Lasses julekalender – luke 17
I dag er tema: gerilja – barn i krigen og barnesoldater
Som jeg alt har beskrevet i to kalender-luker, så var jeg et år geriljalege i El Salvador. Noen av de sterkeste møter med mennesker der var compa-foreldre med barn og barnesoldater. Du reagerer negativt? Ja, men de var der sammen med sine foreldre som var compas (gerilja soldater). For dem var det en total krig – alle måtte med.
Jeg husker lille Flor, en tungt væpnet skolepike, jeg husker doktor Filipe som løftet sin datter høyt og fortalte meg om den gang soldater dro fra landsby til landsby og drepte «kommunistiske barn». Da tok han med datteren inn i bushen og joinet FMLN geriljaen.
Her er mitt dikt om dette. Alle vers bygget på nært opplevde møter.
Krigen tilhører også barna
lister seg inn på dem mens de leker
står plutselig i døra om natta
kryper inn under det varme teppet
Barna tilhører også krigen
I dag så jeg Morena gråte
Hun er compa, stridsklar og sterk
Hun har to barn 4 og 6 år gamle
De bor hos familie i San Salvador
Faren var fagforeningsleder, drept.
Hun sier, barna mine,
jeg tror ikke de kjenner meg igjen lenger.
Paul, 5 år, dilter med hønsene og grisene
Født uten far, sier han
skitten, barbent, spørrende
Huset deres er av leire og strå, jordgulv
Fem søsken går og venter på sine krefter
Mor forteller at faren ble drept
i en demonstrasjon
da hun var 4 måneder på vei med Paul.
Jordgulv, men de huser mange compas hver natt
Paul kjenner dem alle ved navn, dekknavn
Jeg hører en av dem si til Paul:
du blir en skikkelig revolusjonær.
Filipe er meksikansk lege
kom til fronten for 5 år siden
skal bli til triumfen, sier han.
Han og Sandra 19 år har datteren
Sandranita på to år, en morgensol.
Sandra har vært compa fra hun var 12.
To av hennes søsken ble drept i krigen,
den ene av geriljaen selv, som forræder
Det snakker de ikke om.
Filipe løfter Sandranita høyt
sier, hun har alt lært å si «revolusjon»
Godt hun ikke var født for tre år siden
da kom soldater til deres landsby
samlet folket foran kirken
og jaget barna sammen i en stor klynge.
Annen hver ble kastet opp i lufta
og hogget i to med en mansjete
For hver ropte de: en kommunist mindre
En gutt tok de opp i et helikopter
mens han skrek og sparket
Fra 100 meters høyde
slapp de ham ned på folkemengden
Den dagen ble alle i landsbyen, de gjenlevende
revolusjonære.
Flor, 12 år,
har sort geriljauniform og maskingevær
sier, hun har vært med i to trefninger
storebror på 14 har drept sin første soldat
og fått et skudd gjennom foten
Mamma bor i en frigjort landsby nære
Far er drept
Når uniformen skal vaskes
sendes den til mor
og Flor kler seg i en lys tynn kjole
blir pike igjen, fniser og spør meg om godteri
for hun vet, der har vi begge en svakhet.
Hver femte compa er under femten år
samlet i kohorter kalt columnas – ryggrader.
I går passerte en gruppe på tretti meg
en lang buktende ryggrad
klirrende våpen og stram disiplin
en lilleputthær av tapre barn
Om et par år vil halvparten være drept
Krigen har listet seg innpå dem
mens de lekte
Krigen tilhører også barna
Barna tilhører krigen
Jeg finner et krøllet brev i lommen
det kom med en kurér forrige uke
«Du er så langt borte, suss og klem
vi savner deg pappa»
Jeg ser bort på compa Morena
husker det hun sa
vil spørre om noe i henne gråter
hører meg i stedet spørre om revolusjonen
hun svarer: snart kommer offensiven
Men tankene våre leker sammen
gjennom stjålne blikk
som to barn
langt borte fra krig.
Maleriene illustrerer, og jeg har med et foto og en tegning av Flor i både kjole og uniform.
Over er fotro av Flor og under min tegning av henne.
Nederst foto fra en av de mange operasjoner vi gjorde under åpen himmel og av og til avbrutt av bombetokt
Jeg ante ikke at det var slik.