil du en gang
feste den på min grav?
19.8.93 Til Kreta, Rethymnon, Atlantis Beach Hotel – med Mary. Rom 105, havutsikt. Var en del av mitt tankeopplegg, hensyn i alle retninger. Sol, stillhet, lovlig sex, rapportskriving og akvarell. Fløyelsdager.
Diktene under er fra 1992
– tar med brokker av dagbok som vier litt mer av sammenhengen de er skrevet i
****
Januar 92:
Begynnelsen på et dikt:
På den første dag
var jeg opprører og optimist,
trodde på det gode i alt,
fra ondskapen til snillhet;
med energi og tid nok,
utømmelig.
Et diktbrudd fra meg:
Selv en vakker blomst
blir ugress
når den formerer seg vilt.
Vi har blitt for mange mennesker
på denne milde jord.
Vil jorden en gang springe
vil romvinden spre våre livsfrø
som løvetannfrø
ut i rommet ?
Var det sterile også det beste?
Ide: Profet for vår tid med forhør hvorfor verden ikke kunne skapes “god”, hvorfor skaperen må være Darvinist for å få bevegelse oppover i livsprosessen, for han er livets skaper, ikke menneskets ene.
*
i Brønnøy: som alltid: male, tenke og dikte. Til god betaling.
Avslag anken gården i Verdal, går til Landbruks. dept. Sørum brev, og regning på 3000,-. Vi får se.
Minneprogram om Harald Sverdrup. Godt. Og jeg et dikt om :
Ateisten.
Hvor er ateistens gud?
Det åndelige mellom alt,
kilt inn av oss
idet vi ser og er.
Uforklarlighetene
i alt det du forklarer.
Han og henne i dine skjulte kamre
som du ikke vil vise noen,
låst uten nøkkel.
Angsten for at døden
skal sette sitt datostempel
også på deg.
Gud er
gleden i at livet
hver dag åpner deg
til det dansegale panorama
som selv del vanlige livet er.
Hva er da ikke lykken og sorgen.
Alt dette må få lov å være som det er
i sin forklarlige uforklarlighet.
Må ikke krokes til
en gammel gud
som skaper og straffer,
og slynger ut metafysikkens
luftige metaforer,
skygger som ikke stemmer med legemene
eller med sol og måne,
skrømt!
Sur vin, servert som
selve livets leksir.
Og som ber oss forsake alt annet.
Fy Faen!
Gud er til for å bannes over,
som den selv forbanner
gjennom det den kaller frelse.
Mens den guddom
som svever i sinnet
og derfor mellom alle ting vi ser og er,
er følgesvennen vi alle
blir fattigere uten.
Tja, det trenger litt finpuss, men får la tiden gro det litt til først.
-16.7.92 Rolig på helikopteret. 2 turer bare. Malt. Mary 15.7. på Michael Jackson konsert VH, solgte pølser fra 13.30 til 23.30. Visstnok imponert, særlig over det tekniske. Erlend “gad ikke”, Johan Inge tok hans plass. Laget et portrett:
Passer kanskje med dette lille poem, som egentlig var til Picasso ( uten sammenlikning forøvrig):
Det du berører
med din kunst
Blir mer verdt enn gull,
på markedet,
og på din ånds alter.
En ektefødt kong Midas.
En tygde som selv ikke tiden
trenger helt gjennom;
den som ellers forvitrer alt.
Nærmere kommer ingen udødelighet.
*
3.8.92:
Jogget inn et dikt her i dag, rart hva som skrangler inn. Slik er dagbok bra, for alt lite også:
Hensikter.
Hvis det er slik
at enhver hensikt
tilslutt synker,
hvis de innerste meninger
en gang blir meningsløse.
Hvis det skulle være slik,
hva er da hensikten
med så energisk å overbevise
dere klamrende til en mening?
Jeg ser angsten i deg medmenneske
idet du avviser mine påstander.
Muligheten ligger der
som et fjernt torden.
Men hvorfor prakke på dere tomheten
om den er aldri så korrekt.
Jo, det er en hensikt,
selv i å hevde det meningsløse:
det gir mennesket muligheten
til et friere valg,
til å legge av seg åket
og skape seg sin egen mening.
Erkjenn at skaperen
ikke er en gud,
men sola på himmelen i ditt sinn,
og det milde regnet
av ditt eget blod
sildrende gjennom din hjernes
blader og enger.
Og viljen
er vinden som løfter
tankenes forunderlige drage
høyt mot en blå himmel,
mens barnet i deg holder snøret
og ler.
*
endel hentete/lånte gullkorn:
– Det jeg liker med følelser er at det fører en på ville veier.
-Vi lager vårt eget helvete.
-Frukt modnes sent i meg og blir syrlig.
-Svar før det spørres, og du er foran din tid.
-Ikke vekk den som sover, men kom som en drøm og visk om sannheten.
-I begynnelsen ligger slutten, og i slutten en ny begynnelse.
