- Luke 18: Nasjonalisme.
Idretten er fullstendig skakkjørt av nasjonalisme. Jeg har aldri forstått hvorfor vi heier så ivrig på «våre» norske idrettsutøvere, egentlig. Jeg gleder meg over gode prestasjoner uansett hvilken del av verden han eller hun kommer fra. Innrømmer at det blir annerledes med den man kjenner personlig. Og vi kan gjerne skjerme om egen flokk, men må samtidig løfte blikket.
Min påstand er: Nasjonal patriotisme bør kastes på historiens skraphaug. Teknologi har gjort verden mer enhetlig. Vi må forsvare våre interesser på andre måter enn strenge nasjonale grenser og idrettshelter i rødt, hvitt og blått.
Nasjonalisme, og dens fetter rasismen, har startet to verdenskriger og fyrer opp under krigene i dag. Slik vi nå fordømmer rasisme og diskriminering, håper jeg at framtiden vil fordømme nasjonal patriotisme. Vi er verdensborgere.
Mitt råd er: begynn med å lage et godt forbilde i idretten. For eksempel, tenk over neste gang du heier på laget «ditt» – hvorfor er det «ditt»? Eller neste gang du jubler når «Norge og vi vinner» – spør deg, hvem var det egentlig som vant?
Illustrasjon:
Hovedbildet er satt sammen av to skøytemalerier der feiring og nasjonal stolthet lett tolkes inn. Under er to malerier som symboliserer konsekvens av nasjonalisme på begge sider i Ukraina-krigen. Maleriene symboliserer at det ukrainske folk lider, og samtidig at det russiske folk lider, noe vi i vår enøyd-het ofte «glemmer». Begge folk står og blør over sine nasjonalistiske flagg.
Lasse, jeg tror du har noen særdeles gode poenger her, men er redd for at du samtidig ser bort fra at norsk patriotisme i visse situasjoner har betydning for oss som lever her langt nord.
Vi er flokkmennesker. Det er viktig å føle tilhørighet: Familie, slekt, venner, naboer, bergensere, nordmenn, skandinaver. Men vi må heie på “svensken” også.