Luke 19 – Lasses julekalender: livets siste faser

Luke 19 – Lasses julekalender: livets siste faser

I de siste fem årene etter at jeg ble pensjonert som ortoped, har jeg nesten sammenhengende jobbet deltid som sykehjemslege. Det har gitt en helt ny innsikt i livet, både faglig og menneskelig. Livets siste faser er like utfordrende og søkende som de første fasene etter ut av mors underliv. Selv om vårt samfunn tilrettelegger, behandler og pleier bedre enn noen gang i historien, så kan vi ikke hindre det biologiske timeglasset fra å renne ut. Til nå har ingen klart å snu det. Tiden sparer ingen. Kulturen setter også nye krav.

 

Derfor, å følge de gamle på den siste vei er som å lese spennende romaner, er å se bakover og framover, samtidig være i nuet. Store personligheter kan være redusert til en gapende munn. Mens andre bevarer et skarpt tankesyn. Noen preges av smerte, angst og forstoppelse – andre nyter et glass vin og synger sammen med barnebarna. Noen er dørgende ensomme, også med en forlatt tenkeevne, andre overstrømmes av familie og venner. Det mangler heller ikke på såkalte miljøtiltak. Det klinger alt fra søt musikk, til Prøysen, til Elvis. Mange sykehjem har også åpnet bar-treff. Det ville vært utenkelig for noen år siden.

 

På St. Halvardshjemmet, som Oslo Kommune og SV så feilaktig la ned, der arrangerte de årlig tur til Lanzarote for den sprekeste halvdel av de gamle. En som hadde passert de hundre måtte i forkant fornye passet, men fikk beskjed at han kunne stå i foreldrenes pass. Det vakte munterhet, men ble raskt ordnet. En annen jeg snakket med rett etter Lanzarote, husket ikke at han hadde vært på noen tur. Men han hadde et gledens bilde på mobilen av han foran bassenget og med høye glass. Turen var ikke bortkastet. Demente er eksperter på nuet. Vi vil alle til slutt glemme det vi har gjort, det er ikke derfor meningsløst.

 

Det finnes alle typer gamle og alle typer pårørende. Dette er noe en sykehjemslege må takle med nennsom hånd og diplomati. Mange har et realistisk syn på situasjonen, andre krever det urimelige både av pleie og livslengde. Noen pårørende googler om medisiner og har de dristigste forslag. Noen forleser seg på bivirknings lister.

 

Aviser, særlig Aftenposten, har den siste tiden vært fulle av halvkvedete viser om mishandling av gamle på sykehjem. Senest i A-magasinet 6.12.19 påstår såkalt forsker Astrid Sandmoe at det foregår mye mishandling, og at pleierne blir lettere hørt enn pårørende og beboere i klagesaker. Men dette er intervju-forskning uten referanse. Det er som man roper i skogen får man svarforskning.

Min erfaring er den motsatte. Det daglige på sykehjemmet kan lett bli en Kafkas utfordring for personalet. De er svært utsatt for uberettiget kritikk og klager. Det er vanskelig å forsvare seg fordi ledelsens taktikk ofte er «å legge seg flat». På en måte er de pålagt å tenke at kunden alltid har rett. Men det stemmer jo ikke … alltid.

En urimelig klage kan forsure både arbeidsmiljø og ramme personell som gjør sitt beste. Jeg har sett mange eksempler på det. Noen ganger kommer pressen inn på en merkverdig og usaklig måte. Personale kan vanskelig slå tilbake pga. taushetsplikt. Men selvsagt, noen andre ganger er klager godt begrunnet og skal tas på alvor.

Man har ombud og mange klagekanaler i helsevesenet. Avviksmeldinger er en viktig del av dette. Fylkesmannen oppnevner verge. Det kan også bli erstatnings saker.

 

En stor del av pleiepersonellet på sykehjem er våre nye landsmenn, eller rettere, våre nye landskvinner. Mitt inntrykk er at de på en imponerende måte har lært seg både norsk språk og kultur.  Jeg vet at jeg høres veldig fag-etablert ut – men jeg blir så forbanna over at utallige gode slitere som jobber innen helseomsorgen skal som gruppe nærmest henges ut som «misbrukere». Vi må ta vare på dem som skal ta vare på oss.

Lasse 2019

 

Diktet

er en tanke-rekke fra en omsorgsarbeider på St. Halvardshjemmet, ikke meg som lege:

 

Pleier på St. Halvardshjemmet sykehjem.

Jeg er på jobb. Tidlig oppe, sent i seng, tungt tjente gryn, sengeskifte, smøre smørbrød, tømme bekken. For deg. I søvnen, i mørket, kan du føle, følge skygger, tenne et levende lys. Her ved sengen ler du mot meg, lufter dine lengsler.

Det er ok. Du vil opp, og du trenger støtte i den lange korridoren, kanossagangen mot toalettet, hver morgen hver middag hver kveld. Det er ok at du er trett, ber meg holde ditt lys, kniper meg i armen. En gang løp du korridorene, jeg vet, og du besteg fjell, bød opp til dans. Du har fortalt. You were simply the best!

 

Nå går vi her sakte sammen, går mot strømmen, mot tiden, sanser minnene, de såre tankene. Visst er det verdig dette livet, visst kan du ennå tenne et lys. Du ser på meg spørrende. Forstår du ikke, finner du ikke fram sier du? Kommer du i virvel med ordene og meningen, sier du, de små og de store, stokket sammen.

 

Men det er ok. Nå tenner vi det levende lyset sammen. Jeg føler din smerte, ser at du skjelver med flammen. Lyset blafrer, brenner for barn av en verden som var.

Stå på din rett du, til å leve livet helt ut. Helt ut, i likeverd. Stå på din rett til å tenne og brenne ditt lys, helt ned.

Og sekundet det slukker tennes det nye på nye på nye lys dypt her inne,

som tyngebølger fra ditt livs sorte hull.

Som tyngebølger fra ditt livs sorte hull.

 

Illustrasjonene under kan assosieres med ungdomsminner og den gang man satt forelsket på en benk. 

Front tegningen er av en av beboerne på St. Halvard, nå død.

5 thoughts on “Luke 19 – Lasses julekalender: livets siste faser”

  1. Avatar

    På St. Halvardshjemmet var jeg en del for ca 15 år siden da min tante bodde der på slutten av livet. Jeg var så imponert av personalet på stedet. Du husker kanskje min tante Mary som hver vinter jobbet i garderoben for Harry Haraldsen på Frogner stadion når vi var aktive.

  2. Avatar
    Torhild Hellstrøm

    Tegninger til ettertanke, fulle av visdom, og opplevelser. Minner kommer tydelig fram i bildene. dette er stor kunst !

Leave a Reply to Torhild Hellstrøm Cancel Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top