Alle egg
Det sies at kjærlighet hever seg over tid
men, det håpet er ønskenes fange!
Det sies at hatet vil ramme seg selv
og gi energi til vår glede.
Mon tro? Jeg tror at
de kjempende møtes en kveld
når alle egg er i redet.

Hvite og sorte hull
Hvis det fins et samlende JEG
bak naturens væren og viljer
er det at lover kan formes av deg eller meg
slik jorden gir kraft til korn og til liljer.
Hvis det fins mysteriers sølv og guld
er det at noe og noen – ER.
Vår væren er hvite og sorte hull
som skaper og dreper enhver som går nær.

Teknologi
vibrasjonen på min mobil
den er litt av deg!
Den er trådløs trolldom
som middelalderens synske
ikke ville kunne sett
selv i sine mest berusete drømmer!

Litt lunken kaffe i titusen fot
i lydens hastighet og minus sytti
en nesebredd fra mitt øre
-noe selv de gamle grekere
eller bevingete guder og engler
ikke hadde fantasiens armslag
til å fable om!

Slik har vi beseiret
våre synske og våre guder
og vet derfor innerst inne
at den egentlige guddom
den levende hellige kode
er enkelt sagt: deg og meg!

Likevel står vi til slutt
avkledde og i villrede
som alltid
men, som det også heter
i villrede på et høyere teknologisk plan!

Vi prøver
se det lille i det store
og det store i det små.
Vi prøver
høre toner i det atonale
og gi det atonale harmoni,
ha både liten og evig tid
haste videre og alltid bli
finne fram på og snuble i
den brede og den smale sti.

To riddere
Den hvite ridder,
ride ride ranke
rir i denne verden ut
finner ingen frelser
bare kuer og en gjeldet stut.

Den sorte ridder,
ride ride ranke
rir på månestråler ut
finner slott og skatter
og mennesker som slaver livet ut.

Den hvite ridder
møte skal den sorte
ride ride rakt til kamp,
ingen vet når solen stråler
hvem det var som vant.

Karameller og fornuft
Fornuft er et kast i vinden.
Galskap varer lengst.
Ensomhet er evig.
Jeg er redd for karameller
og ising i tennene
og for de alt for søte vennene.

Ut av tiden
At vi ikke er alene
og elsket
løfter oss ut av tiden.
Evighet behøver ikke vare evig
bare være naken nærhet
uten tidens dimensjon.

Utrolig hva vi tåler
Utrolig hva våre ledd tåler
mil etter mil.
Utrolig hva synet kan se
hildring etter hildring.
Utrolig hva hjertet vil adlyde
slag etter slag.
Utrolig hva livet lar leve
Soloppgang etter soloppgang.

På Naxos
Sekundenes lyse sangkor
legger seg på vinden fra havet
surfer inn mot min verden
sprer tonesatte tanker i min skalle.
Tiden i kvantesprang av sekunder
er soloppganger og solnedganger
i rytmisk dans og motdans
som perlekjeder av lys og lyd
som et bønnekjede fra Zevs
som lette fingre over tangentene
som fugler når de løfter seg på vinden
høyt, høyt til det tolvtoneblå!

Til konfirmantene:
fritt etter Bertholt Brecht


Tro ikke den som har trøsten
men unngå unødig strid
livet gir frukter til høsten
de råtne røpes på røsten
også du har for liten tid.

Gratulerer,
gå strakt gjennom årene
så dine marker i vårene
trim opp ditt hjerte
og elsk fram fornuften
stå støtt på bakken
men fly fritt i luften!

God reise med gleder og sorger
du kommende verdensborger!

Jeg oppsummerer
året, livet og verden?
Du verden - jeg tror ikke
at vår virkelige virkelighet
lar seg summere
verken opp eller ned.
Livet for eksempel lar seg bare leve
i linje, enhet for enhet,
i pluss og minus.
Der summen til slutt er null.
Likevel …….

uten vann
visner også drømmene.
I solen stiger
også selvet -
helt til blomstene
bærer bud
om bladenes gule backup.
Helt til duftene
blafrer i lyden av stemmer,
i toner som ler og ler
og tar tak i
erkjennelsens høst.

Jeg lar lyset stå på
mørket maler meg ellers opp.
Jeg holder et håp i hånden
et kaldt grep tar ellers troen.
Jeg lar deg holde rundt meg
en jernring vil ellers strupe mitt blod.
Jeg lar døren stå åpen ut
så lyset finner veien.
Jeg lar døren stå åpen inn
så mørket og lyset kan møtes i meg.

