luke 11: På sykkel i Kina 2024
Jeg har i sommer (2024) syklet flere uker i Kina
(se artikkel se www.efskind.com/linker og velg nr 69)
Dette er min 4. tur til Kina, først var i 1974 i etterkant av kulturrevolusjonen, da møtt med røde flagg og brennende problemer. Jeg kjøpte «Maos lille røde» men lestre den ikke, skrev selv «Soldatens lille røde».
I 1998 syklet jeg «den lange marsjen», og merket at Kina var på rett vei, men hadde langt igjen. I år forsto jeg, de har passert de fleste av oss, på alle måter. Beklager å si det, men jeg har gått fra skeptiker til entusiast.
Kina har blitt en fantastisk nasjon som har løftet seg ut av kolonitiden og skapt gode livsgrunnlag. Sammen med Russland, størstedelen av Asia, Afrika og Latin-Amerika, fletter de vennskapsbånd. I denne todeling av kloden er vi i ferd med å havne på feil side, eller det beste er kanskje å ikke velge side.
Derfor: Lær av historien, la deg ikke lure av norsk ensidig propaganda – frigjør deg fra egen sovepute … våkn opp!
Jeg tar med denne prosa teksten som et dikt og stemningsskaper:
Jeg sitter komfortabelt i 300 km/t på tog mellom Xian og Beijing, og skal fylle tiden … et merkelig uttrykk egentlig … fylle tiden. Nå er det tiden som fyller meg, for sekundene gir meg varm væren, er nuets nakne livskraft. Som en bedøvende damp demper togets tidsmaskin tiden, hypnotiserer meg til søvn, eller til en bevegelse ut av tid. Min kropp svever som i magi gjennom landskapet, forbi grønne rismarker, forbi konturer av fjell og skyskrapere.
Men i søvnens perspektiv svever jeg som i en romreise gjennom atomer som blir solsystemer, galakser og et uendelig rom. Slik leker tid og dimensjon med mitt liv og min virkelighet, løfter meg ut av nuet, til det uforklarlige. Min væren rommer hele universet.
Til jeg kjenner toget bremse opp, og tiden begynner igjen å tikke, til rommet lukke seg om det snevre som øynene kan se. Kryssild av stemmer suger meg videre. Til slutt er jeg hjemme i nuet, og jeg reiser meg. For toget har stoppet. Fremme.
