Lasses julekalender 2018 – luke 4

Survival

Tiden for meg begynner å bli kort i den ubrukte enden. Derfor vil jeg konsentrere meg om de store spørsmål, som det med overlevelse … for hvem og for hva?  Siden det ikke er et himmelgitt svar eller en streng fysisk fasit … er temaet åpent for livskunstens brede lerret. Så jeg dypper penselen …

Det er en vesentlig forskjell på et individs overlevelse og artens overlevelse. Rent sosial-darwinistisk er arten viktigst, mens for meg som individ er mitt liv mest verdt. For jeg er ikke av dem som vil ofre meg for verken arten, konge eller fedreland. Jeg vil optimalisere mitt eget liv, både i livslengde og livskvalitet. Uenig eller enig? Slikt er det skrevet mye om, tenk bare på Per Fugelli som forlot tilværelsen nylig, men etterlot seg hyllemeter av eksistens-visdom.

Uansett perspektiv, vi kan slå fast at arten menneske så langt er en knak-suksess. Jeg lever ennå, jeg også. Men blir vi for mange?

I Malawi, et lite og fattig land i Afrika, der jeg i flere runder har jobbet som lege, der har befolkningen fordoblet seg på 15 år. Dette til tross for fortsatt fattigdom og sult. Men barnedødeligheten har sunket og det er en kulturell konkurranse mellom kristne og muslimer til å få flest barn, slik at ingen gruppe skal få overtak. Befolkningsvekst er en større klimatrussel enn olje i seg selv. Vår formering er derfor en suksess med bismak.

Hva med andre dyr enn mennesket? I et biologisk perspektiv har våre husdyr ennå større suksess enn oss; tenk på alt fra storfe, mink og kylling til sau. Deres biomasse er større enn vår, takket være oss. Suksess! Men hva med all lidelse og savn? Og at vi spiser dem? Slikt teller ikke i et darwinistisk regnskap. Bare eksistens teller. På den annen side er mange dyrearter truet, og vi har noe av skylda. Derfor, så ulik verden er, og ulikhetene øker. Men vil vi mer likhet?

Vi kommer ikke utenom en analyse av ulikhetene. Ikke bare er dyreartene ulike i gener og overlevelse, men også vi er svært forskjellige. Inni er vi like, slik noen synger, er veldig galt. Dette er ikke rasisme men realisme. Alt henger sammen: gener – kultur – natur – teknologi – økonomi og samfunns system. Det er et mangfoldig samspill, et tilværelsens stor-orkester med alle slags instrument, og med de vakreste symfonier, men iblandet det atonalt som i bruset fra alle livets paradokser.

Vi både applauderer og piper, setter oss til doms og vil hevde en mening. Hvor stor ulikhet eller likhet bør man strebe etter? Med framtidens medisin med CRISPR og ny teknologi, vil selv genene påvirkes og styres direkte av vår vilje og miljø. Man kan på en måte ”smitte” en organisme med er DNA gen og derved endre de genetiske kodene slik vi ønsker.  Nylig har en forsker i Kina genmodifisert et foster med CRISPR metode til å bli HIV immun.  Design-mennesket kan snart se dagens lys. Lift us up were we belong … vil komme med nytt refreng. Et aspekt er hvordan vi og vår teknologi påvirker klima. Alle debatterer det. Men et like viktig aspekt er hvordan vi påvirker vår egen genetiske framtid. Det er seleksjon med pluss og minus, samspill med kultur og vitenskap, er en epi-genetikk som setter Darwin til side. Mutasjonenes enevelde er forbi. For CRISPR knekker stadig nye koder.

Menneskets største overlevelses fortrinn er å kunne skue bredt både i tid, rom og antall – fortid og framtid, fjernt og nært, små og store grupper. Og teknologien tvinger oss stadig tettere sammen. Dette fortrinn må vi ikke forringe med nærsynt politikk og nasjonalisme.

Forskjellige ja vel, men likeverd? Mange lever i den ideologiske boblen at alle er likeverdige selv om vi er ulike. Tenk etter, og likeverdet vil uthules til en festtale. Dine nærmeste har selvfølgelig størst menneskeverd for deg. Til og med en beskjeden grunnverdi for alle er vanskelig å se. Men vi bør nettopp derfor ha en felles grunnverdi, en respekt for både alle mennesker og andre dyr. Og respekt for hele naturen, vårt Gaia, hva med den? … tja. Vi er et rovdyr, bare mykt når det er mett. På den annen side, buddhismen har mer respekt for liv i det daglige enn de andre store religionene. Noe felles bør vi kunne lande på; et Kardemomme krav om ikke å plage andre, spesielt når det ikke er hensiktsmessig for vår overlevelse. Viktigere enn å avvikle pelsdyrnæringen blir å legge ned norsk våpenindustri. Den nærer de nådeløse.

I denne mørketid vil mange tenne et lys for å lindre. Og det er bra. Men det er lett å bli skremt av de flakkende skyggene. Jeg vil derfor oppfordre og utfordre deg til to tanke øvelser.

Den første et å tenke på alle som likeverdige, bokstavelig talt. En arbeidsløs i Kongo er like viktig som en arbeidsløs på Toten. At en tysker vinner på ski eller skøyter er like greit som en norsk. At en serber dør er en like stor sorg som at din svoger sovner inn. Nei, dette er illusjoner selvsagt, like mye som det er en illusjon at evner, gener og livsløp er likeverdige. Tenn ditt eget lys og aksepter at det lyser mest på de nærmeste, men la det skinne litt også på de i det fjerne. Se nært men glem ikke å skue langt. Om ikke likt, så ha noen omtanke med alle. Da er vi verdensborgere.

Den andre øvelsen gjelder overlevelse. Hva optimaliserer ditt liv, lengde eller livskvalitet? Og det samme spørsmål hva gjelder arten? Ja takk begge deler vil du si, men så lett er det ikke. Som lege på sykehjem ser jeg hvordan livskvalitet svinner hen. Arten fornyer seg gjennom stadig nye fødsler og endring, men den snarveien er en illusjon for ditt livs bevissthet og ego. Vi bør kjempe for både å leve og overleve, men forsone oss med livsforløpet. Plutselig blåser lyset ut og det er sort.

Likevel, livet er ikke det verste du har.

Så avslutningsvis – en ta imot blanding av jule-oppfordring og nyttårsønske … kom deg ut av den norskete mainstream snillismen før du stopper helt opp. Vi i Norge lever i et overforsiktighets-samfunn. Så la deg ikke fartsdumpe, men vis mangel på respekt … opprør er overlevelse.

Godt mot i en mørketid!

Lasse desember 2018

3 thoughts on “Lasses julekalender 2018 – luke 4”

  1. jeg vil takke livet for dets sorger.de kommer når jeg har rukket ut hånden til noen som ikke vil ha den eller når noen jeg er glad i forlater meg. sorgene gir meg påminnelsen om å reflektere over meg selv og strekke meg enda lenger eller trekke meg litt tilbake, samle krefter for så å rekke ut hånden igjen. for hver sorg er det ti gleder og det er livet. men uten hver sorg hadde det ikke blitt noen gleder. det er for meg et fattig liv.

  2. Takk for kloke og engasjerende ord. De skulle absolutt nådd ut til flere. Du er jo en globetrotter med stort engasjement på Afrika. Ville du hatt de samme anskuelser og refleksjoner om du aldri hadde forlatt Norge? Poeten Hans Børli skrev mye om liv og hendelser langt utenfor sitt revier men hadde knapt vært i Arvika?

Leave a Reply to Jan-Christian Nordahl Cancel Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top