-Hva det jeg gjør gjør med meg.
-Vitenskap er den beviselige delen av fantasien.
-Veien er målet, og veien former deg.
-Må alle feil gjentas, alltid og i alle generasjoner?
-Ringene som sprer seg fra deg, ruller ennå utover om tusen år.
– Tittel: Taushetens kode. Bok. Og bokidé: Roman som viser hvor langt “Trylleringen” er gått, kommersialiseringen, knyttet opp til OL og Ringenes herrer på Lillehammer.
*
et “rådikt”, kanskje tekst til maleriutstilling, der kanskje hvert bilde sitt dikt eller tekst, pluss sammenheng/story. På Frogner OSK.
Jeg tror, at menneske er rovdyr, alteter,
mer enn en drøvtygger.
Jeg tror, at mennesket er demokrat
og medmenneske
som et middel for selv å nå mer.
Jeg tror, på ufornuften som det grunnleggende,
med fornuften som dens tjener.
Urskogen vi slo ned rundt oss
vokser til inne i oss.
Nervetråder som vokser i tid og rom,
tette grener, hender som leter,
glatte flater som til slutt finner hverandre.
Jeg tror, det vil reise seg en ny bibel i mennesket,
blasfemisk fri for gud
annet enn våre blå øyne.
*
Et skaperverk bar skaperverket. Et roterom. Tåler tilværelsens tyrann en smule frihet og kaos?
Vi kan ikke vite, bare ha det som en fruktbar mening, for vår engen vilje til å skape. Menneskets lille lomme-TV som vi kaller sjel. Skaperen-light.
En liten skisse for Nils Aas sin Hjallis statue? :
-12.9. Nå i Brønnøy igjen. Hent en del, bestemt ES/Guatemala tur, med Hector, Ranveig og Mary! Reiseruta blir:
20.9. BA736 12.00, London; BA295 London 1120- Miami 1855
21.9. AA971 1120-Managua 1201
22.9. 6Y260 15.40 M- SS 1630
28.9. TA710, 1330 SS-Guat. 1410
29.9.AA930 1245-Miami 1716, BA294 2130-London 1100 (30.9.)
30.9. BA764 1345- 1545 Oslo
Storm og torden der nede, vi får se!
*
Desember 92: (her er noen av mine kvinner bare med bokstaver, for å være diskret) Nå er det jul igjen. Julebordstid. Og tid for en oppsummering. En måned i rel. rolige farvann, personlig. Stress av LHN, i krise fordi jeg har sviktet henne, som hun sier. Og jeg har. Kan ikke komme bort fra det. Men mitt valg og min frihet. KV har blitt fast sammen med en fisker. KBB er nok lykkelig på sitt hold, har ikke hørt fra henne på lenge. Sender en julehilsen. Sprer jeg ulykke hos folk. på sikt. Er jeg en som jeg selv ikke ville likt, bilde av en selv som sympatisk? Ikke perfekt, langt ifra, men sympatisk. Også det rakner. Som troen på det godes overvekt i vår tids mennesker. Dette minner meg om min plaging av Helga Reppen som gutt. Mine to fedres arv.
Sort terning
Jeg er døden.
Mørket sildrer fra meg.
Derfor er det
at jeg elsker mine barn slik,
mine to lys.
Jeg er døden,
en gambler som gang på gang
kaster den sorte terningen;
blir ikke lei høpet
det er i å tape alt:
et avhugget ekteskap,
to utskrapte forstre,
et barn myrdet.
Og min egen far?
Gjøkungen er jeg
kledd i de uskyldiges
og de dummes fine fjær,
gener som jeg hele tide
forsøker å dekke over,
nappe ut sorte dun.
Dypt i min knyttete hånd
knuges den sorte terningen.
Rundt meg mørket,
det blafrende leirbålet,
urmennesket i meg.
Jeg er døden,
er du – livet?
Tør jeg kaste terningen
en gang til?
Tør jeg se?
Erlend fortsetter sin arroganse overfor Mary. Men spiller inn prøvekasett med Kristian. Dylans absurde tekster. Kaja er fotomodell hos Anette Stai.
*
Nyttårsbønn foran speilet:
Fader,
du som finnes i oss,
komme ditt mangfold
som på jorden
så også i våre tanker.
Komme en tid for alle ting
slik at vi til slutt kan holde
speilet opp og si
vi fikk levet livet ut.
**
*
6.3.92:
Er i dag kommet til Br.s., er som hvile! Kan sove ut. På veien opp, på Dagbladet, skrev jeg dette lille diktet:
Vi vet ikke når
de harde tidene kommer.
Plutselig er de der,
for meg.
Ekspertene har tatt feil
nok en gang,
de inne i meg
som de ute
i det store frie
som binder meg, brenner meg,
og som jeg klorer meg til.
For det er alt jeg har.
Glipper taket,
så glipper livet.