Mekong, Mekong
med ni lange fingre av gyllentbrunt vann,
du bærer og du senker.
Jeg tror at du også tenker,
men hva tenker du på?
Kanskje: hvor store vi er og hvor små?
Hvor godt og hvor galt det kan gå.
Det tenker du sikkert på.
Vi får og vi mister,
mens heten holder vår hånd
til solen senkes og skyene brister.

Fra turistmagneten Ankor, Kambodsja:
Vi sitter i Ankor,
spiser og drikker,
for turismen blomstrer,
vi er alle små brikker,
som sitter og tenker,
mens vi spiser mere og drikker, og hikker.
Bak oss: et sangkor i sordin av sirisser,
og hør åndenes sukk i fra tempelet Ankor.
Det er linjer på tvers
i kult og kultur og kommers.

De ble skåret ned
fra himmelen
og gjennom ord
dytter vi til hverandre,
men hva forstår vi?
Er det noe å forstå – helt?

Dikt med terningkast
Det er en frihet
og en risiko i alt.
En terning ruller i både tro og viten.
I Kairos asfaltjungel
er en million mennesker uregistrerte
- de er sånn … cirka!
I framtidens Puritania
har alle fått innoperert en brikke
som angir posisjon og saldo
til enhver tid.
Ta et terningkast
og gjett på hvor jeg helst ville leve
- ingen av stedene? .. helt rett ..
men om jeg måtte velge?
da kast en gang til!

Dikt om fordom
De er åpenbare fordommer
idolene våre som vi holder slik i,
de om demokrati og ytringsfrihet.
Men de klinger godt
i øret og i media.
Kapitalisme og marked derimot
klinger ikke så bra
men kleber seg til vår virkelighet.
Innflytelse klinger bra, men makt?
Alle disse sosiale sannheter
pakket i begreper
som roterende lys på offentlige biler
Gjør de egentlig noen nytte for seg?
Eller kan de snart blekne til skygger
for nye sannheter?
Sikkert, men er nye sannhetslys bedre
eller bare lysere?
Kan de vise vei?
Nytter det å kunne vise vei
hvis veien ikke finnes?
Og, hva er en vei?
Jeg vet bare - alt lyser
til det slukker
alt flyter til det synker
eller svever i et tidstomt ingenting.
Jeg ser - demokrati og kapital
hever og senker
sine små lanterner mot natten.

Hei du
ta en risk med meg
ta en tur i det fri
kanskje forsvinner vi
kanskje skal vi alle bli
kanskje finnes en verden til
der inne på si
eller langt der i en periferi.
Kanskje finnes to virkeligheter
den ene hard og den andre mild.
Kanskje er veiene ikke til
for dem bare skaper vi
finner vi fram i
eller går oss vill i
kom du, så går vi
oss – fri!

Sov sov mine syner
sov sov mine sjeler.
I den siste drømmen
strekker jeg meg
spinner jeg meg som lys
rundt livet.
Og mine gener virvles
gjennom generasjoner.
Så sov sov mitt plagete jeg
det finnes en annen vei.

Tepper (gjentas med forskjellig tonefall/stemme)
De teppebomber!
Teppebomber!!
Teppebomber!!!
Gi også meg et mykt teppe
og sov søtt!

Kalkyler.
Vi vet ikke når
de virkelig harde tidene kommer.
Plutselig er de der.
Vi sier da: Ekspertene har tatt feil
nok en gang.

Vi vet ikke
når de virkelig gode tidene kommer.
Men jeg legger din hånd i min.
Vi sier: tidene er tross alt gode
nå .....

Fragmenter av nei
Vi sier
en dag kommer rettferdighet til å skje fyldes.
Da kan vi se og løfte alle de navnløse som i dag er
trengt sammen i trang urett eller lagt under torven.
Dessverre: nei.
Urett gjentar seg,
trekkene gjenkjennes i stadig nye Janusansikter,
kapitalisme dandert med demokrati kjenner vi.

Jade
Den gule keiser av Kina
gnagde i seg jade
og drakk kvikksølv
for å stjele seg udødelighet.
Han beordret hugget en terracottahær
og hedret håndverkerne med halshugg.

Han døde.
Og vi beundrer i dag
all denne vanvittigheten,
men vi innser at gjennom oss
får han på en måte helt rett.

Hokai
Jeg brukte en dag/
til å se på deg - bare se,/
uten ord eller fysisk nærhet./
Stadig mer nakne var vi/
spinnende usynlige tråder/
rundt alle blikk mot blikk/
nettverk som kledde oss av og inne,
i et rom hvor vi var frie/
var hverandre./
Jeg brukte en dag/
til å se på meg./
I meg var også deg./

Maur
Jeg vil savne menneskene/
savne meg selv/
savne grågåsa./
Jeg vil ikke savne noen.//
Jeg sitter her og ser/
at tiden løser seg opp i støvete sekunder/
at sekundene som maur/
eter seg innpå/
all dø fornuft.

