Materiell fra sykkelprosjektet/Iran 2009 er nå lagt ut. Du finner minneboken på siden for sykkelprosjekter og bildene på fotosiden her.

Se denne linken til blogg i VG for mine reisebrev fra sommerens sykkeltur i Iran.

We are a group of ten Norwegian bikers, tree of us are woman. The main purpose for us participating in this biking tour is to get in close contact with the Iranian people, nature and culture, especially emphasising the aim of “peace” and cultural understanding.

Download the full PDF here.

Notat om vårt prosjekt: Biking in Iran 2009 for cultural understanding.

Vårt mål med prosjektet er å oppleve Irans folk på nært hold og i mange livssituasjoner – dessuten sette det inn i en ramme av natur og kultur, også det opplevd på nært hold. Vår velprøvde ”metode” til å komme innpå folk, kultur og natur er sykkelen. Vår variant innebærer også hard sykling og følgebil, til tider som et ritt. Men selv om det til dels er hard sykling må det kombineres med pauser og tid nok til å se og til å lære. Deltakerne bør være erfarne syklister.

Last ned PDF her.

Nedenfor er et brev på engelsk til kontakt i det Iranske Sykkelforbynd. Det beskriver tanken bak vårt prosjekt og tidspunkt.
En ny fantastisk tur – håper vi!!

Lasse mai 2008-04-27
**

Tehran Association of Cycling

Dear M,
We thank you for a very constructive meeting in Tehran 13.4.08, about our cycling project next year. In one week last week Kaja and I got a very fruitful impression of Iran today and of the friendly Iranian people. As I told you we will be about 7 – 11 bikers (2 or 3 are woman) and hopefully 2 more in a film team in agreement with the government. Our group is strictly none commercial and everybody pays their own part. We bring our own bikes, probably racers. The biking will be for a little longer than 3 weeks in Iran, up to 4 weeks totally, and with start June 12. 2009. But the starting day is not completely fixed yet.

As I told in the meeting we are interested in a close cooperation with you. We especially need your help on:
1) suggestions of the best rout
2) practical arrangements of the biking tour, including following cars, support persons, allowance formalities and logistics.

We have different alternatives in hiring a bureau in Norway to help us with part 2), but we understood that you had good contacts with a bureau/ company in Iran that could do this and that it also is experienced. So we rather prefer your alternative, and ask you to affect contact with them for us. Our experience from the week in Tehran was that everything is inexpensive compared to Norway except hotels. The hotel price seems as expensive as in Norway, and that surprises us. Of course the total price for each participant means much, as therefore it seems to us important to work out a good but not to expensive plan for the staying overnight on the tour.

Concerning point 1) we have experience that our group can bike up to 270 km each day, but the average better be 160 – 200 km, of course very dependent of the road condition and the temperature. It is also preferable to have some easy and some “hard” cycling days. And to see everything we must at the important cultural places or cities have some cycling free days. All together that means about 16-18 clear-cut biking days. We also need a program for things to see and to experience at different places/ cities, especially emphasising the aim “peace” and cultural understanding. It may also be important that the film team can some of the days hire their own car and visit also other places than the rest of the group. Also, since at least 3 of the cycling participants will be doctors and probable 2 nurses, it will be of great interest to visit local hospitals and health stations on the way. We already have good contact to arrange this in Tehran.

Concerning the route, as we were talking about, it seemed a good suggestion to start in Tehran (start biking from the mountains north of the town), then cycle along the Caspian sea from Sari to Rasht, then Tabriz – Sanandaj – Khorramabad – Yasuj – Shiraz – Yazd – Esfahan – Qom – Tehran. But this is just our initial plotting on the map, so we are open for many suggestions.

We hope to hear from you soon and to have a good cooperation with you. It will be an honour if some of your bikers could join us on whole or part of the tour, preferably both sexes.

We already know in our hearts that this cycling tour will be a fantastic adventure – and we look forward to the cooperation with you.

The name of out project is, as a “working plan”: “Biking for peace with Iran”. But since it is hopefully not an open war, and since our sincere aim is human and inter cultural understanding and respect, an alternative name is: “The Iranian challenge 2009: biking for universal understanding”. What do you think?

Yours sincerely
Lasse Efskind, project leader

The following is Nepali GOOD LUCK TANTRA TOTEM
Instructions for life

• Give people more than they expect and do it cheerfully.
• Memorize your favorite poem.
• Don't believe all you hear, spend all you have or sleep all you want.
• When you say, "I love you", mean it.
• When you say, "I'm sorry", look the person in the eye.
• Be engaged at least six months before you get married.
• Believe in love at first sight.
• Never laugh at anyone's dreams.
• Love deeply and passionately. You might get hurt but it's the only way to live life completely.
• In disagreements, fight fairly. No name calling.
• Don't judge people by their relatives.
• Talk slowly but think quickly.
• When someone asks you a question you don't want to answer, smile and ask, "Why do you want to know?"
• Remember that great love and great achievements involve great risk.
• Call your mom.
• Say "bless you" when you hear someone sneeze.
• When you lose, don't lose the lesson.
• Remember the three R's: Respect for self; Respect for others; Responsibility for all your actions.
• Don't let a little dispute injure a great friendship.
• When you realize you've made a mistake, take immediate steps to correct it.
• Smile when picking up the phone. The caller will hear it in your voice.
• Marry a man/woman you love to talk to. As you get older, their conversational skills will be as important as any other.
• Spend some time alone.
• Open your arms to change, but don't let go of your values.
• Remember that silence is sometimes the best answer.
• Read more books and watch less TV.
• Live a good, honorable life. Then when you get older and think back, you'll get to enjoy it a second time.
• Trust in God but lock your car.
• A loving atmosphere in your home is so important. Do all you can to create a tranquil harmonious home.
• In disagreements with loved ones, deal with the current situation. Don't bring up the past.
• Read between the lines.
• Share your knowledge. It's a way to achieve immortality.
• Be gentle with the earth.
• Pray. There's immeasurable power in it.
• Never interrupt when you are being flattered.
• Mind your own business.
• Don't trust a man/woman who doesn't close his/her eyes when you kiss.
• Once a year, go someplace you've never been before.
• If you make a lot of money, put it to use helping others while you are living. That is wealth's greatest satisfaction.
• Remember that not getting what you want is sometimes a stroke of luck.
• Learn the rules then break some.
• Remember that the best relationship is one where your love for each other is greater than your need for each other.
• Judge your success by what you had to give up in order to get it.
• Remember that your character is your destiny.
• Approach love and cooking with reckless abandon.

Novelle av Lasse Efskind 2002 – redigert 2008

Han går, sleper på det ene benet.
Etter noen steg blir han svært trett – alle kan se det, tenker han. Han må støtte seg til krykkene, kjemper, kommer seg videre på et vis.
Det er ikke så lett, sier han til en raskt forbipasserende i korridoren. Men hun forstår ikke, ordene hans er mest snøvel. De hørtes ikke som han tenkte dem. Han fornemmer en sursøt blandingen av flir og medfølelse.
Best å komme seg tilbake!
Musklene spenner seg til det ytterste, men det er for langt tilbake, han finner til slutt en stol og faller ned i den, tenker: Hvorfor spille bedre enn jeg er - livet er likevel et teater. Jeg er narren. Min tid som helt er forbi. De flirer. Alle vet at herfra skal jeg falle, bare falle og falle, seigpines! Stopp, jeg vil falle raskt og effektivt? Men kan jeg velge?
Et mot-flir brer seg inne i ham, han vil rope ut at de får bare le av ham. Men et gurgel høres. Han vet at to krykker er for lite.
Fru Olsen, roper han, fru Olsen, er det ikke en vakker dag!? Gurgel.
Han har sett henne mange ganger gå forbi, hun er også pasient, en energisk gammel dame som går opp og ned i korridoren på sykehuset. Han hørte at de ropte ”Fru Olsen” etter henne. Men fru Olsen forstår heller ikke hva han sier. Men hun ser at han har problemer, ser at han prøver å si noe, kommer bort.
Disponent Falch, hva er det? Skal jeg følge deg tilbake?
Han forsøker å reise seg, den ene krykken glipper og han faller tilbake.
Fru Olsen vifter på personalet.
Merr! Roper han. Gurgel. Vet ikke hvorfor han ville rope det. Dette er begynnelsen ... begynnelsen på det store spørsmålet, åpningen innover i mysteriet, kan jeg få lov å tenke slik?