Så langt-
*
Står du ennå til rors Columbus?
Framtiden skal oppdages.
Bare en av milliarder stjerner
har vi tatt i hånden.
Ser noen med frykt på
Voyager, menn som går på månen,
at vi sprer oss som virus?
Er selve spørsmålet
bare et mål på min lille horisont.
La sola gå ned og opp
som undre i fred for ressonemanger.
Rett ryggen, Columbus,
gå ut av din fembøring
og finn et romskip,
eller en ungpikedrøm.
Jeg vet ikke hvorfor, men graferte også barneombudet Trond-Viggo Torgersen. Likner mer på Reidar som ung? Døm selv:
Huden legger seg i folder
årringer som blinder
gjennom alt de har sett.
Poser over og under et gulnende hvite.
Men ennå med klare pupiller
og frisk rød refleks.
Rekker jeg det jeg må,
før hendene synker
og jeg skjønner:
jeg måtte, bare for meg selv.
*
30.4- 11.5 92 Oppe i Brønnøy igjen. 1.mai i tog, også Kaje overraskende! sammen med AUF. Gråvær. EF-stemning. Rødt flagg på altanen hjemme ikke populært.
Jeg har sett på jobb på Stensby sykehus, dr. Johan Lykke, Jelitisch, Shukla. Jon Fosså kommer. Må si at jeg er i tvil. Mindre lønn og frihet ell Brønnøy, men kirurgi – brødkirurgi. Målet er å holde med i shape for et u-land prosjekt. Eller? Eller kaster jeg loddet, og målet blir lettvindt jobb som backing for skriving og kunst? Da er helikopteret å foretrekke.
Turen opp hit via Verdal. Leif Johannes Sagen flytter inn i disse dager. Lover bra. Betaler forsikring 5704,- for gården.
Falt meg inn et dikt som kanskje kan brukes i ny bok:
Mitt livs baug
skyver is til side,
tunge blokker,
tilfrysende hav,
stivnende bevegelser, kropper.
Kloden krummer seg
som i smerte.
Tilslutt møter jeg meg selv
i skall av skruis,
ugjenkjennelige innefrossete lik
av forlatte drømmer
under den sorte solen.
Mitt livs plog
pløyer svart muld,
sekunder presset sammen
nesten til stein.
Nå brytes de opp
og korn med en ukjent kraft
kommer i mellom.
Kanskje finnes det et håp
Også under en sort sol.
*
– Jeg gråter, og legger ansiktet i hendene, kjenner hvor gammel jeg har blitt. Som å ta på stein.
– Man kan beundre mauren, men de er for mange og for dumme. Jeg blir redd mengden og instinktet. Det blinde. Det som spiser alt.
Kommer tilbake til et dikt om Nils Aas, for statuen av Hjallis kan ifg. Hjallis (033 14676) god stå i Hamar. Altså diktet:
På låvebroa sto en jøde,
med bind for øynene.
De tvang oss barna til å se,
Rinnanbanden.
Jeg var 9 år.
Gården var Øvre Aas, Inderøya 1942
De tvang far. Han sa ingenting ,da. Så.
Vi så kula blåse gjennom skallen,
rykningene, blodet.
Liket ble liggende lenge på låvebrua.
Jeg har prøvet å forme dette i leire,
mange ganger.
Jeg har prøvet å glemme.
Men hendelsen kommer uformelig tilbake.
For jævli, så nære livet og døden.
Far hadde lært.
Han smuglet polakker over grensa,
måtte være alene om det.
Angivere i hver krok.
En dag sto far smilende i døra,
jeg er trett, sa han,
lag meg en enkel bauta, gutt, bare navnet.
Og slik ble det. Jeg hadde lært.
Vi blir alle formet i stein,
solide og tunge. Til slutt.
En halvbror av meg var boms,
men flinkere enn meg.
Så mange ubrukte krefter.
Livet fikk det ikke til med ham.
Han druknet seg i et dike.
Dikteren Boyer beskriver
små forhold men store folk.
Utrettelige åretak. Det ror og ror.
Dem har jeg hogget i stein,
plassert på Ravnkloa i Trondheim.
Mine blinde onkler sa ved avdukningen
at statuen sto galt, og pekte: der.
Jeg fulgte med blikket,
der i diket kom en hand opp og vinket.
Halvbror !
Jeg visste det måtte skje.
For jeg unnslipper ingen,
ingen dør i meg,
men hamres og slipes.
Form etter form,
til det som betyr noe
står igjen i steinen, speider utover
etter at vi alle har gått.
(Dette diktet om Nils er også med senere – gjør ikke noe)
Til noe helt annet: møte nylig med museumsdir. Max Triet fra Sveits/Basel (061 2611221/ 3320261p). Lånte ting fra Frogner. Et tur for meg til Davos? Hyggelig fyr.
En filosofering:
Hvis alt er lovlig,
hva hender da?
Hvis alt er mulig,
hva skjer?
