Motstrøm nr. 9

Overblikk fra Afrika 2018

Dette er felles mail til MOTSTRØM

Siden det stadig kommer nye til, så tar jeg med denne generelle introduksjonen.

Mange av dere har fått min såkalte julekalender med tanker, malerier og dikt; også med lydfil av diktene. Dette er en videreføring, men med en litt annen form.

Planen er å sende en kort mail til dere hver måned – altså, ikke anmassende mye. Den vil i likhet med julekalenderen inneholde en kort tekst, egne malerier, og dikt. Dessuten en link til lydfil av dikt (håper at du tar deg tid til å laste inn, ikke tungt).

Dere kan kommentere tilbake, som vanlig svar på denne mailen. Og dere kan melde dere av denne listen i bunn av mailen.

Overblikk fra Afrika 2018

Afrika er et kontinent med et konglomerat av kulturer. Likevel sies det at Malawi, der jeg nå arbeider på et sykehus i hovedstaden Lilongwe, har bevart mye av det ur-afrikanske. De som har fulgt mine tidligere reisebrev herfra håper jeg har fått et inntrykk av det. Nå er det tid for en oppsummering og overblikk.

Som helsearbeider, spesielt som traume kirurg, får man et skjevt bilde av kultur og folk. Det sykelige og ulykker kommer i fokus. Og vi vestlige klynger oss til vår humanisme som et pleietilbud. Vi ser først og fremst individet. De ser en større sammenheng i det daglige, hevet over sykdom, men ikke over nød og savn. Derfor skal jeg ikke dvele ved vårt arbeid på sykehuset, der vi fører den daglige kampen mot følger av trafikkulykker og infeksjoner. Tvert om, la meg fokusere på afrikansk kultur og tradisjon, slik jeg opplever den.

Men jeg har personlig en sterk utfordring her. På den ene side er jeg en utpreget rasjonalist og ateist. På den annen side har jeg sans for det kunstneriske og sosiale knyttet til afrikansk ånde-kultur og ritualer, slik som maskedanserne i Gule Wamkulu. De er en religion i religionene. Uansett realitetene bak så skaper dette en enorm sosial og kunstnerisk kraft. Det gir afrikanere kampvilje og trøst i en hverdag der det gjelder å overleve med verdighet. Afrikanere ler ofte, danser ofte, og gir fra hjertet. Gjennom århundrer med blind kolonialisme og misjon har de klart å bevare og dels innlemme sin ånde-kultur i gladvarianter av både kristendom og muslimsk tro. Våre magiske sinn gjør naturen og tilværelsen magisk. Illusjoner kanhende, men heldigvis ikke til hinder for en engasjert kamp for et bedre liv.

Jeg har forsøkt å utdype dette i følgende strofe:

The Africans meet life to fight
with a crystal clear coloured mind
even giving dark matter light
The shame is on us acting blind

Ser man utover et afrikansk dagligliv, særlig i byene, er det skremmende hvordan vestlig teknologi har trengt inn og overtatt – biler og mobiler, asfalt, plast og fasader med blinkende lys og kommers, overbelastete busser, lastebiler og mopeder. Man aner også all usynlig teknologiske, som Internett, et nytt nervesystem grodd inn i Afrika.

Afrikanere prøver på enkleste måte å få det beste ut av all teknologi. Ja, de er glupske på teknologi. Men vedlikehold og forebygging skyves lett til side. Man tenker nok – det går så lenge det går. Dette gjelder også medisinsk teknologi. Derfor dukker ulempene fort nok fram, og ulykkene. Trafikkulykker er i dag et mye større problem enn terror. Teknologi overvurderes og feilvurderes, er til både glede og besvær. Fremdeles er vestlig teknologi som et fremmedelement i deres afrikanske kultur, tross den flittige bruken.

Et dikt illustrerer det, der solen er symbol på det mer opprinnelige:

Folket faller til ro med solen i Afrika

we are living by the sun in Africa –

mens rastløse lys som ildfluer

surrer fram og tilbake

Det er billyktene, er tegnet på

den aldri hvilende vestlige teknologi

trengt inn i alles tanker

en symbiose både sur og søt.

but we are living by the sun –

Men enn så lenge

er de rakryggete bak rattet

i mørket gjennom natten

og når solen igjen stiger

smelter alt i sammen

til et sydende hav av liv

av rop og latter.

we are living by the sun in Africa –

 

Det er ingen løsning å forsøke romantisere seg bort fra teknologi, heller ikke byråkratisere seg med diverse varianter av EU-godkjenninger og fartsdumper.

Sant nok er det ingen vei tilbake, men hvor og hvordan går veien fram? Jeg har ikke et svar, men en anelse.

Det er også et miljøaspekt her. Foreløpig er en overfylt sotende diesel minibuss mer CO2 miljøvennlig pr. hode enn en elbil med to bak rattet. Det er fordi minibussen er så overfylt. Et barn født i Norge vil forbruke 30 ganger mer klimagass i sitt liv sammenlignet med et barn fra Malawi. Men det spørs hvor lenge slike regnestykker gjelder. Og barneproduksjonen er overveldende. Malawi har fordoblet sitt folketall til over 18 millioner på 18 år. Og vi dytter på med vår humanisme og medisin som gir mindre barnedødelighet. Nok et dilemma.

Veien fram? Jeg sa jeg hadde en anelse. Det er spennende å leke seg med framtiden, der lyse og mørke tanker kan tvinnes sammen til en ledetråd.

Teknologi utviklingen gjør kloden stadig mindre, vever oss mer sammen, ubønnhørlig. Revolusjonenes og statskuppenes tid er snart forbi. En styrt evolusjon vil overta stadig mer, men hvem styrer den? Den internasjonale påvirkning, overvåkning og regulering vil øke. Medias makt vil øke. Religionene vil måtte rasjonalisere seg. Vi vil fortsatt krangle med naturkreftene, men kunne takle dem stadig bedre. Konvensjonell storkrig vil slutte å lønne seg, også for seierherrer, fordi de taper freden. Se til Irak!

Hva med menneskeretter, demokrati og ytringsfrihet – våre tre edelstener? Slik jeg ser det, er jeg redd sosial-darwinismen vil hindre dem i å skinne klart. Antakelig vil et samfunnssystem med mer kollektiv styring, som det kinesiske i dag, ha større overlevelses kraft enn vårt detaljdemokratiske folkestyre eller det amerikanske kjølige maktkapitalistiske med charity avlat. Det er ikke gitt at det mest demokratiske samfunn er det mest funksjonelle. For overlevelse bygger på funksjon.

Men framfor alt vil ny teknologi sette dagsorden, som den gjør i dag. Og framtidens teknologi den kjenner ingen. Eller sagt på en annen måte – materialistisk dialektikk vil trekke den tyngste framtids-børen. Vanskelige ord kanskje, men for meg er livskvalitet ennå vanskeligere å veie på framtidens vekt.

Sikkert nok, dette blir spennende – også for Malawi og lille Norge.

Her kommer et eksempel på diktinnlesning med Kuyenda Band i Malawi: Make love not war 

Lasse, oktober 2018

lasseefskind@icloud.com      

Her er et par malerier fra denne gang i Malawi:

 

Dansende afrikanere og fiske på Malawisjøen – øverst: operasjon på Malawisk

 

Leave a Comment

Your email address will not be published.

Scroll to Top