Det blir en besværlig retrett bortover korridoren med en pleier under hver arm, men snart er han tilbake i sengen.
Falck roer seg ned, sikter inn blikket mot det store hvite taket. Og tankene flyter ut. De flyter bakover og bakover. Han kjenner som om det akkurat har skjedd, den dagen for ni år siden da han gikk av for aldersgrensen. Fy fane ”aldersgrensen”, et annet ord for henrettelse ved en nådeløs grense.
At det skulle ende slik, sa de …. Jada, jada, jada, alt må engang ende. En gang var jeg virkelig noe.. .... bare to på kullet hadde en bedre juridisk embetseksamen enn meg. Og jeg satset friskt, ble etter hvert både disponent og direktør i ”Juel & sønn”. Vi var en av de virkelig store inne elektriske artikler, hadde kjeder av utsalg med flere hundre ansatte. Jeg skaltet og valtet, tjente godt, fikk mange venner og noen fiender. Jeg var firmaet personlig, men likevel: jeg var også bare ansatt. Mine aksjer hadde en klausul slik at jeg bare kan bruke dem til fortjeneste, ikke til annen makt. Derfor rammet aldersgrensen meg med full kraft! Jeg var helt frisk den gang, men måtte gå. Ja, var mer enn frisk: følte meg i min beste alder med full åndsevne og full arbeidskapasitet.
Jeg ba om å få fortsette som ”konsulent”. Mine fiender og karriæreløpere innen firma ville da liksom hjelpe meg, de sa: du trenger ro, familien trenger deg, du har forsømt dem med arbeid i alle år, du er en arbeidsnakoman Falck. Ro deg ned, se andre verdier, nyt pensjonsårene.
De ville bli kvitt meg var det, men jeg orket ikke kjempe, kjøpte egentlig det at jeg kunne gjøre noe nytt, kaste meg rundt som pensjonist. Økonomien min var uansett sikret. Best å holde masken, reglene måtte følges, enig i det, tenkte jeg. Jeg er en reglenes mann. De skal ikke få ta meg på formelle feil.
Jeg aksepterte derfor tilslutt å gå. Det vanket mye takk og mange overskårne blomster. Men overskårne blomster visner fort. Det er bare ni år siden.

Hva hendte så, fred og ro, noe nytt? Taushet – det hendte. Lysene slukket rundt meg, nesten ingen så meg lenger – det hendte. Også voksende taushet inne i meg. Etter hvert: jeg sa ingenting, tenkte lite. Jeg ventet på det gode pensjonist livet – ventet og ventet … sannheten var: jeg ventet på Godot! På en illusjon. Bare tiden dryppet som en utett kran: sekunder, dager, år - som dråper av syre på mitt en gang så ugjennomtrengelige panser. Drypp.. drypp.. drypp.
For fem år siden skar den første dråpen gjennom panseret: fresende, etsende og ødeleggende. Dette første hjerneslaget var ikke stort, sa de, bare et lite ”drypp”. Og jeg kom meg fort. Etter noen måneder slepte jeg bare litt på den høyre foten. Talen hadde vært litt nølende, men klarnet raskt, ble nesten som før. Men bare nesten. Alt var plutselig: bare nesten. Og verre: alle ventet på det neste dryppet, også jeg. Drypp.. drypp.. drypp.

Da begynte jeg å gjøre opp mitt livs regnskap – for alvor. Jeg er god til slikt. Men jeg ble ikke alene om det. Også andre rundt meg begynte å regne – familien og venner stilte opp, som det heter! Utgangspunktet var viktig: jeg satt på store materielle verdier, spesielt aksjene og huset. Hva ville skje med dem? Men mitt regnskap hadde to ansikter. Det ene dreide seg om de materielle verdiene, det andre spurte etter alt det ugjorte i livet. Du har hatt et rikt liv – ville de fleste sagt - men jeg hadde likevel ønsket meg mye mer. Penger og opplevelser – begge rikdommer man aldri får nok av! Var det for sent nå?

Familie ja, jeg har to voksne sønner. Jeg merket raskt etter det første dryppet at de begynte å posisjonere seg. Gjennom andre hørte jeg at Jørgen, som er min eldste sønn, hadde spøkt ”…nå har det begynt å dryppe for gammer`n, men det er nok lenge til det drypper gull! Antakelig ikke før han legger på røret for godt!”
Ja, jeg går for å være gjerrig. Men pass på deg selv du Jørgen, du har passert middagshøyden, er 52 år og et stressmenneske. Kanskje kommer livets televerk å legger på røret for deg også før du aner! Bevares – du regner deg selv som knapt midt i livet, er important i malerbransjen, med eget firma, bra det. Men Lise som du er gift med er like oppmalt og gloret som firmaet. Kroppen hennes har tålt de to barna dårlig. En gang betrodde du meg at hun var blitt kald. Den satt! Det tenker jeg på nesten hver gang hun strekker seg over meg for å hjelpe stakkaren meg. Hun lukter en blanding av simpel parfyme og kjønn. Det er dårlig kjemi. Øynene hennes utstråler kulde, og tankene hennes skuler på min formue, leter etter en nøkkel. På det området er begjæret ikke svekket.

Jeg har kjøpt mitt eget hus, betalt det ned. Her vil jeg bo resten av livet, se utover havet, ha luft og rom rundt meg. Jørgen sa at ungene hans trengte mer plass – spurte om ikke jeg ville flytte ned i underetasjen! Lage generasjonsbolig - tenk det! Jeg vil ikke se dere mer – var mitt svar. Tenke seg, jeg i underetasjen! ”En praktisk løsning”, sa dere. Nei!!
De to barna til Jørgen og Lise er tenåringer nå, mine barnebarn, men jeg kjenner dem nesten ikke. Jeg kjenner dem gjennom høflige nikk og små ord ved alle søndagsmiddagene. De kjenner ikke meg heller, annet enn som ”gjerrigknarken bestefar”.
Slik har det blitt. Skåret seg.

Da har jeg tross alt et bedre forhold til Asle, min yngste sønn.
Han er så forskjellig fra Jørgen, og fra meg, er teatralsk, alltid grublende, full av planer og visjoner, en raddis, en litt for ung 68er på 45 år! Men han er en skarping, det skal han ha, studerte plasmafysikk. Men tok liksom ikke av. Jobben som universitetslærer er ikke akkurat fet, økonomisk sett. Dette var vel å sikte for lavt, Asle. Mener jeg. Men det nyttet ikke å si noe – gammern har fordommer! Ok, la gå med jobben og pengene Asle, men som du roter: to ganger skilt, tre barn som er spredd i øst og vest!
Nå bor han alene igjen, og roter videre, rir gjennom sol og regn, ler mye og gråter mye. Han vil nødig diskutere følelser, men vil ofte diskutere alt fra atomladninger til storpolitikk – det kan utvikle seg til en sann plage på mine søndagsmiddager. En gang endte han opp med å kalle mine beste venner for ”økonomiske banditter” fordi de hadde selskaper registrert i utlandet. Jeg kastet han på dør. Tja, noen luringer er nok vennene mine, kanskje småbanditter av og til mot formynderstaten, la gå da, men han må ikke si det i fjeset til dem på en søndagsmiddag!
Det har blitt sjeldnere med søndagsmiddager de siste årene, og stillere hverdager.
Til og med Helga har blitt mer fåmælt.
Har jeg glemt å nevne Helga? Hun er liksom ikke i tankene mine. Bare er der når det trengs.

Helga er en myndig kvinne, kjekk å ha men ikke alltid grei å ha i huset, spesielt nå som jeg er så syk. Både gleder og gruer meg til å komme hjem igjen. For de hadde et møte på hjemmet her med Helga og meg, og ymtet frampå om ”permanent plass”, men jeg protesterte høylytt – et gurgel – men Helga skjønte – ja, du skal hjem snart, jeg tar hånd om det.

Han tenkte: Enten er man ensom eller satt under formynderi – i alle fall i min situasjon. Og tankene hans skled igjen bakover i tid.
Jeg er skilt, og gift igjen. Noe av meg ble igjen i det første ekteskapet. Jeg tenker stadig oftere på Signe, min første kone og mor til Jørgen og Asle. Vi ble skilt når Asle var 7 år. En huskestue! Vi knullet begge rundt en stund den gangen, før det hele sprakk. I oppgjøret som fulgte var jeg forretningsmann, hard. Signe ble fattig og bitter, med delt foreldrerett. Men i praksis ikke delt på midten. Barna vokste opp med Signe. Pengene vokste opp med meg. Jeg flyktet inn i firma. Hele livet mitt ble forretninger og avtaler, karriere. Kjærlighet til golf var den eneste som blomstret, alt annet ble kaldt og fjernt.
Jeg spør aldri Jørgen eller Asle om Signe. Og de sier lite. Elskede Signe, etter alle disse årene, hvor er du og hvordan er livet ditt? Jeg vet at du lever, men er syk. Asle har fortalt såpass.

Helga ja, hun var min alltid oppofrende kontordame i mange år i firma, så opp til meg som enslags halvgud. Jeg så ned på baken hennes og tenkte sex. Lite originalt egentlig at vi ble sammen etter skilsmissen, en lege-sykepleier romanse, bare i den elektriske bransjen. Til slutt flyttet hun inn til meg.
Jørgen slo til, prøvde å hindre at hun flyttet inn.
Hun er ute etter pengene dine, sa han. Jeg ble rasende. Som om jeg ikke kunne vurdere det selv! Han truet med å fortelle hvilken jentefut jeg var, som om han hadde oversikt over det!
Etter hvert roet det hele seg. Jeg gjorde som jeg ville, og med tiden snødde det hele til. Det er tjue år siden nå. Men ikke glemt.

Helga er spesiell. Noen vil si hun er den ideelle hustru - der krav om likestilling eller rollebytter ikke har nådd fram. Hun rydder, vasker og gjør det hyggelig i hjemmet – uten å føre det minste regnskap om roller. Hun er passe kristen, tar meg med i kirken på høytider men sparer meg ellers. Det eneste minus - hun ble litt kjedelig å ligge med, for å si det slik, og når jeg kommenterte det så gjorde hun seg til og spilte. Det ble heller ikke vellykket.
Men jeg klarte meg, med et par elskerinner.
Helga og jeg sluttet samtidig i firma. Etter det har hun ikke gitt uttrykk for egne ambisjoner, men hun er en stabeis, liker å bestemme i det små. Jeg var flink til å bestemme i det store, inntil dryppet.
Også Helga forandret seg etter det første dryppet mitt. Hun ble usedvanlig streng, tok full kommando: gjør slik og slik og slik ..…på mine vegne liksom, for min helse. Met ett hadde alle de små tingene som hun bestemte over blitt nesten hele livet mitt.