Umulig!
Begrensningene bygger friheten
som veggene rommet,
begrensninger om ikke annet
så i fantasien, i lystene.
De to halvsvake hendene,
halvsterke.
Når alt er prøvet
står vi nære det juvet som heter
likegyldighet.
Kaster jeg meg ut
fordi jeg tror jeg kan fly,
fordi jeg vil knuses?
Går jeg tilbake
gleder meg over det mulige
velger blandt det lovlige
i min verdis lov,
er ferdig med å tøye,
vil tro på mine varme hender,
og dine.
Jeg står het og ser og ser
på juvet,
den forlokkende muligheten
til å gjøre slutt nå
på det som likevel skal ta slutt
uten mening.
Og høyt over, meningens luftkastell,
en hildring.
Kunne jeg ennå nådd dit.
25.5.: Skrevet utkast til en monolog, gammel ide.
Spranget
*
Stress opp til Br.s, med fly søndag. Der som vanlig: maling og lite oppdrag. Og jeg sier opp!? Men det faglige. Blir akterutseilt.
Et dikt fra der oppe:
Horisontenes havblikk,
jeg ser
Jeg er , et håp
med hav på alle kanter.
Salt sjø, måkeskrik som fjernes seg.
Lasten er blod og vin.
Hvor lenge skal en
holde fast ved det håpløse,
fordi det hadde en besvergelse
man en gang svor.
Når er håpet helt ute?
Når lønner det seg ikke lenger
å være standhaftig
og uutholdelig tro.
(For også det er kalkulert lønnsomhet).
Skuta stamper i tung sjø.
De tomme fatene ruller.
Skroget knaker.
Jeg har ikke lenger noe valg,
må være tro til det siste,
må bli med
ned.
– 26.6.92 Det røk for meg onsdag, dro “avsted” alene, med mange tanker.
*
Husker du Mot Dag eller AKPere:
Det samme i hver sin tid,
den sviende pisken, sviket,
eller metamorfosen,
noe anstendig, eller naturlig? Fødsel.
Sosialismens maske over høyborgerligheten,
vips, se den er borte. Masken.
Eller masken under masken?
Er ikke all politikk og ideologi
ikledd mennesker, en maskeløk?
Leser jeg rett
i skipperens kalde drag:
tålte ikke skuta stormene?
Livsforlis.
Vrakgods på et opprørt hav. Og du.
Hvor driver vi i land? Som hva?
Synker vi?
Har reaksjonen alltid rett:
det var en ungdomssynd
alt det der med revolusjon
hos oss.
Men makten rår, også hos oss.
Skolebøkenes smil lukkes.
Vi er mennesket,
rovdyret i alteteren.
Tilslutt blitt barn igjen.
Alle har forlatt oss skipbrudne,
de som kan.
Og rundt oss,
dette evige lille håpet
barnet
med hav på alle kanter.
Tirsdag 17.12.91 Har det hendt noe i dag ? Timer, brev. Livets timeglass som sildrer, og ikke kan snues. Også et dikt – det tar jeg:
Jeg er kommet så kort
så langt
i meg selv,
til unevnelig å vite:
enhver ville med forferdelse
styrte på dør
bort
i lynild av den fulle sannhet
om meg.
Alle dobbeltspillene,
speil ved speil,
blikk gjennom blikkene
leter, brokker av
fritt lys, nervetråder.
Tør jeg legge alt i ditt favn,
du som var meg.
Fanden hente ordene
tankene.
Det er bare å være ærlig,
knuse speilene.
Men hvem vil leve alene
i knust glass.
Derfor nøler knytteneven.
Derfor ……..
Derfor er jeg trett og avslutter dagen , som har blitt natt, og storm ute.
Fra 1991:
Alt jeg holder, glipper.
I foldene samler det seg støv.
Mørk samvittighet, allergi
masseproduserte verdier.
Bærende, sviktende.
Jeg kan ikke sove,
kan ikke våkne,
ikke bryte ut,
ikke bryte sammen,
legger meg ikke,
reiser meg ikke.
For første gang
tikker livet som en bombe,
tidsinnstilt. Av hvem?
Jeg vet ikke når det vil skje,
om det skjer.
Tilslutt tar tiden alt.
Snø. Naturen har lagt det til rette i år. Men Kaja skal til Hegna, vi til Marit og Borris. Reidar skal avdukes klokka 14 på DNR. Hvorfor føles alt som skrevet av Kafka ?
****
Mer løsrevne dikt
Diktet under ble laget til SIA revyen, men kom aldri med. Se for dere en dødssyk kvinne som får besøk av både lege og venner-
Melodi: Yesterday.
— Situasjon: kvinnelig pas. sitter i en seng – lege kommer forbi. Hun synger til legen, som hun til slutt trekker ned til seg og gir et kyss på kinnet.
Etter Yesterday:
Fra år 2000 (16.5.00):
Se på meg
1.
