Lasses julekalender 22 – luke og elefant 21: Framtiden – år 4084
Her du noen gang tenkt over hva de i framtiden vil mene om oss?
Det avhenger av hva framtiden bringer. Jeg har skrevet manus til en bok om vår verden langt fram: «Humania år 4084».
Boken er et skarpt innlegg i debatten om vår tid: overvåking, kjønnskamp, helse, livssyn og miljøbalanse. Men det sees fra framtidens perspektiv. Da har verden blitt akkurat motsatt alle dystre spådommer: et humanistisk idealsamfunn, med best mulig livskvalitet, «en verden» i fred.
Men gir det skyfri himmel, sjelefred? Svaret står ikke skrevet i skyene.
Før var den høyeste hensikt å tjene Gud; nå er den å tjene mennesket. Gud har trukket seg tilbake til naturlovene. Men mennesket vet at mestrer vi naturlovene da mestrer vi også Gud. Det store spillet er i gang.
Det nærmeste filosofien har kommet en reell Gud er Barock de Spinoza. Han definerte Gud som kreftene bak at vi kan formulere ved naturlover. Men en slik gud har verken himmel eller helvete. Og det eneste som kan bønnhøre er teknologi. Derfor ble han i sin tid dømt som kjetter.
Vår tids stridsspørsmål som klima og miljøproblem, diskriminering og kvinnekamp, fattigdom og ulikhet, arbeidsløshet … de er om enn ikke løst, så i stor grad håndtert på en god måte i år 4084.
Politiske systemer som enevelde, sosialisme, kapitalisme og folkedemokrati har gjennom tidene forsøkt å tilby en strukturell løsning på menneskets sosiale problemer og materielle behov. Kapitalisme hadde effektiv produksjon, men manglet rettferdig fordeling. Med sosialisme var det omvendt. Alle systemer har sviktet, men samtidig bidratt med noe, fram til Humania år 4084, en syntese. Alle systemer har vært forståelige utfra sin historiske sammenheng og teknologi. På en måte har teknologien revolusjonert kapitalismen og sosialisert den gjennom økt statskontroll og reguleringer, gjort det Marx aldri klarte.
Men – gir de et lykkeligere samfunn for den enkelte? Spørsmålet er vel verdt å dvele ved, spesielt i en krigersk førjuls tid.
Diktet:
Astrofysikkens Sorte hull
er dødelige materieknusere.
Men de såkalte «ormehull»
åpner fantasiens vinger
vil unnslippe livets kirkeklokker
vil spenne buen på nytt, narre materien
På meitemarkens enkle vis
spiser de seg vei gjennom jorden
er framtid og fortid i samme sirkel.
Måtte jeg en gang få slippe gjennom
mitt livs ormehull, lille markkryp
kjenne den svarte molden vike
være min egen framtid i nuet.
Ps/ bokmanus kan sendes på mail til den som ønsker lese. Ds/
Maleriene peker også på framtidsperspektiv, mer vil jeg ikke si – har du tid og syn så les alle utsagnene i maleriet over …