Jeg folder hendene
Jeg hater den markerte nasjonalismen/
som jeg elsker kulturenes kulinariske mangfold/
Manndom og feminisme/
fallbudt og finpusset/
funnet i rennesteinen eller på parnasset/
pudret av en produser eller pisset på av mobben/
elsker og hater jeg/
Det ekstreme og det alminnelige/
livsbuen og min kropps fiolin/
strenger som dirrer i eteren/
evangelier, øyeblikk og evigheter/
I disse foldete hender/
lukker jeg mine øyne./

Dem om det
Antikkens herrefolk
skrev bøker
men leste dem ikke,
slaver leste for dem
mens de satt med lauvbær i håret
og vintunge blikk,
men de lanserte demokratiet
som vi sier det: lenge før sin tid.
Ikke minst så de atomet,
sa at noe til slutt var udelelig.
Dem om det.

Jeg suser langs veien
rastløs i min Merchedes,
og hører på lydbøker,
liker at de leser for meg.
Blodet drypper i Bosnia,
stivner i Irak.
Menneskets natur er udelelig.
Kapitalismen er ustoppelig.
Demokratiet er uforbederlig
som meg.
Oss om det.

Fy faen
Det er nesten så man ikke holder ut mennesket,
fy faen som det ikke kan oppføre seg!
Men,
jeg støtter ikke umiddelbart
de andre dyrene heller,
fosterstadiene
som vi ikke har klart å fange inn!
Jeg ser og ser, speider og speider,
lytter og lytter til alt det
som du ikke sier.
Håpet er et lekende barn,
tynne trampende ben,
det godes gen.
Tror jeg .. kanskje.

Verre enn
Frykten
er verre enn det vi frykter.
Redselen for terror
er verre enn terroren.
Angsten for sykdom
er verre enn sykdommen.
Men angsten for døden
er den verre enn døden?
Verre enn ikke å være?
Jeg dør gradvis,
bare få molekyler er igjen
av min barndom.
Alt løser seg
til slutt .. opp

En bombe.
Jeg kan ikke sove,
kan ikke våkne,
ikke bryte ut,
ikke bryte sammen.
Jeg legger meg ikke,
reiser meg ikke.
For første gang
tikker livet som en bombe,
tidsinnstilt.
Tiden tar hele potten.

Månelys
Jeg står i månelys
der min skygge blir
lys mot en dypere skygge.
Slik sollys kan bli skygge for et sterkere lys,
og mørket bli lys mot et dypere mørke.
Godhet holder oss tilbake for en høyere godhet,
ondskap åpner mot en større ondskap.
Taushet synger om en dypere taushet.
Det gode er det ondes problem
og det onde er det godes problem.
Vi er soler
i et uforståelig univers.
Liv er stjernebildenes vandring gjennom symboler,
tilbake til rene bilder.

En trosbekjennelse
Jeg tror,
at mennesket er et rovdyr
mer enn en drøvtygger.
Jeg tror,
at mennesket er medmenneske
mest som et middel for å få mer.
Jeg tror,
på ufornuften som det grunnleggende.
Fornuften må spise smulene.

Urskogen vi hogger ned
vokser opp igjen i oss, med torner.
Nervetråder vokser som tette grener,
der de nakne hendene
rydder seg vei, blør.

Det reiser seg en ny kirke,
blasfemisk fri for gud
annet enn han eller det
i de dype urskogene.
Be ikke på dine knær
for en selvfølgelig rett.

Vi er alle pasienter
lagt i terapeutens knokkelhånd.
Døden og livet, sier jeg,
andre virksomme piller finnes ikke.
Håndspåleggelse og energier,
er blodfattige gudsjammerligheter
i våre tankers klyptotek.
Bare døden og livet er ekte
og kan gi huden ny glans.

Vi er alle pasienter,
i vår skalles venteværelse
for å komme inn i behandlingens helvete
der psykiatere sager i stykker sjelen
med barkbilleanalyser av vakre trær,
med bønders syn på åndens templer.
Det er ikke alltid det passer seg
å ta pulsen eller lytte på hjerteslag.
Lytt heller til hjertet i hjertet
og hold pusten!

Om å dø.
En gang var jeg redd dødsøyeblikket.
Nå vet jeg:
det skjer ikke slik jeg trodde.
Alt skiftes sakte ut
til ingenting lenger er meg.
Millioner øyeblikk er
timeglassets tørre korn.
En gang var min kroppen min egen
med hele sin tyngde i seg,
et jomfruelige meg.
Nå er den homøopatiske avtrykk,
skrift i sand,
minner om meg bak meg
som sakte spiser hverandre opp.
Som går opp i ingenting.

