Tiden
Svært mange har skrevet og tenkt rundt begrepet tid. Også jeg – som sitter her og har tid til å tenke … tiden går fortere da, eller senere, eller hva mener jeg egentlig med tid? Se det – da er jeg midt i tidsklemma!
La meg forsøke å gå mer systematisk til verks og beskrive 4 tidsbegreper:
Klokketid, den fysiske.
Menneske-tid, den subjektive tid.
Den historiske tid.
Tiden når du er død.
Med klokketid mener jeg den tid en mekanisk anordning viser. Mekanismen kan være av ymse slag, helt fra et gammelt urverk med tannhjul til pulser fra krystaller. Om den går rett definerer vi ut fra solsystemet og forutsigbarhet. Hovedpoenget er at det tikker i samme takt uavhengig av oss mennesker.
Men så lett slipper vi ikke unna. For Einstein brakte det et hakk videre. I hans likninger er tid og rom relative størrelser, der lysets hastighet spiller førstefiolin. Som et bilde, tenk deg, hvis vi kunne hengt med og sittet på en lysstråle eller et lys-kvant, da ville tid og avstand smelte sammen til null. Men det er fysisk umulig, heldigvis. Eller er det kanskje det vi opplever som døde? Opphever det uendelighet?
Uansett, det er forståelig at tid oppleves forskjellig psykisk sett, men at det også i fysikken er en relativ størrelse, det er nesten uforståelig. Jeg mistenker at heller ikke fysikere klarer å fatte dette som innlevelse, men bare som betegnelser i matematiske formler og likninger. Tid er for dem en tensor-dimensjon i beskrivelsen av et flerdimensjonalt krumt univers. Hang du med? Fortvil ikke.
Det heter seg at man ikke kan fly fortere enn tiden. Men det er ikke riktig hva gjelder tidssoner og jordrotasjon. Men da er vi på et mer praktisk tidsplan. Jeg tok for noen år tilbake fly fra Gardermoen til Grønland for å gå en skimaraton. Ifølge billetten tok flyturen bare en halv time til Grønland, men 6 timer tilbake. Med et litt raskere fly kunne jeg sikkert landet før jeg tok av. Men dette skyldes jordrotasjonen og vår bruk av begrepet tid og tidssoner. Alle skjønner det, og ingen mystikk her. Tid er et tøyelig begrep og med god fordøyelse, har flere mager, og blir ikke kvalm av litt jordrotasjon.
Mennesketid, den subjektive tid.
Mange har beskrevet en sosial og subjektiv tid. Den følger slett ikke klokka. Et eksempel på sosial tid er historien om bussen i Afrika som går når den er full, ikke når rutetabellen sier, om den finnes. Godt poeng, men ellers er min erfaring at de fleste busser i Afrika er overfylte og stresser hele tiden, ikke mye venting for rolig å fylles opp. De har også der kommet under klokkas kalde kommando.
Og, hvem har god tid til å vente? Det skal sterk vilje til for ikke å føle ventetid som noe bortkastet. Slik sett er – bussen går når den er full – en romantisering sett med vestlige drømme-øyne.
Ventetid er også filosofert over på det eksistensielle plan – i det du skjenkes liv dømmes du til døden, etter en ventetid på jorden. Da gjelder det å fylle ventetiden med et rikt liv, spør du meg. Framfor alt, vent ikke på Godot.
Det er en vanlig oppfatning av vestlig livsform at vi stresser og henger i en tidsstropp. For noen stemmer det. Derfor søker vi motkulturer og metoder som Yoga og Mindfullness. Der leter vi etter ro, balanse og en kontemplativ tid. Jeg skal ikke kaste meg inn i virvaret av metoder og synspunkter på dette. Men hvis du gjennom det kan få mer tid til deg selv, da får du også mer tid til andre. For den mentale tiden er ingen gitt mengde.
Dessuten, vi opphever på en måte tiden med vår hukommelse, at vi minnes bakover og fantaserer framover. Vi mykner, av og til smelter, tiden i våre tanker og drømmer. Jeg ser på foto eller steder som gir meg minner, og undres over den prosessen som spoler bevisstheten tilbake og levendegjør sterkere og dypere enn noen film eller moderne media kan. Hjernen er et univers.
