Lasse Daniel Efskind om Lasse Daniel Efskind – CV

Født i 44, fredsbarn - som ble krigersk i politikk og idrett.

Livet mitt tok allerede som 9 åring en uvanlig vending fordi lengdeløp skøyter virket som det var prekodet inn i kroppen. Jeg ble raskt ”guttestjerne”, en slags kjendis før det ordet var funnet på, vant alle klasser fra jeg var 10 år og opp til jeg ble juniormester i Horten i 1961. Så stanget det mer i motbakke. De fleste regnet snart min skøytekarriere som over, jeg studerte på NTH i Trondheim, det ble studentpolitikk og rød soldatbok – se under - til jeg i 72 kom tilbake og med på skøytesprint OL-laget til Sapporo. Der ble jeg nr 13, nest beste norske på 500 m. Året etter ble mitt store comeback med norgesmesterskap i sprint og verdensrekorder på 500 (38.0) og 1000m (1.17.6) i Davos januar 1973. Samtidig var jeg blitt politisk radikalisert – elite idrettsmannen og radikaleren sloss om hegemoniet i mitt hode. Det avstedkom den kritiske idrettsromanen ”Trylleringen” (Gyldendal 1973), og en mengde rabalder i kjølvannet av den. Mange løpere ville ikke konkurrere på samme bane som jeg gikk. Overskriftene vokste seg fete. Men sett i perspektiv – jeg fikk rett i kritikken av kommersialiseringen i topp idretten. Vi fulgte også opp med å danne en idrettsaksjon ”Idrett for alle”, og vi laget et studiehefte som ble utgitt som bok: ”Idrett for alle – en kritisk kommentar til norsk idrettspolitikk”, Gyldendal 1974.

Min kjendisstatus gjorde at jeg ble valgt til formann i Norsk Studentunion ved avslutningen av NTH studiet som kjemi sivilingeniør i 68. Jeg ble en ekte ”68-er” i studentpolitikken – med kamp for student innflytelse, allmøte makt og demokrati. Spesielt viktig var at jeg satt i det første styret for Universitetet i Tromsø, der Petter F Hjort var leder. Vi skapte sammen et nytt ”integrert” medisinstudium. Etterpå har jeg tenkt at jeg aldri før eller siden har hatt så stor makt og endret så mange menneskers livsløp, som da jeg gikk rundt på universitetene og diktatorisk plukket ut alle student representantene til alle fagkomiteene i Tromsø. I 4 år ukependlet jeg til møter i Tromsø.

Så var det militærtjeneste. Jeg gikk (mot SUF-linja og røde Sigurd Allerns råd!) inn i militæret som menig soldat. Det førte raskt til rabalder og en konfiskert ”Soldatrapport” på Sessvollmoen, store oppslag i avisene, og PAX forlag som i 1970 ga ut min bok ”Soldatens lille røde bok”. Forsvaret ville forby soldatboka og anla søksmål om ”opphisselse av krigsmann”, militær straffelov § 47. Men Alf Nordhus fikk meg og forlagssjefen i Pax, Tor Bjerkman, frikjent i lagmannsretten for ”Soldatens lille røde”.

Min utdanning har fulgt to spor: først siv.ing. fra NTH i 1968. Studiet i Trondheim var for meg en spennende tid med mye fag, politikk og studentliv. Jeg kastet meg rundt som medforfatter i studentrevyen ”Jarragakk”, UKA67. Et par år jobbet jeg så på Radiumhospitalet som forsker, men ble lei og ville jobbe med mennesker. Var heldig og kom inn på medisinstudiet i Oslo, ble ferdig lege (lissens i 1979) og etter hvert kirurg, tilslutt ortoped spesialist. Lenge jobbet jeg på ”småsykehuset” Stensby som kirurg og sjeflege, var med å stifte ”Kommunenes Interesseorganisasjon for lokalsykehus” (KIL). Er fremdeles mot alle sterke sentralister, men er likevel trygt og sentralt ansatt som overlege i ortopedi ved Aker Universitetssykehus i Oslo. Mitt daglige ”brød” er derfor nå å spleise sammen brudd, artroskopere knær og skuldre, dessuten sette inn kunstige kne og hofteledd. Jeg er også oppfinner av et nytt type materiale som skal erstatte metall plater og skruer som brukes i brudd operasjoner, et nytt såkalt osteosyntese materiale. Gjennom firmaet Indosynt har vi fått EU midler til å forske og utvikle det. Det kan bli en aldri så liten faglig ”bombe”. Men jeg har også brukt kirurgi kunnskapene til helt andre utfordringer. Et år var jeg geriljalege for frigjøringsbevegelsen FMLN i El Salvador (1987-88). Det er nok det mest spektakulære periode i mitt liv, for jeg var ulovlig i landet, bar våpen og ble daglig bombet eller beskutt. Men jeg overlevde. Hendelsene og menneskeskjebnene i El Salvador inspirerte til en poetisk liten bok ”De siste timene før lys” (Aventura Forlag 1991). Jeg har også i to kortere perioder arbeidet som lege for PLO i Libanon. Risikabelt nok, jeg holdt på å bli skutt mens jeg jogget på stranda mellom flyktningleiren Rachedie og byet Tyr. Man bør ikke løpe i krigssoner.