Hvor mange ganger rekker jeg
å vaskes helt tom, å dø,
før jeg tilintetgjøres?
Er det tilintetgjørelsens nådestøt
jeg egentlig er mest redd,
og derfor kaller døden?
Ja.

Ufornuftig.
I møte med den kollektive ufornuft,
blir vi alle for individets frihet.
Men fant vi derved fornuften?

To gråstein
ligger hele natten
uten å ta på hverandre.
Han tør ikke - hun fyser ikke.
Han puster tungt
til slutt snorker han.
Hun får ikke sove
blir liggende stille.
Til han vekkes av stillheten,
ser på henne, tør ikke ta på.
Men hun fyser ikke, faen ta ham.

Route66:

Alt vokser
ikke ta på meg
ikke rør ved meg
rører du meg
rører jeg deg
i drømmene om dagen
alt vokser
oss over hodet//

Alle dyrene i Afrika
Alle dyrene i Afrika
alle maurene i Manu
ulven kommer
ulven kommer
turistene tasler
turistene tasler rundt
dollar og dritt
the perfect fit
shit!
Alle pengene i Amerika
alle pengene i Amerika
hurra!//

Er det verdt
er det av verdi
er vindene venner
trøster tiden
siden
siden når
nå!//

Hilsen være min inka
solen steg
men byen stinka
solen sang
men håpet vinka
og vinka og vinka
til vinden vant
til vi forsvant
så sant så sant!//

Jeg møter på møter
sitter på fagmøter
møter setter seg på meg
faget møter meg
jeg møter faget
i døra
au - der kom jeg i klemme
der kom vi i klemme gitt
må glemme
glemmer//

Feil svar
Det er feil på feil som jeg gjør
også de som jeg knapt vil erindre.
Men jeg svarer deg hver gang du spør
at nu gjør jeg det mindre og mindre.

I livets teater
må man bukke dypt hver kveld.
Kjære publikum, mon dere forlater
at jeg spiller meg selv
spiller en dere hater, men derfor elsker likevel .....

En karamell
Vil du ha en karamell?
Jeg vil ikke ha karameller,
vil ikke få en karamell heller
må gape selv.
Jeg vil ikke få hull
eller gå i et.
Jeg er redd for ising i tennene
og de for søte vennene.

Smell
Du smeller, du smeller
det smeller
hva teller
jeg teller til ti
jeg eller, du eller
bli blid, bli fri
du teller til tre
litt regn og litt sne
jeg faller på glatta
er utenfor matta
goddagen, godnatta!

Når alt…
Når alt er sagt
gjenstår sannheten.
Når alt er gjort
gjenstår det viktigste.
Når alt er tenkt
slippes tanken fri.
Når alt er hørt
hører vi tausheten
tikk takk, tikk takk.
Når alt er trodd
foldes fingrene igjen ut.
Når taket glipper
griper jeg deg
holder jeg deg!

Alle vil helst si
de riktige ordene
og ha dem
som et skjul for sine handlinger.
Ingen kan få se
de ugjorte senene
i stykket som gikk i stå.
Ingen kan vite
hvilken vakker drøm
som våknet ble vår Trojanske tanke.
Men slipp den ikke inn!
Alle vil hedre
de erklærte heltene
ha dem som et hån mot de små heltene
de som smiler i regnvær
og synger ut i svarte natta.
Natt da …..

Et nytt liv
et nytt fokus
som har funnet fram
til sin plass
i det uforklarlige…

På bunnen av livet
brenner kjærligheten
som en lavastrøm
brenner opp alt
men bygger grunnfjellet
når den kjølner

Jeg har blitt så gammel
og så ung
at tiden ikke tikker lenger.
Enhver hendelse er jeg i slutten på
før den riktig begynner.
Nytelsen og lidelsen
leker med hverandre
som barn på stranden.
Enhver slutt forklarer
en ny begynnelse.
Enhver begynnelse
har alt avsluttet seg selv
i mine tanker.
Jeg ser alt
før det ser meg.
Det er som jeg ser
det som vil skje
uten å bruke synet
som jeg forklarer alt
uten å kunne forklare
forstår alt
uten å kunne forstå
lever i alt
uten å leve.

Sult:
En sulten mann
må spise når han kan!
En sulten kvinne
må du skjerme inne!
Likeverdet ligger i at
enhver kvinne må også være mann
og enhver mann må være kvinne!
Det kjønnslige
er ikke lenger kjønn.