God jul til alle. Og mener alle. Jeg skal ikke gjenta alt bekymringsfylt og bra i vår tid. Men si, vi må passe oss for ikke å bli museumsvoktere. Alt er i utvikling, ingenting i balanse, også naturen, med Darwins harde lov der de mest tilpasningsdyktige overlever.
Både i idrett og samfunn gjelder konkurranse. Vi vil bli gode, helst best. OK. Men, vi får tapere, får venner og fiender. Samtidig vil vi ha fellesskap, ta vare på alle, ha empati, men på våre premisser.
Diktet i dag handler om vårt forhold til de vi ikke liker, hva med dem? Noen mennesker endrer personlighet til det aggressive straks det butter eller de møter mennesker de misliker. Det samme gjelder nasjoner, som Norge nå. USA lar Israel begå folkemord, for fienden er demonisert. Etter år med snedig hjernevask hater vi også russere. Det er bare ukrainere vi føler for ved fronten.
Det grunnleggende problem er mobilisering til hat og forakt, både nært og fjernt. Refrenget i dagens dikt er derfor viktig: alle trenger kjærlighet, særlig de som ikke fortjener det. Diktet avsluttet min opptreden sammen med musiker Dag Stiberg på Litteraturhuset i Oslo. Hør det ved å trykke på link under eller blå tekst:
Illustrasjoner:
Hoved-maleriet er viktig nok. Det symboliserer svangerskap der kloden er livmor og placenta er i universet. Første maleri under symboliserer folks mange veier. Under det er en litografi med blå skøyteløper som fødes ut av en fisk. Dere får tolke selv. Siden dette er siste luke tar jeg med et foto fra jeg nylig var på kunst workshop i London og studerte gatemalerier på godt og ondt, for høy og lav. Slik kunsten, så livet. Slik livet, så kunsten.
Tusen takk, Lasse, for nok en sesong med betraktinger, kloke ord og kunst!
Og for at du ikke bare tar oss med på reiser til alle verdenshjørner – men også over år har latt oss følge deg på din reise. Mot evne til å se det gode og det vonde i det meste – ikke bare der vi ønsker å se det…
Fra alle oss her ute til deg og dine – ha en riktig God Jul og et Godt neste år i 2024!