Se på meg
jeg er kasus i en seng for deg.
Du tror gledene vil straffe seg,
et kyss så døden finner meg.
2.
Endeli´
hadde kjærligheten satt meg fri
da den mann jeg ville skulle bli
fikk vandre dødens smale sti.
3.
Hvorfor det hendte?,
nei, for lykken sviktet meg.
Som en simpel tyv
den kom og gikk sin vei.
4.
Se på meg
så jeg kan gi med et håp til deg,
kanskje går ditt liv en bedre vei.
Ta kysset du får her fra meg!
**
Fra 2002:
Flosklenes tid
Flosklenes tid
blir aldri forbi.
De er gode ord
som har blitt såret
ved å slikkes av for mange tunger.
Med tiden tørker de opp igjen
og en ny forfatter peller forsiktig skorpen av
inn til en ny tynn hud.
Hammertærne slår rot
i sykehusets kloakk
og ånden fiser fram
fra prestens svette rumpe.
Nei, det er ingen stil over bildene lenger.
De ligger knuste i bakgården
blant rammenes rørknokler.
Men konkyliene spiller på sordin
mot solnedgangen.
Et kyss og du er gravid igjen.
**
Jeg er legen
Mennesker drar forbi meg
mennesker spør meg om råd.
De både ber og truer, de drepes og dreper.
Regntungt feller de sine tårer i mitt livs landskap.
Et landskap der sol og regn skifter og strides
der jeg sjelden sår og sjelden høster
men stjeler meg tid til føde og en fell.
Jeg har makten, jeg er legen
Jeg skriver reseptene.
De kjenner min taushetsplikt
De kjenner murene i meg.
Jeg er den tause talende
gud selv – den egenkjære.
Bare den tilslutt hjelpes
som hjelper seg selv.
Bare den frelses
som forstår ekkoet
i den ensomme verden
som tar resepten,
betaler for seg – og går.
**
Mesteren, bit for bit
Et helt liv
vil vi gi og se og få
og være et helt menneske.
Bit for bit maler vi
kunsten i oss fram
gjennom kunstnerne i oss.
Mesteren og hans verk:
en Cescanne, en Picasso eller han Odd
… visjonen om våre liv
Men virkeligheten?
er den et kitch smøreri
på livets loppemarked?
La det likevel ikke herske tvil:
intensjonen var den beste,
vi ville avkle vårt aller innerste.
men markedets manglende forståelse
stemplet det kitch, plasserte oss i en krok.
Livet i sin tykke alminnelighet
eser og eser.
Det meste er main-stream.
Plutselig fant framtidsfyrsten en skatt,
det nesten bakerste maleriet
gjemt vekk på markedet.
Var det deg eller meg?
**
Et lite dikt på veien hjem fra vinaften i Spania:
En ridder er jeg
Det vokser en blomst
i min skalle
en rose tror jeg det blir.
Jeg drømmer om nettene, alle
da løfter jeg opp mitt visir.
En ridder er jeg
og verden er full av farer
Prinsessen er deg,
redde deg? Kanskje jeg klarer.
Ved frokost setter jeg rosen i vann
om natten står den i brann
**
(en liten stubb):
Skallens lukkete borg
Fra skallens lukkete borg
speider jeg over jorden.
Den er ikke lenger min egen,
det er min største sorg.
Jeg er til intethet svoren!
**
Den sorte stein
Det er nesten så man ikke holder ut mennesket,
fy faen som det ikke kan oppføre seg!
Men, jeg støtter ikke umiddelbart
de andre dyrene heller!
Jeg ser og ser, speider og speider.
Mitt håp er et springende barn,
de tynne trampende bena.
I hånden knuger jeg ordet
den sorte hellige sten.
**
Verre enn…
Frykten
er verre enn det vi frykter.
Redselen for terror
er verre enn terroren.
Angsten for sykdom
er verre enn sykdommen.
Men angsten for døden
er den verre enn døden?
Å være eller ikke være?
Til slutt virvles vi alle opp i intetheten
og alt uløselig løser seg .. opp…
**
Mitt teppe
De teppebomber!
Teppebomber!!
Teppebomber!!!
Gi også meg et mykt teppe
sov søtt!
**
Overhørte setninger:
Rottene er de klokeste og fluene de tallrikeste blant oss dyr.
Sauene står der helt stille, ikke tenker de på døden. Vi tenker på fårikål.
Jeg lytter til alt hun ikke sier. Hva er ekte intethet?
Solens stempel lyser med sitt fravær, mørket sniker seg inn mellom grenene.
Havet og dollaren stiger. Krisen kommer nærmere, snart må vi velge.
**
(U)HVERDAGSLOVEN (omdiktet ”tavle” på sykehuset – tavlen i paranteser).
- (Vær høflig) Vær positivt uhøflig.
- (Tenk positivt) Tenk helhetlig. Både pluss og minus teller.