Jeg startet med blodtrykksmedisiner og blodfortynnende medisiner. Helga passet – og passer på som en smed, dytter tablettene i meg til nøyaktig fastsatt tid. Godt ment, men hun maser slik! Hun bærer så preg av at hun har sett døden vise seg i døren!
En kveld hun mente jeg var i godt lune og hadde tatt et glass vin, spurte hun meg om sin sikkerhet og framtid. Hun sa ikke – hvis du dør i morgen - men det var det hun mente. Hun pleier aldri snakke om slikt, hadde nok ruget på dette lenge, og tenkt. OK, sa jeg, vi har særeie, du eier ikke nåla i veggen, og jeg skjønner at det er litt drøyt, tross alt, du pleier meg og har alt ansvaret. Du er mye yngre enn meg, like gammel som Jørgen. Skal se på hva jeg kan gjøre.
Slik pleide jeg å snakke når humør tillot det, direkte og uten tildekkende ord. Hun så ned og var taus. Jeg kunne snakke da, etter det første dryppet, hadde bare en liten skjelving i stemmen.
Innen en uke hadde jeg gjort om testamentet, på korrekt måte med advokater og vitner. For å unngå problemet med livdarvinger overførte jeg det meste til Helgas særeie, med klausul at jeg disponerte mens jeg levde. Hun skulle sitte i uskiftet bo. Bare en liten del aksjer overførte jeg til Asle og Signe, nok til at de ville klare seg i livet. Jeg tenkte: Det koster på en måte meg ingenting mens jeg lever, hun er en gratis pleier, lever bare for meg. Og venter. Jeg sa ingenting til Helga, men jeg så at advokaten snakke med henne. Det irriterte meg. Jørgen og Asle vet ikke at testamentet er endret, de ville tatt sin død… blodtrykket ville eksplodert!
Blodtrykket ja, mitt steg etter det første dryppet.
Det er vitalt at du tar blodtrykkstablettene regelmessig, sier legen.
Og Helga adlyder.

Men det andre dryppet kom likevel raskt. Det er snart to år siden nå, dråpen som på nytt brant seg gjennom panseret. Som en ildflue freste den over mine ubeskyttete hjerneceller.
Jeg husker, det var en vakker vårdag, litt kjølig i lufta, men sola tinte på skitten snø, fuglekvidder vitaliserte vårlufta og gjorde den kåt. Et livspotensiale var i ferd med å folde seg ut.
Jeg gikk tur, og tok våren inn i meg. Helga gikk et par skritt bak, slik hun pleide, hadde aldri bedt henne om det, det falt seg bare slik, hun gikk litt bak meg, helt naturlig. Jeg skrittet ekstra ut, kjente meg i form, kjente at…at.. da plutselig – noe eksploderte inne i meg, dråpen av flytende evighet! Kroppen ble lett, så tung. Det flimret i farger, en aura, først som varm lave, men snart kaldt og flakkende, et nordlys. En intens og sviende hodepine holdt meg i et jerngrep noen sekunder, så kastet den meg i bakken! Leppene ble numne, tungen tykk og uregjerlig, fingrene stive, og tankene … tankene lette i panikk, men uten ord, fant ingen ord.
Jeg skled gjennom bilder, først som en Alice i Eventyrland, men snart i panikk, som den gang som gutt i skolegården: en stor gutt fra klassen over hadde fått meg i bakken, la seg oppå og presset ansiktet mitt mot asfalten. Jeg fikk ikke puste, måtte løs, måtte løs! Heia, heia – alle sto rundt og heiet, ingen hjalp. Slik også nå, jeg lå på asfalten og sprellet, med døden oppå meg, kom ikke løs, kom ikke løs. Var det Helgas ansikt jeg så? Heia, heia….Jeg fikk det for meg, trodde hun ønsket livet av meg…

Husker ikke mer - vet at ambulansen kom, og helsekverna overtok. Jeg husker den hvite dyna i sykehussengen, en snøvidde med meg som en liten prikk. De sa at blodtrykket var helt ut av styring, at jeg hadde tatt for mye blodfortynnende og for lite blodtrykksmedisin. Kan ikke skjønne det – Helga hadde vært så nøye. Helga kunne heller ikke skjønne det; hun snakket lenge med legene.
Etter et par dager kastet fysioterapeutene seg over meg. Jeg kom meg på beina. Men lammelsen var dypere denne gangen, fremdeles bare høyre side. Jeg følte ikke at benet berørte bakken. Heldigvis gikk det ikke mye ut over talen, men tankene, de ble så underlige, sprang liksom fram og tilbake. De var barn som lekte, ville ikke alltid høre på ”meg”. Hvis jeg konsentrerte meg kunne jeg være nesten i mitt gamle jeg, men straks jeg slakket litt eller var trett, ble det meste bobbel. Men jeg hadde klart å kommet meg på beina, seiret over et dødelig angrep. Likevel, kanskje en Phyrros seier, men en seier.

Helga satt mye ved sengen min, kom flere ganger hver dag. Hun er fantastisk!
Plutselig kom de innom hele gjengen: Jørgen, Lise, Asle.. til og med et par barnebarn.. ”kan du snakke bestefar?”. ..jada, jada, tenke også! Gurgel. Jeg tenkte: vet nok hva de tenker: ”Det har begynt å dryppe for gammern, men det er lenge til det drypper gull”. Ja, faenmeg, det skal bli lenge! Det var som de ønsker livet av meg. Godt jeg omgjorde testamentet og trygget Helga! Det skal bli en overraskelse!
La merke til at Asle spurte rundt om dette med medisinene, snakket lenge med en lege, så med Helga. Han ristet til slutt på hodet og gikk.

Jeg kom meg raskt hjem igjen, den gangen, lå bare på sykehuset en ukes tid. Helga ville ha meg hjem, uansett byrde for henne sa hun. Hun skulle kjøre meg to ganger daglig til fysioterapi og logoped. Det gjorde hun. Heldigvis klarte jeg meg selv på do, men det hendte hun måtte støtte meg til og fra. Hun snørte en smekk rundt halsen når jeg skulle spise, fordi jeg skalv slik og sølte. Men den rev jeg av, det får være grenser! Vi prøvde til og med et lite knull en kveld etter en god cognac. Men den ville ikke reise seg, så jeg prøvde med fingeren, men tror ikke hun likte det. Selv ikke fingeren var som før.
Dette er ikke godt for blodtrykket ditt, sa hun etterpå. Og dusjet.
Jeg tenkte: Livet har blitt tristere. Det er ikke så mye igjen å glede seg over. Men jeg leker mye, inne i meg selv. Jeg underholder meg med de forunderligste tankeleker, en variant av dagdrømmeri. Natt og dag, søvn og våken glir over i hverandre. Tiden tikker!


Det siste slaget kom altså nå.. . når var det … for noen dager siden. Jeg kan ikke ha ligget her lenge .. eller ?
Helga? Helga, du har sittet hos meg dag som natt .. tror jeg … du er en engel. Men samtidig, jeg begynner å bli så lei av deg, du presser deg innpå meg. Eller… jeg vet ikke.
Denne gang kom slaget helt uten forvarsel. Drypp.. drypp.. drypp. Jeg satt og skulle skrive. Det gikk sakte og bokstavene hoppet kanskje litt mer enn vanlig. Så husker jeg ikke mer.. sort.. til jeg våknet i sykehussengen …… de hvite viddene igjen, de rene flatene, den tause lyden - håpet og døden.

Slik ble jeg den som slepte med bortover gangen i dag, den som babler og roper etter fru Olsen, som må hjelpes tilbake i sengen.
Jeg forsøker å bevare tankene. De er mine stolte hester. Jeg ser for meg at hestene går i en stor innhegning. Jeg vokter dem. I natt ble de angrepet av ulv, av bjørn .. jeg vet ikke.. vet bare at de plutselig ble spredd i panikk, løp ftil alle kanter …. men jeg roper på dem, truer og kaller. Og se, de mest trofaste kommer tilbake, stolte høyreiste dyr som dilter bort til meg, tar hånden min og rasper den med en våt kjærlig tunge. Men jeg er bekymret, det kommer nye angrep til natten.
Kanskje jeg bør ta mine forhåndsregler .. kanskje jeg var for hard mot Jørgen og Asle, dette med Helga i uskiftet bo? Men jeg tåler ikke tørrfitta til hu Lise .. fy deg disponent, som du tenker! … Tankene mine… hestene mine … kom, kom, kom!
Jeg tålte ikke at sønnene mine satte krav. Selv om de på en måte hadde rett: jeg sviktet dem, og levde for jobben. Jeg var ikke ond men heller ikke god. Tiden min fikk de ikke i oppveksten og ikke pengene mine, senere. Men de fikk genene mine, de kommer til å gjøre det samme ... og da forstår de.
Men Asle er litt annerledes ... jeg skal be Helga innkalle advokatene på nytt for å endre på testamentet, gi mer balanse.