Sosial tid kopler seg også til våre hormoner, ikke minst kjønnshormonene. Vi menn har vårt testosteron og dere kvinner har østrogen. Vi blir aldri like, men likeverdige, håper jeg, og har en felles tid sammen, men også hver vår tid. Satt på spissen – påvirket av testosteron vil menn fange tid som et vilt dyr og sette den i bur. I østrogenets favn tar kvinner tiden til seg som et kjælent husdyr.
Apropos andre dyr enn mennesket. Dyrene opplever også tid på sine varierende måter, alt etter behov og hjerne. Selv uten begrepet tid har de sikkert opplevelsen av livsløpets og naturens rekkefølger. Dette vet vi lite om, i alle fall jeg, men vi bør ikke undervurdere dem. Langt der bak er vi alle i slekt.
Summen av all tid er en evighet. Vi må gjerne ha evighetens perspektiv – men hvorfor skal alt så gjerne vare evig, være tidsnøytralt? Like lite som hvorfor skal alt være kjønnsnøytralt? Vi må som sagt hevde likeverd. Vi må kunne være i tiden med glede, men la den gå. Evig eies kun det tapte, sa Ibsen. Gjennom minnet.
Alle store religioner vil oppheve tidens ubønnhørlighet med en form for bønn. For dem tar tiden før livet og etter døden bolig i ånden eller i nye eksistenser. Men det spørs vel om fantasiens vinger kan løfte vårt døde legeme til å fly, selv balsamert av profeter.
Noen andre stikkord: Tid under tortur. Tid under krig. Tid under hard anstrengelse. Tid når man kjeder seg. Tid når man morer seg … tenk etter slike tilfeller i ditt liv.
Jeg skal ta to personlige eksempler.
Når man sykler time etter time kan sinnet komme i en slags tidløs dvale, likevel mottakelig for tanker og fantasier. Bevegelsens monotone rytme virker inn som et mantra. Jeg kaller det syklingens mantra.
Tid i krig – er selvopplevd fra den gang jeg var kirurg og en del av geriljaen FMLN i borgerkrigens El Salvador i et år (1987/88). Helt motsatt stemningen i en krigsfilm er virkelighetens krig venting og usikkerhet, til det plutselig skjer noe; så er det trykkende stille igjen, lenge. Det er som når rovdyr venter på sine bytter og slår til i et strategisk øyeblikk med overtak.
Jeg har et dikt om dette, gjengitt under, og som lydfil (fra min bok De siste timene før lys, se web).
Den historiske tid, beskriver tidsfaser og kulturell utvikling, teknologiske sprang, paradigmeskifter. Les boken Sapiens av Harari. Forskjellige kulturer er i forskjellig utviklings trinn. De er på en måte ikke i samme historiske tid. Du har sikkert hørt utsagn som: muslimene ligger hundre år etter oss i humanistisk utvikling. Tja. Ganske arrogant sagt det, men med en viss analyse bak.
For å snu det rundt – vi må se utfordringen ved at forskjellige land og kulturer er i forskjellige historiske tidsfaser. Det kan inspirere. Nåtid er ikke alltid bedre enn fortid. Veien fram går ofte først tilbake. Det er ikke engang ønskelig å være for synkronisert.
Tiden når du er død, som er den biologiske tidens absolutte nullpunkt (se tegning). Igjen noe selvopplevd, nemlig tidsfølelse under narkose. Som barn fikk jeg eter narkose, skulle fjerne mandlene og måtte telle – en to tre fire … Forvirret våknet jeg med det samme, våknet idet jeg sloknet, mindre enn et øyeblikk, men det hadde gått en time og mandlene var vekk. Som voksen har jeg tenkt at dette var å hilse på døden, tidløst og tomt, bare med den forskjell å kunne lande igjen til et langt liv.
Men når jeg neste gang er nede for telling og ikke våkner? … jeg lar spørsmålet stå åpent.