- (Ta initiativ, det er lov å dumme seg ut) Det er lov å gjøre noe dumt, men bekjemp dumheten, stå på!
- (Det er lov å være blid) Vær blid som en sol når du føler deg som en sol, men ta høyde for både sol og regn.
- (Ta vare på din kollega) Ta vare på men også frykt dine venner.
- (Snakk med kollegaen – ikke om) Tal ikke bak en rygg, gjør trygg!
- (Lytt til kollegaen) Lytt til andre, spesielt når du er uenig.
- (Verdsett andres synspunkter) Vurder andres synspunkter nøye. Se etter galskapen i systemet, og systemet i galskapen.
- (Del dine erfaringer med andre) Del dine erfaringer og dine meninger med alle, men treng deg ikke på.
- (Har du gitt ros til en kollega i dag?) Gi ros og ris på samme vis. Still samme krav til høy og lav.
- (Hjelp kollegaen, og du får hjelp igjen) Hjelp så blir du kanskje hjulpet. Hvis ikke så hjelp deg selv.
- (La ikke frustrasjonen råde, søk løsninger) La din sol gjøre landskapet rundt deg lysere. Søk medmennesket.
Lasse juni 02
**
2001:
**
En ravn gir gode råd
Vil du låne meg ravnen?/
Vår moral er dens skrik/
Folket strekker armene:/
i hat og kjærlighet, og i svik.//
Ravnen løfter seg fra gudens skulder/
solen senker seg i havets skjød./
Livet er en utro hulder/
selv seier fører inn i død!//
Myrens malm må smeden herde/
Led aldri tanken bort fra håp/
Ta hånden aldri langt fra sverdet/
bøy aldri nakken til en dåp.//
**
Ord
Jeg gjemmer meg/
i ordene/
med alt det som livet må skjule/
som smeltes ned./
Men jeg
reiser meg også/
i ordene./
I begynnelsen var ordet…/
Hvert nytt skjul/
blir til en ny
åpnende grav/ et nytt under./
Jeg springer fram/ på scenen/ i solens laserlys./
Og sier trolldomsordene/
Se, altet applauderer:/
bladene, fjellene, vinden./
Og jeg bukker i støvet.//
**
En stemningsstrofe:
Det beste sted å sove/
er på sofaen/
sammen med deg/
en sen kveld//
**
Mellom linjene.
Det er ingenting tilbake
mellom linjene.
Toget har så definitivt gått.
Jeg har ikke lenger noe valg
– heldigvis.
**
Pissedikt:
Og fjellene selv ropte langt hurra!/
Det har blitt like lite originalt/
å prise som å kritisere/
ja, å pisse på vår tids bautasteiner/
som 17.mai, påske og julen.
Alt er den hellige alminnelighet//.
**
Genesis
Vi betaler for våre liv/
med en tidløs intethet./
La ingen forføre dere/
med alt vi ikke vet.//
Selv om vi ikke mer er/
vi satte våre spinkle spor/
for genene i våre barn/
er som frø i viet jord. //
**
Eros:
Jeg følte tærne dine/ knærne dine/
og mellom lårene dine/ under vannet./
Jeg dykket mellom bena dine/
og kom pesende opp/ bak din rygg./
Men det var først/ over vannet/
bak buskene/ i den varme sanden/ at jeg kom inn i deg.//
**
Fikstjerner (fra 2000)
Jeg sitter nært varmen/
og kulden svir./
Gir tiden varme?/ Gir tiden kulde?/
Kan et liv som mitt/
klebe seg til fikstjernenes/ fata morgana?/
Selvsagt ikke,/ men stjernene er også soler!//
**
Alvedans
Skal jeg begynne å si sannheten om meg selv/
og dø?/
Selvsagt ikke.//
Hvorfor ikke fortelle/ om livet som det er?/
Fordi det ikke er entydig./
Ditt smil sier meg/ to ting samtidig./
Dine drømmer/ sprekker som trollet for solen./
Men dine drifter/ danser med alvene.//
**
Nå er jeg full
– og finner stødigere fram/
enn på lenge!!//
**
Kulørte blader og rekesmørbrød
Det er fint/
å se i moteblader./
Det gir en mening!/
Kropp, klær./
Kan det være at/
dette utskjelte/
kan tegne drømmene/
tydeligere enn/ tusen talemåter??//
Drømmene lever/
i reisemålenes rekesmørbrød./
Rekk meg ett!!//
**
Livet fins
Det er noe med bredden/
mellom bena, skrittet./
Det tenner menn./
Slik sett er vi alle dyr./
Den dulgte ordre lystres./
Ereksjonens ettersittende hanske./
Genetisk grums er det./
Hva så?/
Få ikke gangsperre./ Plukk gleden./
Gi deg tid til å gripe fruktene./
Frykt ikke,/ livet fins!//
**
Vindu
Det hendte en kveld/
jeg lente meg ut av kroppens vindu/
ut mot solnedgangen.