På sykehuset innkalte en overlege ved avdelingen Helga til konferanse. Han viste CT bilder av hodet til disponent Falck og sa det var en stor ny hjerneblødning. Også denne gangen hadde blodtrykket igjen vært himmelhøyt og blodfortynningen alt for kraftig.
Har han tatt tablettene som han skal?
Ja, jeg er vandt til å holde orden, og har holdt streng orden på tablettene, svarte Helga.
Uansett, vi gir dere en dosettbrikke og doserer ferdig framover. Den må ikke ligge slik at han selv kan klusse med innholdet.
Greitt. Kan jeg få ham hjem snart, tror han har best av det, hvis vi får fysioterapi hjem denne gangen?
Prisverdig, og fint for oss, her er det mer enn fullt. Men jeg må si en annen ting, det går kanskje å operere, evakuere blødningen. Men vi vet ikke om han blir bedre av det, vi er i tvil. Du som nærmeste pårørende må spørres ...
Nei, det er uverdig for ham, vi glemmer det fru overlege. Jeg vil ha ham hjem!
Du verden, tenkte overlegen, og gjorde som hun sa.

De reiste hjem.
Da Asle kom til sykehuset for å besøke faren noen timer senere, så var de reist. Men overlegen tok Asle med inn på kontoret. De pratet lenge sammen.

Det gikk noen dager. Jørgen og Asle ringte nesten daglig og hørte hvordan det sto til. Helga sa hver gang omtrent det samme, at det ikke var lurt å besøke han ennå, han var så svak og snakket dårligere enn sist. Han trengte ro.
Har han spurt etter oss?
Nei, bare etter advokatene sine. Men det får vente til han blir bedre.
Tar han tablettene, det er viktig.
Jada, alle sammen. I dosett. Jeg passer på.

Det gikk et par ukes tid. Da ringte de fra sykehuset til Asle. Det var overlegen. Hun fortalte at Helga med disponenten ikke hadde kommet som avtalt for blodprøver.
Neste formiddag ringte Asle på døren til faren. Etter lang tid lukket Helga opp.
Jeg må hilse på far, og ta han med for blodprøve.
Han er for svak.
Asle skjøv raskt døren til side og gikk inn. Det var en emmen lukt i gangen. Gardinene var trukket for. Asles øyne var tilvendt det skarpe lyset ute, så han måtte stoppe opp, tok tak i en gardin og dro den til side. Det hjalp.
Hvor er han?
Han har sovet lenge i dag. Jeg har faktisk ikke sett til ham ennå, kom…
Hun gikk foran, åpnet døren til et soverom som lå i mørket. Alle vinduer hadde tykke gardiner trukket helt for. Hun tente lyset, gikk bort til sengen, ristet i ham.
Asle gikk bort og trakk fra gardinene. Lyset slo inn over faren, som lå helt stille.
Det hørtes et lite gisp ... Jeg tror ...
Han var død, stein død, stirret opp i evigheten.

De tilkalde ambulansen, for sikkerhets skyld, og den kom fort. Men det hjalp ikke. De dro uten blålys.
Asle så seg etter hvert nøyere rundt. Tablettdosetten hadde veltet og alle tablettene lå strødd utover gulvet. Han la merke til at det var nesten bare hvite igjen, noen få av de små blå. Overlegen hadde forklart at de hvite var blodtrykksmedisin, de blå var blodfortynnende, og han skulle bare ta en daglig av dem men tre daglig av de hvite. Dette stemte derfor ikke. Men Asle klarte ikke å samle tankene – tenkte bare: Det må være ensomt å dø, straff nok.
Helga hadde brutt sammen i gråt.
Asle samlet sammen alle tablettene og dosetten i en plastpose som han stakk under jakka, før han dro uten å si adjø.

Begravelsen ble en høytidelig men pussig seanse.
Helga hadde organisert, annonsert og dandert med blomster og kranser, fått leid selve kirken, kapellet var ikke stort nok, for hun ventet mange. Og hun var i alt for godt humør, men ønsket ingen tilstelning etterpå.
Da seremonien skulle begynne var det kommet pinlig få, bare en håndfull gamle arbeidskolleger og noen bridge venner og andre, i tillegg til den nære familien.
Helga satt alene på første venstre benk. Hun tok det kneisende. Signe var kommet sammen med Jørgen, Lise og barnebarna. Asle satte seg for seg selv, tenkte på det overlegen hadde sagt da han kom med tablettene og dosetten: De har rotet igjen, han har fått for mye blodfortynnende og for lite blodtrykk nedsettende.
Faen! - Asle tok seg i å banne i kirka – så registrerte han i alt fem eldre velkledde damer som kom i siste liten og satte seg diskré og hver for seg bak i kirken. Det må være gamle elskerinner, lo det inni ham.
Prestens tale ble like flau og upersonlig som Asle hadde fryktet. Det hjalp ikke at han pyntet på med noen standard fraser ut fra nøkkelinformasjon om ”disponenten”. Jørgen derimot holdt et engasjert innlegg, fortalte om gode hendelser i oppveksten, roste faren som en ”gründer” og solid forretningsmann.
Innlegget kommer på en måte for seint, lakoniserte Asle for seg selv!

Vel ute på kirketrappa etter seremonien, og i sola, for det var et strålende vær, sto Helga og håndhilste på alle som ville det, lirte av seg fraser.
Asle fikk henne tilslutt litt til siden alene.
Hvorfor klusset du med tablettene hans?
Klusset? Hva mener du, har jeg det…?
Jeg vet det. Hvorfor?
Hun nølte, ville gå men ombestemte seg:
Hvis det var slik, kanskje det var av barmhjertighet ?
Hun svingte seg rund på helen, begynte å gå bort, men snudde igjen og gikk litt mot ham som i triumf:
Dere vet vel at jeg sitter i uskiftet bo. Så jeg klarer meg godt. Dere behøver ikke bekymre dere eller besøke meg!

Lasse Efskind 190402 og febr 23008

En skrekkvisjon om nasjonalisme på norsk – en folkefiende på samisk

Pokker ta deg Tove!
Konrad trakk etter været og måtte stanse midt oppå bybroa, Tromsøs stolthet.
Pokker – du startet hele greia!
I Konrads blikk forvandlet bro konstruksjonen seg til et uhyre, eller rettere til knoklene av et uhyre, et kjempefossil. Det vaklet. Vinden pep i broribbene.
Blikket hans fulgte lyden utover i mørket. Polarmørket. Som små blink kom lysene fra byen, fra mennesket.
Konrad hadde stanset på det høyeste punktet. Han fikk en følelse av hvor lett det var å fall – dypt. Som framgangsrik ung journalist hadde et fall vært utenkelig – helt til nå, helt til tvilen .. til Tove ... pokker ta!

Han tvang blikket og tankene ned mot den skadeskutte byen. På den ene siden av broa lå Ishavskatedralen, eller rettere: den hadde ligget der. Nå var den sprengt i filler – det smalt for et par uker siden! På den andre siden lå Tromsøya. Den hvilte tilsynelatende fredelig, var i godlune med sine små lys, alle sine skjebner. Når smeller det også der? tenkte Konrad.

Hva hadde skjedd? Det er en lang historie. Konrad hadde fulgt med utviklingen og støttet den nye samestaten, helt til ..... I dag hadde han måttet jobbe overtid i avisa. – først var det et par mindre geriljaaksjoner han måtte gripe fatt i, så var det denne fandens saken . . . pokker ...
Det var blitt altfor sent . . . og for vanskelig hele greia.

Det står altså imot – i avisa og på broa. Været kunne han trosse, verre var det med avisa eller folk! Likevel, været kunne være som folk det: fullt av faenskap og kontrast. Men plutselig ser man en redning, en lysning. Han måtte håpe på det.
Han knappet til frakken bedre, vinden slet. Det steg opp en joik fra noen høytalere rundt katedral ruinene. Det gnagde. Med ett tok han opp et krøllete papir fra en lomme, brettet det ut på brospennet, naglet det med blikket. Et vindkast grep tak, men raskt slo han det tilbake mot brospennet, leste som i raseri teksten han nå kjente alt for godt: ”...... tre fanger fra Troms Sentralfengsel ble onsdag overført til ‹Vår Frelsers Hospital›. En var død ved ankomst, de to andre døde torsdag.
Dødsårsakene var henholdsvis kvelning etter matoppkast, akutt lungebetennelse og hjerneblødning etter fall mot et steingulv. Overlege Kaspersen kunne opplyse at omstendighetene var slik at personalet på ingen måte kunne klandres. Det skal videre opplyses at de tre var norske terrorister som alle sonet lengre fengselsstraffer. Den ene var dømt for tre mord, bl.a. på en syv år gammel gutt».
Skittprat, mumlet Konrad, idet han løsnet grepet, og papiret var snart virvlet ut i mørket. Pokker Tove at du tipset meg – undersøk de dødsfallene nærmere – hadde du sagt – det er for mange naturlige dødsfall i Sentralfengselet.
Konrad undersøkte, ringte og grov. Skrev en ny variant og sendte avisredaksjonen. Da kom sjefredaktør Mork bort til Konrad .... denne artikkelen om de fire terroristene .....
.... de tre.
Ja vel, de tre – du overdriver.
Konrad hadde tent: Jeg vet jeg ikke overdriver. Jeg dro opp til fengselet for å snakke med vaktene, og de sjokkerte. De hadde glede av å se folk bli pint, de skrøt av metodene sine, snakket i detalj. Sannheten er at de tre fangene sultestreiket og ble tvangsforet. De aksjonerte mot forholdene i fengselet og for å bli anerkjente som politiske fanger. Gang på gang hadde vaktene dyttet slanger ned i magen på dem, sparket dem, slått dem, bundet dem med reimer og helt glovarm suppe i slangen. En gang kom slangen i luftrøret og ikke spiserøret. Suppe ødelegger lungene. Dette fortalte vaktene meg med et flir. I legebulletinen står det «kvelning etter matoppkast og akutt lungebetennelse». Ja vel, jeg visste altså bedre, men skriver diskré : «Ulykkestilfellene skjedde under tvangsforing av sultestreikende fanger». Snillere greier jeg ikke å gjøre det! . . . Dessuten skriver jeg i konklusjonen at jeg har tillit til at sami regjeringen raskt rydder opp og vil se på forholdene i fengselet.
Du overdriver, gjentok Mork, og gned seg over øyenbrynene i det han fortsatte – vi er i krig, og våre fiender vil misbruke denne episoden, kaste seg over artikkelen, klippe og lime på sin egen måte og si: Se her, det må være mye verre siden en statskontrollert avis kan skrive såpass. Nei, Konrad, både du og jeg ville mistet jobbene våre hvis dette kom på trykk! Vår spede statsdannelse er ikke moden for slikt. Vi er presset, vi er unge, er et Sámieanan på bare tre år. Elsker vi denne staten? JA! Så beskytter vi den så den får leve! JA!
Konrad hadde satt seg hardt ned, som en bokser i hjørnet mellom to runder. Mork svingte på helen og gikk, følte nok han hadde fått inn en treffer.

