Lasses julekalender 22 – luke og elefant 18: døden og sjelen

Lasses julekalender 22 – luke og elefant 18: døden og sjelen

Har du tenkt over at mor eller mater er fødsel og omsorg, mens mors eller morir betyr død. Den kjente regissør Ingmar Bergman ble rett før sin død, spurt om han trodde på noe etter døden. Han dro på det og svarte omtrent som så … man vet aldri, det skal bli interessant.

En spennende analogi er vitenskapens syn på verdensrommets Sorte hull. Der dør all materie. Den presses sammen slik at kjente fysiske lover ikke gjelder og ingenting unnslippe, kanskje. Kanskje tyngdebølger unnslipper. Det er som med døden: ingenting unnslipper, kanskje. Kanskje åndsbølger unnslipper.

 

Døden har inspirert mer enn kunst og vitenskap. Religioner og åndetro har konstruert alle varianter av evig liv, dødsriker og straff. Det er et variert himmel- og helvete med åndetro, et Dantes inferno, et Ragnarok, Nirvana, gjenfødelser og reinkarnasjoner i hopetall.

Alt dette, for å unnslippe å se seg selv i dødens trollspeil.

 

Begrepet ånd og sjel har fått mange tolkninger og variert innhold gjennom tidene. Det enkleste man tenker er: noe er åndfullt, eller man sier at huset har sjel. Eller vi er sjelesørgere. De gamle esoterikere som Rama, Hermes, Orfeus, Pythagoras og Platon, de beskrev ånd som noe mer enn legeme, hevet over liv og død. Dette var forløpere til guds-begrepet og tradisjonelle religioner. Moderne karismatikere og åndedyrkere har videreført den samme tankegangen. De bygget fasinerende ritual og tankeparnasser, for å forene seg med noe åndelig udødelig – og derved kontrollere det dødelige.

Jeg skulle ønske de alle kunne ha rett. Dessverre, det nærmeste vi kommer evig liv er nok gjennom våre gener i arv, slekt på slekters gang. Men bevissthet eller ånd følger ikke med. En annen form for forlenget liv etter døden er minnene vi har om personer og hendelser. Slik forstått lever ennå en del av Cæsars ånd. Og min mor lever litt i mitt minne.

 

Jeg har laget et dikt om min egen gjesteopptreden som død:

Som barn

fikk jeg eter narkose

skulle fjerne mandlene

måtte telle: en to tre fire …

Forvirret våknet jeg med det samme

våknet idet jeg sloknet

mindre enn et øyeblikk

men det hadde gått en time

og mandlene var vekk

 

Som voksen

har jeg tenkt at dette

var å hilse på døden

tidløst og tomt, dypere enn søvn

bare med den forskjell

å kunne lande til et langt liv

 

Avkledd tid er livet nakent

og udefinert

som null i nevner i en brøk

med et trylleslag uendelig

uforståelig uunngåelig

ett med evighet

 

*

Jeg er døden.

Mørket er i meg.

Derfor elsker jeg mine barn,

mine geners lys.

Jeg er døden,

en gambler som gang på gang

kaster den sorte terning,

en gjøkunge.

 

Fergemannen

reiser seg, sier, er du rede?

Ditt liv er på overtid

alle begre er tomme

dine lys er brent ned

så stig ombord, kom med

løsne fortøyningen du, og hiv

løsne fortøyningen du, og hiv!

 

Men blås i døden – det er livet vi skal leve og være glade i.

Spis vaniljeisen før den smelter …

Maleriene of tegning knytter seg også til død – direkte eller indirekte –

dere husker nok Charile Heb…

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top