Lasse juni 18
Dikt
1) fra borgerkrigens El Salvador – der den ventende compa (geriljasoldat) gjør seg sine refleksjoner:
Alle disse drypp av ingenting
hvit voks fra klar himmel
et smeltende intet
innsider og utsider
uten skiller
Du vet, det kommer et sekund
da alt skjer
Kampen er å vente, forberede
være forberedt
men ikke vite timen, dagen, året
bare prøve å tyde
runer av ild tegnet i natten
angrep, retrett, bakhold
Skarp og sort er stillheten
i lyden av innsekter som suger blod
Alt dette
til soluret plutselig kaster sin skygge
på ditt sekund
da du er den sterke, compa
Men natten smelter og drypper
sverter brukt tid over deg
trenger inn i porene
som en tjære av tvil
som sort emalje over din skam
muld over det som en gang
levde og løp fritt
som jord i din åpne munn
Hemisfærene, himlene i deg
det som var deg og din gud
har maur kringsatt
som sluknete stjerner
Tvilen roper:
du er ingen sol
kanskje ditt sekund aldri kommer
for det står ikke skrevet
er ingen gud
er bare en mulighet, en av mange
et håp med hav på alle kanter
Sannelig sier jeg deg
i denne verden
der alt viser seg å være mulig
må du fortvile for å tro
og tro for å kunne leve
med det fortvilte
Du må forme voksen
mens den er varm og myk
i ditt bilde
Revolucion o muerte!
Hør lydfil:
2) Som tilsynslege på sykehjem oppleves sterkt tidsfasene i livet og elding, hvordan skrøpelige og reduserte mennesker en gang var høyreiste og oppegående. Tiden er tilværelsens hender som holder oppe livskjernen selv om kropp og sjel smuldrer. Vi minnes, ser gamle foto og tekster, og rekonstruerer brokker av et levet liv. Dette er en tekst som beskriver og reflekterer rundt elding og demens, sett fra en vanlig sykehjems arbeiders perspektiv …
Dikt til ære for de på St. Halvardshjemmet:
Jeg er på jobb. Tidlig oppe, sent i seng, tungt tjente gryn, sengeskifte, smøre smørbrød, tømme bekken. I søvnen, i mørket, kan du føle, følge skygger, tenne et levende lys, le mot meg, lufte dine lengsler. Det er ok. Du trenger støtte, i den lange korridoren, kanossagangen mot toalettet, hver morgen hver middag hver kveld. Det er ok at du er trett, ber meg holde ditt lys, kniper meg i armen. En gang løp du korridorene, jeg vet, og du besteg fjell, bød opp til dans. Du har fortalt. You were simply the best!
Nå går vi her sakte sammen, går mot strømmen, mot tiden, sanser minnene strømme, de såre tankene. Visst er det verdig dette livet, visst kan du ennå tenne et levende lys, du barn av en vakker verden, en vikende tid. Du ser på meg spørrende. Forstår du ikke, finner du ikke fram sier du? Kommer i virvel med ordene, sier du, virvel med meningene, de små og den store, stokket sammen. Du himler med øynene, glipper, svever inn i din evighets forgård, porten til et uendelig rom.
Så ta min hånd, så tenner vi et levende lys, så lar vi livets siste oljedråper, suges inn i flammene, som ved et offer, lar vi det brenne for et nytt håp, stigen til en høyere himmel.
Du vet, jeg er din følgesvenn, det er min jobb dette, med sengeskifte, bekkenskifte, tabletter og tro. Det er tungt tjente gryn. Jeg føler din smerte, ser at du skjelver med flammene, men løftes av våre levende lys. De blafrer men slukker ikke, de brenner for barn av en verden som var. Derfor stå på din rett, til å leve livet helt ut. Helt ut, i likeverd. Stå på din rett til å tenne og brenne ditt lys, helt ned. Og sekundet det slukker tennes det nye på nye på nye lys, som tyngebølger fra ditt livs sorte hull.
Hør alle, bli med, tenn hver og en et levende lys, bli med den gamle, den unge, oss alle, bli med for å tenne og tenne og brenne … aldri helt ned …
Hør også lydfil:
Mørk materie
Denne tusj tegningen er gutta i Schweigaards gate – i perspektiv til diktet over fra sykehjemmet – for disse gutta er nå så velvoksne at de er enten der eller under torven – et tidsperspektiv.
Glass-skål med skøytemotiv
Selv om det bryter litt med tema må jeg reklamere for at det blir en kunstutstilling på Skøytemuseet til høsten, antakelig i uke 47. Der skal mine malerier og annen kunst med skøytetema stilles ut og selges til inntekt for skøytesporten, da gjennom Morgendagens Skøyteess med Sten og kuppern i teten. Her er en av de brente skålene som selges.
Takk for følget – send meg gjerne en kommentar eller din mening til lasseefskind@icloud.com. Også om du ønsker å motta vederlagsfritt bildefil av et maleri.