Da mennesket reiste seg på to

Da mennesket reiste seg på to/ holdt kloden pusten/ ryggen grep etter nye fester/ men hjernens kommando/ kunne ingen kue/ Hjertets puls, fingrenes fine følelse/ fant framtiden/ Befridd løp vi stadig mer oppreist/ tok til slutt begjærlig det hele.
Kroppens landskap/ lar meg aldri hvile/ Vil du vandre med meg? / løpe, klatre, sitte i solen/ søke ly for regnet … / De fjerne tordenskrall, mørket/ skrider mot vinden/ mot oss, stadig nærmere.
Jeg skriver på huden din/ men jeg vil nå deg/ komme helt inn.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top