Politisk har jeg vært SVer (tidligere SF), aldri verken SUF eller Marxist-Leninist! Men har nok vært for frittalende og hatt feil kjønn til å hente de store vervene i SV. Min politiske ”tilbøyelighet” heller mot det neo-anarkistiske – jeg hater mye byråkrati og regelstyring, liker ikke ”kødannere” i enhver betydning og antydning. Jeg vil handle men ikke handles med. Som ateist mener jeg også at religion ennå har et kvelertak på folk og ”kristensosialistene” infiltrerer seg inn i SV og ødelegger mye. Litt politiske verv har det likevel blitt. Jeg satt som vara i Oslo bystyre og derigjennom i ”Barnevernsnemnda”, en sosialpolitisk lærerik oppgave, men det er over 30 år siden. Har også vært i styret for SVs Ungdom og Oslo SV, har ennå et verv som styreleder i Bleiker behandlingshjem for autister, har nylig sittet en periode i kommunestyret i Asker. Men jeg har nå blitt så frustrert over SV at jeg har konvertert til Ap, likevel ikke blitt mer konservativ eller politisk avmålt, tror jeg. Ønsker bare et bredere politisk miljø.

Ellers er jeg Humanetiker på min hals og altså en erklært ateist. Jeg har vært med å starte noe som kaller seg ”Antiautoritært Forum”, som bedriver noen spennende møter og en web side - se www.antia.no. Men vi er for få med til at det har blitt noe fart i sakene. Hvis jeg kort skulle definere mitt livssyn måtte det bli ”vitenskapelig realist og ateist, men med en kunstners sans for det vakre og det uutsigelige”. Jeg har utviklet min egen litt myke rasjonalisme, og kaller den ”Fruktbarhetsfilosofi”. Hva det er? Les mer om slike tanker i min del av Peru-boka (kan lastes ned her eller kjøpes via meg og sendes deg).

Hobbys? Jeg liker ikke ordet ”hobby” – ingenting i livet mitt er nedprioritert til noe pussel ved siden av. Jeg har alltid hatt kunstneriske ambisjoner, og plassert dem sentralt i livet. Men det har likevel ikke blitt valgt, som yrke. Min kristne folkeskole klasseforstander som hoderystende ga meg nær stryk i kristendom ga meg S i tegning, og sa til faren min at jeg burde satse på det. Det falt ikke i fruktbar jord. Men jeg har alltid malt og tegnet med lidenskap og glede, hatt 3 salgsutstillinger med malerier. Og bøkene. Kunst for meg er redskap, ikke i seg selv mål. Det er en viktig målsetting og motiv for min web side at jeg kan formidle ut det jeg maler, tegner og skriver.



Meg som forfatter? – til nå mer ambisjon enn suksess. Har alt nevnt den lille røde soldatboka og idrettsromanen ”Trylleringen”. De sprang begge på en måte ut av livssituasjonen, likevel håper jeg det ble med en personlig original vri. Begge bøkene skapte en opphetet debatt. De som lurer på hva jeg mener med personlig vri kan lese bøkene gratis å web siden. Det samme kan sies om boken etter mitt år som gerilja lege i El Salvador, ”De siste timene før lys” der jeg legger vekt på filosofi og politikk i en form som minner om ”Profeten”. Jeg fikk min gode venn Nils Aas til å tegne illustrasjonene i boken. Han døde alt for tidlig og unødig.

