Lasses julekalender – luke 17: I dag er tema: gerilja – barn i krigen og barnesoldater

Lasses julekalender – luke 17

I dag er tema: gerilja – barn i krigen og barnesoldater

 

Som jeg alt har beskrevet i to kalender-luker, så var jeg et år geriljalege i El Salvador. Noen av de sterkeste møter med mennesker der var compa-foreldre med barn og barnesoldater. Du reagerer negativt? Ja, men de var der sammen med sine foreldre som var compas (gerilja soldater). For dem var det en total krig – alle måtte med.

Jeg husker lille Flor, en tungt væpnet skolepike, jeg husker doktor Filipe som løftet sin datter høyt og fortalte meg om den gang soldater dro fra landsby til landsby og drepte «kommunistiske barn». Da tok han med datteren inn i bushen og joinet FMLN geriljaen.

 

Her er mitt dikt om dette. Alle vers bygget på nært opplevde møter.

 

Krigen tilhører også barna

lister seg inn på dem mens de leker

står plutselig i døra om natta

kryper inn under det varme teppet

Barna tilhører også krigen

 

I dag så jeg Morena gråte

Hun er compa, stridsklar og sterk

Hun har to barn 4 og 6 år gamle

De bor hos familie i San Salvador

Faren var fagforeningsleder, drept.

Hun sier, barna mine,

jeg tror ikke de kjenner meg igjen lenger.

 

Paul, 5 år, dilter med hønsene og grisene

Født uten far, sier han

skitten, barbent, spørrende

Huset deres er av leire og strå, jordgulv

Fem søsken går og venter på sine krefter

Mor forteller at faren ble drept

i en demonstrasjon

da hun var 4 måneder på vei med Paul.

Jordgulv, men de huser mange compas hver natt

Paul kjenner dem alle ved navn, dekknavn

Jeg hører en av dem si til Paul:

du blir en skikkelig revolusjonær.

 

Filipe er meksikansk lege

kom til fronten for 5 år siden

skal bli til triumfen, sier han.

Han og Sandra 19 år har datteren

Sandranita på to år, en morgensol.

Sandra har vært compa fra hun var 12.

To av hennes søsken ble drept i krigen,

den ene av geriljaen selv, som forræder

Det snakker de ikke om.

 

Filipe løfter Sandranita høyt

sier, hun har alt lært å si «revolusjon»

Godt hun ikke var født for tre år siden

da kom soldater til deres landsby

samlet folket foran kirken

og jaget barna sammen i en stor klynge.

Annen hver ble kastet opp i lufta

og hogget i to med en mansjete

For hver ropte de: en kommunist mindre

En gutt tok de opp i et helikopter

mens han skrek og sparket

Fra 100 meters høyde

slapp de ham ned på folkemengden

Den dagen ble alle i landsbyen, de gjenlevende

revolusjonære.

 

Flor, 12 år,

har sort geriljauniform og maskingevær

sier, hun har vært med i to trefninger

storebror på 14 har drept sin første soldat

og fått et skudd gjennom foten

Mamma bor i en frigjort landsby nære

Far er drept

Når uniformen skal vaskes

sendes den til mor

og Flor kler seg i en lys tynn kjole

blir pike igjen, fniser og spør meg om godteri

for hun vet, der har vi begge en svakhet.

 

Hver femte compa er under femten år

samlet i kohorter kalt columnas – ryggrader.

I går passerte en gruppe på tretti meg

en lang buktende ryggrad

klirrende våpen og stram disiplin

en lilleputthær av tapre barn

Om et par år vil halvparten være drept

Krigen har listet seg innpå dem

mens de lekte

Krigen tilhører også barna

Barna tilhører krigen

 

Jeg finner et krøllet brev i lommen

det kom med en kurér forrige uke

«Du er så langt borte, suss og klem

vi savner deg pappa»

Jeg ser bort på compa Morena

husker det hun sa

vil spørre om noe i henne gråter

hører meg i stedet spørre om revolusjonen

hun svarer: snart kommer offensiven

Men tankene våre leker sammen

gjennom stjålne blikk

som to barn

langt borte fra krig.

 

Maleriene illustrerer, og jeg har med et foto og en tegning av Flor i både kjole og uniform.

Over er fotro av Flor og under min tegning av henne. 

Nederst foto fra en av de mange operasjoner vi gjorde under åpen himmel og av og til avbrutt av bombetokt