Kanskje hadde han også et poeng, hadde Konrad til slutt tenkt. Han hadde også sett hvordan samestaten hadde vokst fram gjennom en stadig utvidelse av Sametingets makt, helt fra den gangen rundt årtusenskiftet. Alle som betydde noe i samfunnet var i utgangspunktet positive til samene, den gangen. De følte nok skyld for all diskriminering gjennom historien. Han hadde lest at dette hadde endret seg på 80-tallet; samer ble da en anerkjent «urbefolkning» med rett til landet fra gammelt av, omtrent som jødene til Israel, med bibel i hånd.
Samene hadde også sitt «gammeltestament» i form av skrifter, sagn og tradisjoner. I lang tid var det så vidt de ble bevart gjennom muntlig overlevering. Men så ble de trykket og trukket fram i lyset, ble bestselgere!
Samene slo til – eller sagt mer byråkratisk, deres organisasjoner dro nytte av den positive internasjonale trenden. De surfet seg fram på en sympatibølge for etniske minoritetene og «naturfolk». De presset gjennom stadig nye vedtak i det norske Stortinget. Samene fikk særrettigheter: fordeler ved alt fra jakt til utdanning – en slags kvotering omtrent som kjønnskvotering, og tilskudd til næringsvirksomhet. Spesiallovene for bruk av vidda stadig mer omfattende og «positivt» diskriminerende. Vanlige nordmenn nordpå ble snart ”de nye palestinere”, snart hjalp det ikke om de var født og oppvokst aldri så mye nordpå, de kunne ikke bruke vidda annet enn som en turist.
Ettersom konsekvensene ble mer synlige, ballet det bare mer på seg. Konfliktene økte. Det var satt i gang en selvforsterkende «positiv rasisme»: storsamfunnet dikterte at ikke alle norske er like for loven, genene dine er avgjørende. «Alle norske er like, men noen norske er mer like enn andre», hadde satirikerne framholdt, de vred litt på Orwells bok om «Kamerat Napoleon».
Sametinget ble oppglødd av framgangen. Nasjonalfølelse gled over i nasjonalisme. Etter hvert dannet det seg tre store grupper i Sametinget, alle på tvers av vanlige politiske skiller, de spilte heller på gamle kultursymboler. Størst var «Bukkehodene» som tok et gammelt samisk reinsbukksymbol til merke. En samisk stat ble deres kampsak. Den skulle være tuftet på kulturtradisjoner og kristendom, ikke på demokrati, snarere på et slags føydalt hierarki. Til og med kapitalismen stilte «Oksehodene» i bakgrunnen, men de lærte seg fort å dobbeltspille slik at de fikk mammon med på laget.
Bukkehodene dro fram Kautokeinoopprøret som en nasjonal heltemyte. En gråkald morgen i november 1852 stormet vel tretti samer inn på markedsplassen i Kautokeino, drepte lensmannen og handelsmannen, mishandlet presten og hans familie, brente ned handelsmannens og prestens hus. Knapt to år senere slo myndighetene like hardt tilbake, da det norske rettssystemet lot bøddeløksen falle over to av gjerningsmennene: Mons Somby og Aslak Hætta. Likevel ble disse to etter hvert helter. Skallene av de henrettede ble rundt år 1900 brakt hjem fra universitetet i København, og står nå som relikvier i Sámieanan regjeringsbygg i Tromsø.
Sjefredaktør Mork hadde ikke glemt de årene, kalte det «pionertiden». Først var han med i en mer moderat gruppe: «Samisk Samling», men gikk snart over til «Bukkehodene». Medlemskap der ble «partiboka» for karriere, og definitivt en forutsetning for jobben som sjefredaktør i Nordlys, som under hånden var kjøpt opp av Bukkehodenes amerikanske media støttespillere.

Mork hadde kommet inn på slutten av dagen og pålagt Konrad overtid: skriv om den artikkelen! Og han tilføyde:
Husk, vi er omgitt av fiender, både ytre og indre. I FN sitter 2/3 av verdens nasjoner og vet ikke hva djevelskap de skal finne på mot oss. De tåler ikke at vi tar av silkehanskene og forsvarer oss ... som reinsbukker!
Deretter hadde han nesten stanget seg ut av kontoret.
Konrad måtte tine opp et smil, han så for seg Mork som en Per Gynt i firsprang på bukkeryggen, bukk fra oven, bukk fra bunnen ......
Men her alene på broa, ordene til Mork bar Konrads blikk utover og inn i bare svarte natta.

Fiender ja, Konrad var enig at for en del år siden var det bare USA som uten forbehold støttet «Sameland». Man fikk riktignok følelse av at støtten kom i samme åndedrag som deres «nei til jakt på sel». Men de støttet! Derfor kom den norske regjeringen i knipe. På den ene siden ville den gjerne være snilleste gutten i USAs klasse. Samtidig så den at norske borgere i «Sameland» ble diskriminert og skjøvet stadig lenger ut.
Den spente situasjonen førte til en slags «etnisk rensning», spesielt etter at Sametinget erklærte Finnmark og deler av Troms ned til Lofoten for «Sámieanan» – et suverent sameterritorium. Området ble ifølge erklæringen slått sammen med samiske deler av Nord-Sverige, Finland og Russland. Til sammen utgjorde dette et ganske stort område med mange naturressurser.
Vedtaket i Sametinget var først bare som et stykke papir å regne. Men media effekten ble enorm. Hele den amerikanske pressen og den internasjonale maktmafia kastet seg over det, og lovpriste samenes mot. Det hele «tok av».
En verdenskonferanse for etniske minoriteter samme år anerkjente «Sámieanan». De krevde at samene måtte få prøve seg. USA blokkerte FNs flertall og det utvidete NATO. Derved skjedde noe som ingen kunne ha drømt om få år tidligere: Norge vek unna, murret, men turte ikke gå mot storebror og deres verdenspoliti. De håpet kanskje at alt ville roe seg med en porsjon snillisme. Men vanlige folks svar var annerledes. Reaksjonene lot ikke vente på seg: En bitter norsk, svensk, finsk og russisk befolkning i nord dannet «Hjemmefronten». Den utviklet seg til en slagkraftig gerilja, noe helt uhørt i Norge siden 2. verdenskrig!
Frontene hadde hardnet, og Konrad huset hvordan situasjonen krevde at man tok parti – ingen kunne stå utenfor, slett ikke journalister.

Da Mork skulle gå i dag hadde han stilt seg opp foran Konrad igjen, og viftet armene i været:
Du går ikke før du har skrevet om den fordømte artikkelen! Husk, vi må forsvare oss, og forsvar koster, og det sluker folk som skulle bygget landet. Resten tar kirken! Uten USA ville vi ligget på ryggen og sprellet med beina! De gir dollar og krutt. Men folk murrer, de hadde ventet seg noe enklere. Det tærer. Og hva skjer, jo det kommer noen fisfine norske akademikere av noen terrorister og erklærer sultestreik, vil ha bedre mat i våre fengsler! De har ingen moralsk rett til verken å kreve eller å sultestreike. Terrorister! Vi må sette hardt mot hardt, Konrad, ellers overlever vi ikke. Det skal du skrive, ikke dette våset!