Makter jeg å møte skyggenes landskap? //
Det hendte en morgen/
jeg åpnet det lyslette vinduet/
inn mot sommerens dansende skyer./
Se hvordan himmelen griper om oss i begjær!//
**:
Det er sant
at jeg har gjort mange feil/
at jeg beruset tror jeg kan se bedre/
at jeg vil famne alt/ forgjeves./
Nei, ikke forgjeves./ Ikke faen/
jeg er ikke slått ut/ men slått ned./
Jeg lukker øynene og tenker/
Hva vil jeg helst se/ inn i et nytt årtusen?/
Jeg åpner øynene/
og viljen legger seg for mine føtter/
illusjonene brer seg som tåke utover landskapet/
men jeg skimter soloppgangen!/
Det er ennå bare morgen./
Det er sant: morgen,/
den første vidunderlige morgen//
**
Så bare ”et slags dikt”, inspirert av filosofen og nazisten Heidegger:
Mine ord
er blant mine gladeste barn./
De danser med alle mine tanker/
i ring, i ring/ rundt den veldige kolossen/ gullkalven/
av udefinerte meninger og teorier./
Sansenes lyskjegler/ fanger denne akten og scenen,/
suger til seg substansen/
fester en i det som er/
og det som skal bli.//
Sannheten/
om den noen gang synes/
kommer den til syne/
i det som skjuler seg/
idet det skjuler seg//
****
Med MHH til Spiterstulen
– der Steinar Sulheim har trådd sine barnesko og flydd som en Per Gynt i fjellene. Han har forøvrig mye av det Gyntske i seg ennå, og foreldrene hans driver Spiterstulen som ligger i hjertet av Jotunheimen. Steinear var en kunnskapsrik og spirituell guid på en ellers fullpakket sprit-og vinrik busstur oppover. På bussen ble også kimen lagt til et stev og en rap som skulle vinne heder i våre kunstneriske fellesøvelser senere. Slike tekster må jo synges – de må innåndes sammen med rytmen – så, kjære leser, du får selv legge inn rytmen og nynne mer enn lese – helst kjenne at det rykker i dansefoten! Her kommer den:
**
Rap:
Gutter og jenter/
trollene venter – i Jotunheimen/ i Jotunheimen!
Her er det kjære mor/
og prinsesser som driver hor/
En doktor, en søster, en fysiotrøster/
De høyeste røster – de visker i kroker/
Har du en joker? Spiller du poker? SPILLER DU POKER!!
Det sukkes og jokkes/ – det sukkes og jokkes!
Gutter og jenter/
trollene venter – trollene kommer – trollene danser!!
ut gjennom alle sanser. Ut gjennom alle sanser!/
(gjentas noen ganger)
**
Så et lett omdiktning av et kjent stev:
Vi seier ikke mer enn det som vi såg:/
overlegen under skinnfellen låg/
Han vende upp og dei vende ned!/
På fjellet går det opp og ned – sann!!
Lasse 7.11.01
****
Dikt fra rett før 2001 – Lasse::
Speilbilder (1999)
Speilet stirrer på meg/
så skjer noe underlig: det smelter/
og legger seg som en tynn glasur over landskapet./
Skjemmes jeg aldri over/ å se meg selv i alle ting?//
**
Hørte om Saphffe – og ble inspirert til nok et filosoferende dikt:
Motsetning og mening
Det er et jøtulsprang/
i alle ting/
motsetninger som man ikke/
er summen av/
men jeg titter fram mellom kontrastene/.
På den ene side: jeg kan alt/
tenker jeg når jeg for eksempel ser andre bilister/
og samtidig betrakter meg selv.
Kødannere! – roper jeg da.
På den annen side: symfoniorkestrene, de stille toneflodene/
Jeg kunne aldri fått fram en helstøpt tone/
ikke en liten fjellbekk av ren lyd.
Og konklusjonen? – ja der trakk du den selv!//
**
På den ene og den annen side( versjon 2):
På den ene side: jeg kan alt/
tenker jeg når jeg ser andre bilister/
Dere er kødannere!/
På den annen side: symfoniorkestrene med toneflodene/
som flyter dype og stille.
Jeg kunne aldri fått fram en eneste helstøpt tone/
ikke en liten fjellbekk!
**
Livets mening,
eller: livet uten mening?/
Fra prosjekter, puls, utholdenhet/
til i et dødssprang/
redselen for ikke å kunne puste./
Jeg har sannelig berørt begge ytterpunkter/
sett sorte trestammer som gitter/
mot en blå himmel/
eller latt en rød sol senke seg fresende i tåkehavet./
Finnes det en fellesnevner/
ingen kan nevne?//
Som vi alle er nakne/
under våre klær/
er vi alle tildekkete/
over vår nakenhet./
Vi blir ikke uten videre våre tanker/
for vi er summen av teknologi og tro./
Våre hemisfærer/
hever og senker oss/
som det hellige åndedrett/,
og som en lett liten båt på havet./
Begge deler!
