Cuba sett fra min sykkel

Cuba

Opp mot førti i skyggen og stekende sol … det er hett selv for Cuba å være i juli. Men det hjelper å sykle … fort … vinden og svetten samarbeider. Da er det verre i bakkene med svak medvind. Heten blir en demon som griper tak i deg. Men på ettermiddagen skyer det til, mørke skyer, fjerne tordenskrall som kommer nærmere og nærmere. Plutselig øser det ned … som å sykle i en varm dusj. Dampen står opp fra grunnen. Veien omvandles til en grunn elv. Det gjelder å styre unne hullene i asfalten. De er ikke lenger så lette å se. Brillene burde hatt vindusviskere. Jeg må putte dem i baklomma. Men jeg tråkker på, tråkker på … det er en befriende vannavkjøling nå.

Dette er en typisk beskrivelse fra de dagene vi syklet gjennom Cuba, mil etter mil, opptil 20 mil om dagen, et halv-proft opplegg med 12 veltrente syklister, gode racersykler og følgebuss til support.

Du kommenterer kanskje … dere ser vel mest bare asfalten? Nei da. Sykkel åpner opp for både natur og folk på en helt annen måte enn buss eller bil. Og vi hadde på forhånd lagt inn en rød tråd i opplegget, oppriktig for cultural understanding. Programmet var nøye gjennomarbeidet sammen med det statlige Amistur på Cuba. Vi deltok på gatekomite fester, besøkte bondegårder og sigarfabrikk, besøkte klinikker og sykehus, mange slags museer og kunstutstillinger. Dessuten gikk vi gatelangs i Havanna, og avsluttet med en fyrrig jazz nattklubb. Vi hadde også et par såkalte hviledager med badeliv og all inclusive. Kontraster må jeg virkelig si.

Hva mener vi om Cuba etter dette? Jeg innrømmer at det avhenger helt av ens politiske ståsted på forhånd. Sansene er like selektive som sinnet. Vi hadde i sykkelgruppa folk med nesten alle politiske avskygninger. Svarene spriker like mye. For min del vil jeg innlede med å si … jeg er glad vi fikk oppleve dette Cuba før Trump og USA klarer å knekke det. Cuba er et fattig men fargerikt fredelig land. En grønn oase. Ingen synlig kriminalitet, nesten ingen politi eller militære i gatene. Man kan vandre rundt i Havanna like avslappet som i Oslo. Dette er i sterk kontrast til naboøyene eller de fleste land i Latin-Amerika.

De dyrker og avbilder Che Guevara. Jeg har mistanke at de gjør det litt for turismen. Fidel Castro kommer så desidert i annen rekke. Nåværende president eller maktelite er det ikke bilde av noe sted. Dette er jo helt forunderlig. Jeg hadde forventet et presidentbilde på annen hvert gatehjørne, slik det er i mange land. De neddemper autoriteten men styrer likevel stramt.

Vi hadde mot slutten et hyggelig møte med den norske ambassaden i Havanna. De sier, det er tydelig en forverring av ressurser det siste året, mye grunnet USAs embargo. Turistbåter får ikke lenger legge til på Cuba, da straffes de med blokk for all trafikk til USA. Derfor har turismen stupt. Bare en bank i Norge kan overføre penger til Cuba. Dollar kan ikke omsettes, bare Euro. Det er nå mangel på det meste på Cuba for vanlige folk, alt fra mat, forbruksvarer og medisiner. I de fattigste områdene er det utdeling av mat via rasjoneringskort. Ambassaden beskriver også et tungrodd statlig byråkrati. Derfor, det er nok en kombinasjon av langvarig vestlig boikott og manglende strukturell utvikling som har ført til den vanskelige situasjonen. De sier … Cuba må finne sin egen vei framover. Jeg mener at den veien bør i det minste være i den retning som Vietnam eller Kina har gått. Der bruker de bildet … at det er samme hva kua kalles bare den melker.

Jeg vil avslutte med mitt dikt på engelsk, inspirert av denne turen:

The people of Cuba
follow the path of Fidel
a path that is stoned and steep
but still pointing a promising way.
So, they struggle, dance and dream
they face the world each day
with sun and rain, they smile and laugh
and entertain, but much like the crying clown.

We westerners still in better shape
also meet life with fights that never ends,
in battles and barricades for rights
in the magic of markets for making.
And, we are all
facing the money conquistadors
that takes more and more and more.

In art style but not for bread we say:
less is more, less is more …
Indeed, in the long march for life
in the daily battle for bread
we all are comrades in arms.
In the long march for life
we all are comrades in arms.

lasseefskind@icloud.com

Illustrasjon med glimt av vårt sykkellandskap, navn på sykkelruten samt … en skisse av Che hører med.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top