Konrad hadde ikke skrevet det. Pokker ta ....... og han gikk videre, over broa og hjemover ... til Tove.
Han funderte, hadde for lengst innsett at både makt og avmakt gjør oss brutale. «Men det gjelder ikke bukkehodene,» hadde han tenkt. Vi er spesielle, utvalgte. Men statsdannelsen Sámieanan hadde virkeliggjort mange av Orwells skrekkvisjoner: «Storebror ser deg». De hadde skapt en slags faderkirke, der «Guds øye ser deg», godt hjulpet av statsmaktens elektroniske øyner. Terrorfrykten og moderne teknologi for overvåkning hadde forent seg og gjort en nesten total kontroll mulig.
Konrad følte en ekte solidaritet med samene, ikke tvil, selv om han genetisk var norsk. Han var også ekte nordlending, født og oppvokst i Alta, men hadde flyttet som ung student til Tromsø. Der dumpet han midt opp i det, og ble raskt en av dem som gikk sammen med «Bukkehodene», var med i en gruppe unge «radikale journalister». De skrev artikler på løpende bånd til støtte for «Sámieanan». Konrad provoserte søringer, og det var nok av dem som kalte ham en «quisling». Aktiviteten var stor og invitasjonene mange for Konrad, også til debattmøter. En dag ringte telefonen og en blid kvinnestemme inviterte ham som innleder på et folkemøte om «nasjonalisme på samisk». Det var Tove. Møtet ble holdt på den samiske nasjonaldagen 6. Februar. Flagg og joik.
Tove og Konrad fant fort tonen, «kjemien» stemte. De ble forelsket ved andre blikk, etter et nachspiel med lite lys og mye lyd. Men forelskelsen holdt seg. Edru ble de bare mer beruset.
Hun var kystsame, hadde lærerjobb for pengene, men halvstudent og radikaler med anarkistiske tilløp, alltid ubarmhjertig ærlig overfor fakta. Øynene var klare speil, de så tvers gjennom propaganda. Hun hadde en kvinnelig intuisjon for hva som var løgn og sannhet, uansett innpakning. Konrad hadde lært seg å teste artikler på henne og stole på hennes vurderinger.
I starten hadde også Tove vært positiv til Sámieanan, stolt over at hennes folk fikk land og makt.
Men jeg er halvt same, helt menneske, sa hun, og kom raskt i konflikt med «Bukkehodene».

De norske som valgte å bli igjen i Sámieanan «frigjorte områder» fikk store problemer. På papiret forutsatte alle fredelig sameksistens, det ble pratet vakkert om samisk-norsk multikulturell identitet, et fargerikt fellesskap. Men ordene kunne ikke stå imot samiske nasjonalismen og geografiske konfliktene.
Norge og de andre nordiske landene viste seg som udyktige militære, nesten som demilitariserte. Hovedgrunnen var at Norge er en del av NATO, og USA blokkerte bruken av NATO-styrker i denne konflikten. Da hadde ikke Norge mye militær muskelstyrke tilbake. «Grensetrefninger» førte nesten alltid til at norske styrker trakk seg litt tilbake. USA støttet nødvendigheten av en stadig større «sikkerhetssone» for samene. Dessuten trengte samene mer infrastruktur og industri. Derfor, eeeeeeeste de ut!
Derfor hadde Tromsø blitt tatt – eller «frigjort»! Protestene haglet, men USA rådde, Pax Americana. Tromsø var en samisk nøkkelby der det bodde mange samer, ble det sagt, selv om de var i mindretall. Byen hadde universitet, sykehus og en befolkning som i utgangspunktet var mer positiv til samenes sak enn nordmenn flest.
Som en konsekvens økte «Hjemmefronten» sin oppslutning i sør og slagkraft i nord. Propagandakrigen betydde stadig mer. Den la på mange måter premissene. Amerikanere som tyskere satt der langt unna og lot seg underholde, som på et slags «reality-TV». De mente olje-Norge trengte en nesestyver, og stakkars samene og reinsdyrene!
«Hjemmefronten» ble presset til en «nålestikk» strategi, mer hadde de ikke makt til. Derfor ble de i stigende grad stemplet som «terrorister» i media.

Konrad var kommet over brua, snart hjemme. Han stakk noen iskalde fingre i frakkelommene. Pokker Tove, du er for sterk!
De giftet seg i fjor. Han angret ikke.
Uenighet og politikk var de vant til å takle. Det var så mye annet som betydde mer, spesielt barnet de ventet. Tove var gravid i syvende måned, litt ute av humør og delvis sykemeldt fra lærerjobben.
Han rundet gårdsporten til oppgangen der de bodde. Leiligheten var liten og bygården gammel, men den lå sentralt og var nylig oppusset, sparsommelig, men trivelig.
Hun ventet på ham, hadde gått urolig fram og tilbake som en liten Napoleon med kulemage og ryggvondt.
Hvor i all verden hadde han vært så lenge og sent?
Jeg sendte jo melding om .....
Hun hang seg om halsen hans uten å avvente hele svaret. Konrad tok rundt henne med frosne fingre. Hun kvakk til med en blanding av hyl og latter. Rovdyret, tenkte Konrad, men sa:
Det var ekstra surt over broa i kveld.
Jeg ble redd for deg! Og ryggen verket. Ble det vanskelig på avisa i dag?
Hun aner nok det hele, tenkte han.
Ja, de misliker oppsøkende journalistikk.
Skulle han vise henne en print av artikkelen, han hadde den på sin bærbare pc. Det var bare å trykke på en knapp.

Hun gikk ut på kjøkkenet.

Jeg lager litt te, sa hun. – Du trenger å få igjen varmen.
Og etter en kort pause: Husker du bryllupsdagen vår, hvordan vi ble feiret rundt om i Sámieanan: En same giftet seg med en nordmann som støttet «Bukkehodene». Det var ukebladstort, romantikk og politikk, fargerikt som den same-møssa jeg hadde på hodet! Vi stilte opp og smilte, for vi hadde håpet den gangen. Et håp som siden er drevet fra skanse til skanse og illusjonene har avslørt seg selv.
Avslørt ja, og du fikk meg til det, nå sitter jeg i klisteret!
Hun vendte et laserblikk mot ham:
Sannheten, Konrad, sannheten setter deg i klisteret. Vær stolt av det. Hold deg til sannheten. Jeg ba deg undersøke fakta, ikke sant?
Tove, politikk er ikke faktaforskning, det er psykologi og taktikk. Avisa er ingen vitenskapelig publikasjon, men et forum for dialog mellom kjempende. Derfor kan den såkalte virkeligheten sees fra mange vinkler.
Du er som doktor Stockman i Ibsens «En folkefiende», du reiser idealismens og vitenskapens fane, men lar deg presse til unnfallenhet. Du blir feiret som helt, men snart utstøtt som fiende.
Det er den gamle historien, tenkte Konrad: De undertrykte blir selv undertrykkere når de får makt – som jødene, som palestinerne, som nesten hele arbeiderklassen. Har vi mennesker ingenting lært annet enn rovdyrets lærdom?
Han slurpet i seg litt te, den var blitt lunka.

Jeg er sliten, sa han.
Jeg har vondt i korsryggen, sa hun.
Hun la hodet i fanget hans. Han strøk forsiktig gjennom håret hennes. Godt å sitte slik og stryke, nesten uten å tenke.

Konrad våknet. Det måtte være midt på natten, midt i en urolig drøm.
I brokker av en drøm satt han som Tommeliten på en dupp og det var fisk på kroken under. Duppen for opp og ned, så lukt ned i dypet! Han tvang opp øynene, og dypet forsvant. Et svakt lys trengte gjennom mørket. Han strakte seg i full lengde og bredde i dobbeltsenga: Tove! Hvor var Tove? Ikke i senga. Han lå stille og lyttet, samlet tankene, hørte tisking og små skritt i stua, spratt opp og gikk mot døra, men nølte i det samme, som fanget av en anelse. Han lirket døra i stedet forsiktig på klem, kikket, og kunne skimte Tove gjennom sprekken. Etter hvert satte han sammen små glimt av Tove i tilknappet morgenkåpe sammen med en, nei, to menn!
De var kledd i slentrete grå kjeledresser, slike som . . . Konrad kvakk, slike som Hjemmefronten bruker! Nå så han: inntil bokreolen sto et automatvåpen – det var Hjemmefronten! Terrorister midt i hans stue!
Han tørrsvelget. Var Tove tatt som gissel? Hun så ikke slik ut akkurat, gikk fram og tilbake, fektet og snakket ivrig, men viskende. Var hun . . . hun som var same ... det ville være forræderi, henrettelsesgrunn!
Mulighetenes mangfold sprintet i vill uorden gjennom hodet hans.
Han var ikke nok oppmerksom da Tove kom brått mot soveroms døra og åpnet den. Den slo innover og traff Konrad i nesa. Tove lo. Kjeledressmennene sto stille. De lo ikke, var uten bevegelse, som avventende villdyr. Men Tove lo for dem alle:
Konrad da, du kikker! Slo du deg?
Latteren tynnet seg fort ut til alvor; hun tilføyde:
Jeg visste ikke at de kom i natt. Men fronten har fått nyss om problemene med artikkelen din. De tenkte at vi var i fare.
I fare? En liten artikkel som attpå til ikke kommer på trykk.
Det er mer, brøt Tove inn, for en annen av oss ble tatt i går. Hun kjenner til meg og kan sprekke.
... av oss? . . . du er altså en av dem? Han så seg rundt. Alle sto helt stille og avventet reaksjonen.
Mareritt! Likevel, til sin forbauselse kjente Konrad en ny ro inne i seg. Mange små brikker falt på plass, dessuten, han var mettet med dramatikk. Ingenting forbauset lenger.