**
Livets mening (versjon 2)
eller: livet uten mening?/
Livet spenner fra prosjekter, puls, utholdenhet/
til i et dødssprang/
å føle redselen for ikke å kunne puste./
Jeg har berørt de ytterpunktene/
sett sorte trestammer som gitter/
mot en blå himmel/.
Jeg har latt en rød sol senke seg/
fresende i tåkehavet./
Finnes det en fellesnevner/
som ingen klarer å nevne/
annet enn ved store tomme ord?
**
Jerngrid (versjon 2)
Som vi alle er nakne/
under våre klær/
er vi alle tildekkete/
over vår nakenhet./
Vi blir ikke uten videre våre tanker/
for vi er summen av teknologi og tro./
Våre hemisfærer/
hever og senker oss/
som en lett liten båt på havet./
Tyngden/
av alle effektive våpen/
truer med å stille oss helt forsvarsløse/
for nye fiender/
som kan kle av oss kongens nye klær.
Livet og døden – smilet og smerten,/
vi unnslipper ingen av dem./
Slik er genenes kanossagang/
gjennom tiden/
fremdeles en jerngrid: galskap og geni/
blottet og samtidig skjult/
som universet selv/
i sin begynnelse og slutt ( le99).
**
Jerngrid
Tyngden/
av alle effektive våpen/
truer med å stille oss forsvarsløse/
for nye fiender/
som kan kle av oss våre kongens nye klær.//
Livet og døden, smilet og smerten,/
vi unnslipper ingen av dem./
Slik sett er genenes kanossagang gjennom tiden/
alltid en jerngrid:/
der galskap og geni,/ er blottet og skjult/
som universet selv er/
i sin begynnelse og slutt.//
Genene er våre lette håndvåpen/
de milliarder som bestemmer mønsteret/.
Vi må legge igjen/
våre tunge våpen/
slik MaoTseTung la igjen sine kanoner/
før ”den lange marsjen”/
og derved vant framtiden.
**
Fruktbarhet
har flere folder i seg enn man vet./
Sannhet – det er ikke samme sak/
sett forfra eller bak./
Det som dypest sett er rett og rynkefritt/
er viljen mellom deg og det du liker litt,/
det spontant som skapes mellom deg og det/
fra blikk til blikk, fra hånd til hånd/.
Jeg må si det sånn.//
**
Stiene
du gikk/
kan ikke gås av dere./
Livet som du fikk/
er ikke mere.//
Frukten den skal pre sitt frø/
Tankene er nattverdsbrød./
Jeg ber deg om å knele./
Ber deg å se på de små som eksempler/.
Lås ikke ordene inne i templer av teorier og tro/
Stol på ditt bankende blod/
at det fører deg vill !/
og at det er det du vil./
**
Jeg brukte en dag
til å se på deg./
Bare se – uten ord./
Se, stadig nærmere/
spinnende usynlige tråder/
rundt alle blikk mot blikk,/
nettverk som kledde oss av/
der inne, i et rom hvor vi ble frie/
og nakne mot hverandre./
I deg var også meg./
Jeg brukte en dag/
til å se på meg./
I meg var også deg.//
**
Min famn
Snart holder bare en ting
stand for mitt hovmod: evigheten./
Som vi flykter fra verden/
og inn i illusjonene,
slik flykter evigheten/
inn i sekundene./
Sekundene renner som sand mellom mine fingre./
Skyene på flukt strekker jeg meg mot./
Jorden borrer jeg meg ned i./
Jeg famner, altså er jeg !
**
Sannheten
(versjon 2)
om den noen gang synes/
kommer den til syne/
i det som skjuler seg/
idet det skjuler seg//
**
:
Motsetning og mening.
Det er et jøtulsprang/
i alle ting/
motsetninger som man ikke/
er summen av/
en mening man ikke helt makter/
men livet titter fram mellom kontrastene/.
Hei, stol på meg!
**
Maur
Jeg vil savne menneskene/
savne alle meg selv/
savne grågåsa./
Jeg vil ikke savne noen enkelt.//
Jeg sitter her og ser/
at tiden smuldrer opp i støvete sekunder/
at sekundene som maur/
eter seg ubønnhørlig innpå/
all død fornuft.
**
Jeg folder hendene
Jeg hater den kantete nasjonalismen/
som jeg elsker kulturenes kulinariske mangfold/
Manndom og feminisme/
fallbudt og finpusset/
funnet i rennesteinen eller på parnasset/
pudret av en produser eller pisset på av mobben -/
Alt dette elsker og hater jeg,/
det ekstreme og det alminnelige/
livsbuen og min kropps fiolin/
strenger som dirrer i eteren/
evangelier, øyeblikk og evigheter./
I disse foldete hender/
lukker jeg mine øyne./
og ser bønnen om livet.//
**