Etter dette har jeg skrevet en ”ren” roman ”Under en sort sol” ( Orion Forlag 1998) om framtidsperspektiver på teknologi og medisin. Salget ble dårlig og restopplaget i min bod er derfor stort. Kritikkene sprikte i alle retninger – selv kan jeg se at den kanskje ble for tung og filosoferende, men med en luftig dramatikk som kunne egne seg som film. Men det er mer enn vanskelig å få noen med ressurser med på det. Jeg har skrevet 2 bøker som har tema fra mine sykkelprosjekter (se under om dem). Den første er ”Jorda trill rundt” (Universitets-forlaget 1987) og den andre er Peru-boka: ”Mitt Peru – reisens filosofi – fruktbarhetens kode” (Fagtrykk Alta 2004). Begge bøkene er skrevet sammen med min gode venn og kollega Asle T Johansen, som også var med på selve sykkelprosjektene. Men vi har skrevet hver vår uavhengige bit i bøkene. For min del håper jeg på at leseren oppfatter bøkenes budskap som noe langt mer enn en beskrivelse av sykkelprosjektene. Igjen kan man lese fra web og forstå.

Sykkelprosjektene – hva er det? De startet etter at jeg la opp som elite-idrettsmann – hva skulle jeg nå bruke en veltrimmet kropp til? Den tradisjonelle løsningen med veteran idrett og trim virket for kjedelig. Asle og jeg jogget rundt Gaustad og lot fantasien løpe om hva som ville være det mest ekstreme ”prosjekt” – og vi havnet på ”Jorda rundt på 80 dager på sykkel”. Først tenkte vi vel nærmest nonstop sykling – men snart ble planene lagt i mer realistiske folder – likevel en skikkelig Odysse´ med mange dagsetapper på over 300 km. Vi dro ut høsten 1985 og klarte det – til tross for mye improvisert planlegging. Vi sydde også inn i prosjektet en medisinsk undersøkelse om stresshormoner. Det ble mye moro med urinprøver underveis! Noen år etter ble det som sagt bok av prosjektet.

Inspirert av jorda rundt suksessen ville Asle og jeg sette norgesrekord i nonstop sykling. I 1986 ble det Oslo til Mosjøen i alt 100 mil nonstop, med følgebil og tissing i nedoverbakke! Det hardeste var å holde seg våken. Vet ikke om noen har slått denne rekorden. Sammen med HERO syklet jeg også Nordkapp - Lindesnes på 8 døgn. Vi hadde for alvor fått smaken på denne type prosjekter. Det ble derfor 2 Kina prosjekter: en gang syklet vi ”Maos lange marsj” (1998), en annen gang (2000) Tibet og ”Himmelens tak” til Lhasa der vi syklet på platået mellom 4500 og 5200 meters høyde i en uke. Peru med Andesfjellene, Amazonas kilde og Inkaene sto for tur i 2003. Fra byen Naska (med de kjente ørken figurene/ linjene) og opp til Andes steg vi med sykkel 3600 høydemeter på en dag – det er personlig dags rekord. Det har blitt en egen Peru bok, nevnt foran og lagt på web. I 2007 ”syklet vi Vietnam krigen” - hele Vietnam fra Hanoi i nord til Saigon i syd. Landet med 80 millioner innbyggere har lagt både krigen og den stivbeinte sosialismen bak seg på en imponerende måte. Hva angår helsevesenet/ ortopedi i Vietnam, se artikkel av meg i web og i ”Tidsskriftet Den Norske Legeforening”. Planen framover er å sykle i Iran neste år (2009) – biking for peace! Vi har vært en forberedende tur dit, og det virker lovende.

Tilslutt – hva med familien? Jeg har tenkt å være kort om det, mest fordi på en webside blir det både for privat og for uinteressant for andre enn den nysgjerrige. Kan si at jeg har kjekke barn som klarer seg bra i livet. En skal snart utgi bok og en studerer til journalist. Jeg har en vidunderlig samboer som er dristig nok til å satse på et konglomerat som meg. Denne livsoversikten er ikke ment som et skrytealbum, men måtte det positive bli til inspirasjon for andre.

LE 08