Skjønner, sa han bare og satte seg dypt i sofaen, i godkroken.
Tove: Dette er Knut og Asle, dekknavn selvsagt, men kjekke karer for det. De nikket mot Konrad, litt brydde. Det hadde faenmeg også jeg vært i deres sted, tenkte Konrad.
En av dem våget seg frampå:
Vi er glade for artikkelen. Pause. Da ingen andre sa noe, fortsatte han:
Vi vil gjerne trykke den, for spredning på nettet i okkupert område.
Det kvakk i Konrad. Han reiste seg og kastet blikket mot Tove, som vek unna.
Nei!
Og i tausheten som fulgte utdypet han: Det er illojalt mot avisa!
Det er illojalt mot sannheten å begrave den, sa Tove.
De kommer til å sparke meg.
Dere må evakueres uansett, sa Asle eller var det Knut.
Tove fulgte opp: Jeg er i alle fall sjanseløs nå, og du er i søkelyset Konrad.
I søkelyset? De må lyse alt de kan: Jeg har vært lojal. De kan ikke ta meg på en artikkel som bare gjengir fakta, som dessuten ikke skal trykkes i følge redaktøren, hører dere!
De kan.
Konrad dumpet ned i sofaen, hvilte ansiktet i hendene. Etter litt reiste seg igjen, sa bestemt, nesten høytidelig:
Jeg blir her, må, for ikke å miste troen på det positive. Men dra du Tove, jeg skjønner, dra i trygghet du og barnet.
De to hjemmefronterne så hardt ned, likte seg ikke, ristet diskré, men tydelig på hodene. Pause.
Det er snart morgen, vi må gå, sa til slutt den ene. De tok opp automatvåpnene, bar dem slik at jakkene dekket over. Kom Tove!
Vent litt.
Hun flyktet ut på kjøkkenet med et par krus, kom snart tilbake i dør åpningen: Jeg blir her et par dager, får ta sjansen på det. Kanskje alt roer seg, at du har rett Konrad.
Hun sa det med en tone som gjorde at ingen ville diskutere. Terningene var kastet.
Om en uke da, samme tid og sted, sa fronterne til slutt., og
De forsvant lydløst og uten formaliteter.
Tove gjemte hodet og en tåre i Konrads fang.
Du kunne reist, sa han, jeg mente det.
Vet det, men vi må stå sammen, være sammen.
Hun trakk gardinene til side. Lyset flommet inn, et skarpt klarsynt dagslys. Skodda og rimfrosten var på vikende front. Om et par timer er det sol, kald høstsol, og et fargesprak innover vidda.
Vi må gå en tur på vidda i ettermiddag før det mørkner, sa hun, – det har også den lille godt av. Men jeg må en svipp innom skolen først for å snakke med noen kollegaer.
Og jeg må innom avisa, vil være der som vanlig, men jeg kan gå litt tidlig.
Det ble ingen tur på vidda.
I avisa ventet de på ham. På skolen ventet de på henne: sikkerhetspoliti i sivil. Rutinekontroll, sa de, følg med.

Konrad grep halmstrået om rutinekontroll, bestemte seg for ikke å stritte imot. Hva pokker hadde han gjort annet enn artikkelen? Den kunne han forklare greitt, annet var det ikke, selv om Tove . . . pokker . . .
I bilen satt han presset mellom to hardskuldrete typer. Han angret, følte seg kidnappet, og tankene begynte å boble. Hadde de tatt Tove også?
På stasjonen så han Tove, bare i et glimt. De hadde nok arrangert det slik. Han prøvde å reagere forbauset og indignert:
Hva er dette for noe tull? Min kone er gravid. Få snakke med den ansvarlige her!
De hørte ikke. De plasserte ham i et lite rom med et bord og noen stoler, under et skarpt blålig lys som var det tilblandet røntgenstråler i håp om å se gjennom skallen og inn til tankene. Tre politiagenter ledet forhøret av Konrad. Han la merke til at bare den ene var typisk same: kort og hjulbeint med breie kinnbein og et ennå breiere glis. Øynene var av is. Han ledet forhøret. Den ene av de to andre så amerikansk ut og sa
ingenting, bare assisterte. Den tredje var en kvinne med kortklippet lyst hår, litt militær i stilen kanskje. Hun supplerte med spørsmål av mer politisk og sosial art.
Time etter time presset de ham, satte ham med bind for øynene og støyende musikk i «pausene». De var ute etter bakgrunnen for artikkelen, om han kjente noen av fangene personlig, hvorfor han «undergravde arbeidet på avisa». Møte med fronten overgikk selv forhørernes fantasi. Konrad låste det ned i kjelleren av sin hukommelse.
Etter hvert sank han inn i en rus der verden fortegnet seg, avgrunnene åpnet seg. Agentene som forhørte hadde den arbeidshypotesen at Tove og Konrad var et sleipt spion par som hadde satt i scene samebryllup og ukebladromantikk for å dekke over spionasje og undergraving. Artikkelen hadde til slutt røpet dem.

En kortvokst skallet mann i hvit frakk kom inn. Han hadde grønn bukse og skjorte under, slike som brukes av kirurger. Han presenterte seg raskt som dr. David, fengselslege og patriot, same og halvt jøde – et genetisk håndslag som gjør meg sterk!
Du skal snart få se igjen din Tove, sa han etter en kunstpause.
Et lite sekund kjente Konrad et vingespenn av glede, for brutalt å slippe det.
Hva gjør dere med henne . . .
Forhører, som med deg . . . til nå. Hun har heller ikke sagt stort . . . skjønner dere ikke alvoret . . . fortielse er forræderi! Han gestikulerte, fektet som han ville slå til Konrad, men besinnet seg og sa:
Vi kan ty til sterkere lut.
Deretter travet han ut av rommet.
Raskt tvang et par av agentene Konrad til å følge etter.
De gikk gjennom ganger og rom, Konrad enset det knapt, før de med ett slo opp en dør. Der lå Tove! Hun lå på en undersøkelsesbenk med bare et tynt klede over seg. Dr. David stilte seg ved siden av.
Vaktene grep beregnende Konrad i armene og hindret ham i å styrte bort til henne.
Tove, hva gjør de med deg!?
De kunne ikke hindre at han ropte. Hun vred på seg til et slags svar. Magen virket større enn før. Det uflidde håret flommet ut over hodestøtten. Huden hennes var voksmatt, øynene lukket med slørtynne øyelokk. Et par lærremmer bandt fast kroppen.
Rommet var nesten tomt og pregløst. Langs veggene sto noen pinnestoler. Fra taket svinget en operasjonslampe som spotlyste Tove. Som på en teaterscene.
Konrad ble tvunget ned på en av stolene. Dr. David gjorde en armbevegelse og et enda sterkere lys flommet fra taket og traff Tove på magen. Samtidig ble lyset ellers i rommet dempet.
Vaktene kledde av Tove, med antydning av et glis. De montert to benholdere. Til slutt lå hun fastspent, naken og skrevende, med en lyskjegle mot skrittet.
Dr. David var helt rolig, gjorde en bevegelse mot Konrad som ville han signalisere at med de riktige innrømmelsene så kunne det hele avlyses.
Han satte seg borttil Tove og begynte å undersøke henne som en gynekolog. Jo da, her er det liv . . . en forræder til kanskje . . .
Konrad for opp. Vaktene rev ham brutalt tilbake, ga ørefiker så blodet rant.
Dere tar feil, tar feil har jeg sagt!!
David fortsatte, satte seg godt til rette og tok fatt på oppgaven med en slags vellyst, som en gourmet inntar et bedre måltid. Han stakk metallsonder av stadig større kaliber ut og inn av livmoråpningen.
Jeg utvider åpningen, forklarte han velvillig.
Tove vred seg i smerte, som i veer, for han hadde «ikke husket på bedøvelse». Vi har gitt et stoff som gir kunstige rier, fortsatte han, idet han førte noen større tenger eller curetter inn, vred og skrapte. Tove rykket til og skrek.
Konrad kjente at øynene og halsen svellet opp, synet ble uklart, tankene ble en stor taushet.
Snart fløt det av blod og fosterrester. Et skamfert ben kom først fram, så den lille kroppen, så en arm. Men hodet ble sittende fast der inne. David dro. Til slutt løsnet kroppen fra hodet slik at hodet ble igjen. Det gikk noen små skjelvinger gjennom den lemlestede hodeløse kroppen. David førte noen enda større tenger inn, forklarte at han først måtte knuse kraniet og få sugd ut hjernemassen. «Da pleier hodet å komme lettere.» Og slik gikk det. Til slutt kom det tomme, lille kraniet, det knuste ansiktet.
Men Tove hadde besvimt, som naturens lille gest av barmhjertighet.
De tvang Konrad bort til fosterrestene, for at lukta og synet skulle hamre seg inn. Men også han ble skånet, for blikket hans var der ute i det fri nå. Han segnet om på det blodige gulvet.

Konrad og Tove ble båret til hver sin enecelle.
Konrad sov dypt og drømmeløst lenge, lenge. Til slutt begynte bevissthetens hammerslag med økende styrke å forstyrre den blanke freden, skremte opp bilder fra drømmenes redselskabinett. Han var Dante på reise gjennom vår tids underverden, et inferno som langt overgikk middelalderens fantaster.
Til slutt våknet han i et drømmebilde av flukt. Var alt et mareritt? Skudd? Nei, bare støvlehæler mot et steingulv.
Han prøvde å samle alle koordinatenes nålestikk: Jo, han hørte støvletramp, fram og tilbake, rett utenfor. Han dro hånden over ansiktet: Skjeggstubbene var akkurat lange nok til å ha blitt myke. Kroppen var lemster og luktet uflidd, han måtte klø seg i baken. Døgn uten dopapir hadde gjort sitt.
Første forsøk på å reise seg ble mislykket. Han gikk ned for telling og magen ville vrenge seg. Tove!? Minnene dukket fram. Fy faen! Så kom gråten, den hjelpeløse, hulkende gråten, regn etter torden.

Et par støvletramp stanset utenfor Konrads celle og døra åpnet seg motvillig. En mann som så ut som en vaktsoldat kommanderte:
Din tur, kom!
Denne gangen klarte Konrad å reise seg og bli stående, han vaklet ut, tenkte: min tur? til Skafottet?
De gikk ned trapper og bort ganger, endeløse syntes Konrad. I en bakgård fikk han et gløtt av himmelen, kjente draget av kald, klar luft – et streif av friheten. Det hadde begynt å mørkne, eller lysne? Om ikke lenge vil den første snøen falle, og frosten vil la den få ligge. Alle venter på snøen, lyset i mørketiden.

Han la merke til at det sto «Tjenestefløy» over døren der de til slutt gikk inn. Her bor mange av vaktene og sikkerhetspolitiet har kontorer her, visste Konrad fra sine mange intervjujobber for avisa. Antakelig nye forhør, resonnerte han. Men der tok han feil.
Første etasje var provisorisk innredet som en stor ventehall med smårom i kantene. Vinduene var boltet igjen med lemmer, enkle bord og stoler var plassert utover. På den ene langveggen tronet et enormt bilde av vidda med rein og samer, på den andre et mindre, men likevel stort portrett av «heltene» fra Kautokeino-opprøret.
Det satt og sto omtrent tretti menn og noen få kvinner i hallen. Konrad forsto at de også var fanger. Vokteren som hadde fulgt beordret ham ned på en stol, snudde på hælen og gikk.
Etter en times tid var hallen fylt til trengsel med stadig nye fanger. Konrad betraktet dem, et stilleben av lidelse. Mange hadde sår og skader etter slag, antakelig tortur. Han dro kjensel på et par forsvunne motstandsfolk som avisa hadde gjengitt bilde av. Hjemmefronten hadde påstått at de ikke var døde, men satt i samenes fangehull. Som vi hadde ledd av den påstanden: utenkelig uten rettssak og dom. Propaganda! Men her var de altså. Sannhetens øyeblikk. Det er krig, ville vel Mork sagt, terrorister fortjener ikke annet.
Tove? Konrad speidet. En av fangene som antakelig oppfattet situasjonen, pekte diskré mot en lukket dør. Konrad styrtet bort dit, rev opp døra . . . der lå Tove, til sengs, blek som på «lit de parade», men i live. Hun forsøkte å reise seg, men klarte det ikke. Han tok om henne, trykket henne inntil seg. Tårene kom, små ord . . . Hodene deres var nære hverandre, hemisfærene, himlene i dem, så nære, nesten som ett.
Hun ble andpusten og måtte hvile, hadde feber kjente han.
Alt kan gjøres om, sa hun, – bare vi får leve.
Hun hev etter pusten, trykket seg inntil ham og visket lenge og litt usammenhengende inn i øret hans, døste av og til bort, men tok seg inn igjen. Til slutt kunne Konrad sette bitene sammen, og bildet sto der skremmende klart:
Hjemmefronten hadde lenge planlagt en aksjon mot dette fengselet. Det hadde «bukkene» fått snusen i, hvordan visste hun ikke. Fronten har planer om å sprenge tjenestefløyen i lufta og deretter befri fangene. I ly av mørket ville aksjonen sikkert ha lyktes, hvis ikke . . . forrædere . . . Konrad skjønte: De flytter nå fangene over i tjenestefløyen, slik at fronten uten å vite det kommer til å sprenge sine egne i lufta.
Tidspunktet kjenner ingen av oss, sa Tove. Likevel passer det alt for godt med midnatt, om en halv time! Det er starten på en merkedato i motstandskampen.
Hodet hennes falt ned på puten. Hun slumret av igjen. En redsel krøp inn i Konrad. Han ville faenmeg ikke dø slik, ikke uten kamp! Nå skjønte han hvorfor vaktene hadde forlatt dem i all hast. De ble sikkert overvåket, men på distanse. Kamera og kontroll, «Big Brother» , bukkenes varemerke!
Vi må få gitt beskjed, advare, gjøre noe! Tenkte han.
Hun våknet til, og som hun leste tankene hans sa hun:
Vi har prøvet å smugle ut beskjeder, men kontakten vi hadde blant vaktene ble tatt. Alt elektronisk utstyr er ødelagt eller støyskjermet, selv sendere vi har operert inn . . . vi er isolerte.
Han trykket hånden hennes, hardt og lenge. Ladet opp. Plutselig slapp han taket, sprang ut i hallen og ropte:
Vi må gjøre noe, hører dere, gjøre noe! Vi er mange og de få!
Det bredde seg en usikker tisking. De fleste var overmannet av fortvilelse. Noen lette etter syndebukker, andre hadde isolert seg i et hjørne og tent lys på hvitt klede, som et alter.
Hvis Gud fins må han komme på banen, tenkte Konrad, helst med en radiosender!
Men rommet hadde aldri vært mer forlatt av Gud. Han husket sin humanistiske barnelærdom: Et alter redder ingen. Ånd åpenbarer seg for oss gjennom naturlovene. Å forstå er å be. Men kan noen forstå dette!
Vi må gjøre noe! Ropte han igjen. Mumling. Forskjellige utrop hogg hverandre i hjel. De hadde et ørlite håp å holde i: At fronten ante uråd og ikke aksjonerte. Men det var en tynn tråd.

Uten at Konrad hadde lagt merke til det hadde Tove klart å komme ut av sengen og dra seg mot døråpningen. Nå ropte hun med all kraft, likevel nesten viskende. Men all støy la seg flat med det samme, og stemmen hennes bar til alles ører:
Vi synger kamerater, synger noe som bukkene aldri kunne ha sunget. Sang høres gjennom tykke murer!
Hun startet opp med sped stemme, en tynn fiolinstreng. Raskt kom mange stemmer til, både bass og diskant: «Ja, vi elsker . . . ».
Det runget! Bassen når lengst, tenkte Konrad, håpet ligger i bassen. Han støttet Tove inn igjen og opp i sengen. Du er sterk Tove!
Snart døste hun av igjen, skled inn i en tåkeheim. Feberen hadde steget.

Plutselig var vaktene der, fem grønnkledde nervøse menn med automatvåpen. De kommanderte stillhet. Sangen fortsatte.
Stillhet!
Sangen fortsatte. En av vaktene tok den nærmeste fangen, stilte ham mot en vegg og skjøt. Blodet fløt. Alle tidde. Men så gikk to fanger bort til den drepte, la armene hans på brystet og startet å synge.
De ble meid ned!
Alle som synger blir skutt, forstått!
Sekundene sto blanke i luften, helt stille. Vaktene gjorde en synkronisert vending og marsjerte ut.
De vil nok ikke være her når det smeller, lakoniserte Konrad.
Det var over midnatt, så når som helst nå . . .
Ingen sang lenger. Konrad seg ned foran døren inn til Tove, ville ikke vekke henne. Sekundene gikk, minuttene.
En ropte: Vi kan synge nå, vaktene tør ikke komme! Men ingen sang. For det var håp begge veier. Det føltes tryggest å tie.

Men Fronten kom, effektivt og ubarmhjertig.
Eksplosjonen rystet hele Tromsø. Bare et stort krater ble tilbake av «tjenestefløyen».
De hadde forhåndsplassert bombene der og de ble fjernutløst. Planen var deretter å rykke inn og befri fangene. Et helt elitekompani av hjemmefrontere rykket inn i «skyggen» av eksplosjonen. Det var natt og stummende mørke. Kaldt og stjerneklart. Ingen måne. Bare flammene fra brannen lyste opp. Men de samiske soldatene var godt forberedt, lå og ventet, forsynt med infrarøde kikkertsikter og høyteknologisk amerikansk utstyr.
De fyrte løs. Samtidig kom to kamphelikoptre med lyskastere som finkjemmet terrenget og pepret løs med grovkalibret skyts mot frontkjemperne. Det var en total overmakt. Bare noen få frontkjempere slapp unna.

Samene og spesielt «Bukkene» laget et stort propagandanummer av aksjonen. Sjefredaktør Mork hadde ved lunsjen dagen etter ristet mer enn vanlig på hodet:
Folk blir galere og galere! Jeg skulle ikke stolt på Konrad. Vi må bli mer forsiktig med hvem vi ansetter heretter.
Etter en liten tenkepause la han til:
Alle må heretter sikkerhetsklareres. Kampen mot terrorismen kan ikke være fintfølende. Det gjelder å ha makt i maktens time.
Men norske aviser og Hjemmefrontens organer trykket Konrads artikkel, den som «startet hele greia». Den hadde effektive Tove sørget for å få sendt ut fra Konrads PC mens hun ennå var fri.

I Tromsø hadde de første snøfnugg fått feste på en mørk jord. Vinterlyset! Det snødde og snødde. Et hvitt teppe dekket snart alle spor, glattet over, også over fengselsruinene. En lang og kald vinter var i vente.

Slutt

Lasse Efskind, redigert utgave 2008 (original 2004)